1Da dagen for pinse[1] kom, sju uker etter at Jesus var stått opp fra de døde, var alle de troende samlet.2Plutselig hørte de et brus fra himmelen, som lyden av en veldig storm. Det fylte hele huset der de var samlet.3Noe som så ut som ild, viste seg. Det delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.4Alle ble fylt av Guds Hellige Ånd og begynte å snakke i andre språk som Ånden ga dem.5Mange hengivne jøder fra ulike land bodde i Jerusalem.6Da de hørte lyden, kom de løpende for å se hva som sto på. Forskrekket fikk de høre sine egne språk bli snakket!7De var helt forundret og sa: ”Hvordan kan dette ha seg? Alle disse er jo fra Galilea?8Likevel hører vi dem snakke på våre egne språk.9Vi er partere, medere og elamitter, vi kommer fra Mesopotamia, Judea, Kappadokia, Pontos, provinsen Asia,10Frygia, Pamfylia,[2] Egypt og fra distriktet rundt Kyréne i Libya. Vi er tilreisende fra Roma, både jøder og slike som har konvertert til jødedommen.11Vi er kretere og arabere. Likevel hører vi alle fortelle om Guds mektige mirakler på våre egne språk!”12De sto forvirret midt oppe i det hele og visste ikke hva de skulle tro. De spurte hverandre: ”Hva kan dette bety?”13Andre i folkemassen sa ironisk: ”Phø, de er vel bare blitt litt fulle!”
Peter sin pinsepreken
14Da steg Peter fram sammen med de andre elleve utsendingene og begynte å tale høyt og tydelig til folket. Han sa: ”Hør på meg dere som er jøder, og alle som ellers bor i Jerusalem!15Noen av dere sier at disse mennene er fulle. Det er ikke sant. Folk drikker seg vel ikke fulle klokka ni på morgenen?16Nei, det dere nettopp har fått se, er det som ble forutsagt for lenge siden. Det Gud sa ved profeten Joel:17’I den siste tiden for denne verden vil jeg la min Ånd komme over alle mennesker. Sønnene og døtrene deres skal holde fram budskap fra meg, unge menn skal se syner og gamle skal ha drømmer.18Ja, min Ånd vil komme over alle tjenerne mine, både menn og kvinner. De vil holde fram budskap fra meg.19Jeg vil la merkelige tegn vise seg oppe på himmelen og nede på jorden: Blod og ild og røykskyer.20Solen skal bli mørk og månen blodrød før Herrens store og vidunderlige dag kommer.21Hver og en som tilber Herren skal bli frelst.’[3]22Lytt til det jeg sier, alle dere israelitter[4]! Ved å gi Jesus fra Nasaret kraft til å utføre de mest fantastiske mirakler og tegn viste Gud at det var han som hadde sendt ham til verden. Dette kjenner dere til.23På en måte gjennomførte dere selv den planen som Gud hadde lagt, da dere med hjelp fra fremmede som lever uten Moseloven[5], spikret Jesus fast på et kors og drepte ham.24Gud løste ham fra dødens veer og lot ham bli levende igjen, etter som det var umulig for døden å holde ham i sitt grep.25Kong David sa om Jesus: ’Jeg vet at Herren alltid er med meg. Jeg vakler ikke, for han står ved min side.26Derfor er hjertet mitt fylt av gled. Jeg roper ut hans pris, og kroppen min hviler i trygghet.27Du vil ikke forlate meg og la meg havne blant de døde, eller la din Hellige tjener gå til grunne.28Du viser meg veien til livet, og lar meg få oppleve gleden av å være i din nærhet.’[6]29Kjære venner! Det var ikke om seg selv David sa dette. For dere vet like godt som jeg at David døde og ble begravd, og at graven hans fortsatt er iblant oss.30Han var en profet som bar fram Guds budskap. David visste at Gud hadde lovet at en av etterkommerne hans skulle være Messias[7], den lovede kongen, og få sitte på hans trone.31David kom med Guds forutsigelse om at Messias skulle stå opp fra de døde da han sa: ’Han vil ikke gå fra meg og la meg bli blant de døde. Han vil ikke la din Hellige tjener gå til grunne.’32Forutsigelsen handlet altså om Jesus. Alle vi som står her, har selv sett og kan vitne om at Gud virkelig vakte Jesus opp fra de døde.33Gud har opphøyet Jesus og satt ham på sin høyre side for at han skal regjere.[8] Han har akkurat som Gud vår Far hadde lovet, fått ta imot Guds Hellige Ånd, den samme Ånd som nå har kommet over oss. Det er dette dere ser og hører i dag.34David for aldri opp til himmelen. Derfor snakket han ikke om seg selv da han sa: ’Gud sa til min Herre: Kom og sett deg på min høyre side for å regjere35til jeg har lagt dine fiender som en skammel for føttene dine!’[9]36Hele Israel må klart forstå at Gud har gjort Jesus til Herre og konge[10], denne Jesus som dere henrettet på et kors.”37Da folket hørte Peter tale på denne måten, gikk det rett til hjertene på dem. De spurte Peter og de andre utsendingene: ”Brødre, hva skal vi gjøre?”38Peter svarte: ”Vend om fra synden og søk Gud! La dere alle bli døpt til fellesskap med Jesus Kristus[11], så skal dere få tilgivelse for syndene. Dere skal få Guds Hellige Ånd som gave.39Dette løfte fra Gud gjelder dere og etterkommerne deres. Ja, det gjelder alle over hele jorden som takker ja til Herren, vår Guds, innbydelse om å tilhøre ham.”40Peter fortsatte en lang stund med å tale, og han oppfordret alle: ”Pass på at dere slipper unna den straffen som venter dem som ikke vil tro.”41De som trodde på det Peter sa, lot seg kort tid etter døpe. Den dagen økte antallet troende med omkring tre tusen personer!
De troende samler seg
42De troende samlet seg regelmessig for å bli undervist av Kristi utsendinger. De hadde fellesskap med hverandre brøt brødet[12] og ba sammen.43Folket hadde dyp respekt for de troende, for utsendingene utførte mange mirakler.44Alle de troende var støtt og stadig samlet og hadde alt felles.45De solgte det de eide og delte med hverandre, alt etter som hver enkelt hadde behov.46Hver dag møtte de hverandre i templet. I hjemmene kom de sammen for å bryte brødet og spise i fellesskap. Deres glede og takknemlighet var grenseløs.47De hyllet Gud dag og natt. Hele folket holdt av de troende. Hver dag lot Herren Jesus gruppen vokse ved at flere og flere ble frelst.
1Und als der Tag der Pfingsten[1] sich erfüllte, waren sie alle einmütig beisammen. (3 Mos 23,15; 5 Mos 16,9; Apg 1,14)2Und es entstand plötzlich vom Himmel her ein Brausen wie von einem daherfahrenden gewaltigen Wind und erfüllte das ganze Haus, in dem sie saßen. (Joh 20,22; Apg 3,8; Apg 4,31)3Und es erschienen ihnen Zungen wie von Feuer, die sich zerteilten und sich auf jeden von ihnen setzten. (Mal 3,2; Matt 3,11; 1 Kor 2,4)4Und sie wurden alle vom Heiligen Geist erfüllt und fingen an, in anderen Sprachen zu reden, wie der Geist es ihnen auszusprechen gab. (Mark 16,17; Apg 1,5; Apg 1,8; Apg 10,44; Apg 10,46; Apg 19,6; 1 Kor 12,10)5Es wohnten aber in Jerusalem Juden, gottesfürchtige Männer aus allen Heidenvölkern unter dem Himmel. (Apg 8,2; Apg 10,2; Apg 16,14; Apg 17,4; Apg 22,12)6Als nun dieses Getöse entstand, kam die Menge zusammen und wurde bestürzt; denn jeder hörte sie in seiner eigenen Sprache reden. (1 Mos 11,9)7Sie entsetzten sich aber alle, verwunderten sich und sprachen zueinander: Siehe, sind diese, die da reden, nicht alle Galiläer? (Apg 1,11)8Wieso hören wir sie dann jeder in unserer eigenen Sprache, in der wir geboren wurden?9Parther und Meder und Elamiter und wir Bewohner von Mesopotamien, Judäa und Kappadocien, Pontus und Asia; (Est 10,2; Apg 16,6; 1 Pet 1,1)10Phrygien und Pamphylien, Ägypten und von den Gegenden Libyens bei Kyrene, und die hier weilenden Römer, Juden und Proselyten[2], (Matt 23,15; Matt 27,32; Apg 13,13; Apg 13,43)11Kreter und Araber — wir hören sie in unseren Sprachen die großen Taten Gottes verkünden! (Apg 27,7; Tit 1,5; Hebr 2,3)12Und sie entsetzten sich alle und gerieten in Verlegenheit und sprachen einer zum anderen: Was soll das wohl sein? (Apg 10,17; Apg 17,20)13Andere aber spotteten und sprachen: Sie sind voll süßen Weines! (Ordsp 14,6; Jes 28,22; 1 Kor 2,14)
Die Rede des Apostels Petrus
14Da trat Petrus zusammen mit den Elf auf, erhob seine Stimme und sprach zu ihnen: Ihr Männer von Judäa und ihr alle, die ihr in Jerusalem wohnt, das sollt ihr wissen, und nun hört auf meine Worte! (Matt 16,18)15Denn diese sind nicht berauscht, wie ihr meint; es ist ja erst die dritte Stunde des Tages;[3] (1 Tess 5,7)16sondern dies ist es, was durch den Propheten Joel gesagt worden ist:17»Und es wird geschehen in den letzten Tagen, spricht Gott, da werde ich ausgießen von meinem Geist auf alles Fleisch; und eure Söhne und eure Töchter werden weissagen, und eure jungen Männer werden Gesichte[4] sehen, und eure Ältesten werden Träume haben; (Jes 32,15; Esek 36,27; Joel 3,1; Apg 10,10; Apg 16,9; Apg 19,6; Apg 21,9)18ja, auch über meine Knechte und über meine Mägde werde ich in jenen Tagen von meinem Geist ausgießen, und sie werden weissagen. (1 Kor 7,21; Gal 3,28; Kol 3,11)19Und ich will Wunder tun oben am Himmel und Zeichen unten auf Erden, Blut und Feuer und Rauchdampf;20die Sonne wird sich in Finsternis verwandeln und der Mond in Blut, ehe der große und herrliche Tag des Herrn kommt. (Joel 2,2; Joel 2,11; Mark 13,24; Åp 6,12)21Und es soll geschehen: Jeder, der den Namen des Herrn anruft, wird errettet werden.«[5] (Sal 86,5; Joel 3,1; Rom 10,13)22Ihr Männer von Israel, hört diese Worte: Jesus, der Nazarener, einen Mann, der von Gott euch gegenüber beglaubigt wurde durch Kräfte und Wunder und Zeichen, die Gott durch ihn in eurer Mitte wirkte, wie ihr auch selbst wisst, (Joh 5,36; Joh 15,24)23diesen, der nach Gottes festgesetztem Ratschluss und Vorsehung dahingegeben worden war, habt ihr genommen und durch die Hände der Gesetzlosen ans Kreuz geschlagen und getötet. (Luk 22,22; Apg 3,18; Apg 5,30)24Ihn hat Gott auferweckt, indem er die Wehen des Todes auflöste, weil es ja unmöglich war, dass Er von ihm festgehalten würde. (Joh 1,4; 1 Pet 1,21; 1 Joh 1,2)25David nämlich sagt von ihm: »Ich sah den Herrn allezeit vor mir, denn er ist zu meiner Rechten, dass ich nicht wanke. (Jes 50,7; Joh 8,29)26Darum freute sich mein Herz, und meine Zunge frohlockte; zudem wird auch mein Fleisch auf Hoffnung ruhen; (Hebr 12,2)27denn du wirst meine Seele nicht dem Totenreich preisgeben und nicht zulassen, dass dein Heiliger die Verwesung sieht. (Sal 16,10; Sal 49,16)28Du hast mir die Wege des Lebens gezeigt; du wirst mich mit Freude erfüllen vor deinem Angesicht!«[6] (Sal 16,8; Sal 16,11; Sal 17,15; Åp 1,18)29Ihr Männer und Brüder, es sei mir erlaubt, freimütig zu euch zu reden von dem Stammvater David: Er ist gestorben und begraben, und sein Grab ist unter uns bis zu diesem Tag. (1 Kong 2,10)30Da er nun ein Prophet war und wusste, dass Gott ihm mit einem Eid verheißen hatte, dass er aus der Frucht seiner Lenden, dem Fleisch nach, den Christus erwecken werde, damit er auf seinem Thron sitze, (2 Sam 7,12; 2 Sam 23,2; 1 Kong 8,15; Sal 132,11; Hebr 6,17)31hat er vorausschauend von der Auferstehung des Christus geredet, dass seine Seele nicht dem Totenreich preisgegeben worden ist und auch sein Fleisch die Verwesung nicht gesehen hat. (Sal 16,10; Apg 13,35)32Diesen Jesus hat Gott auferweckt; dafür sind wir alle Zeugen. (Apg 1,8; Apg 1,22)33Nachdem er nun zur Rechten Gottes erhöht worden ist und die Verheißung des Heiligen Geistes empfangen hat von dem Vater, hat er dies ausgegossen, was ihr jetzt seht und hört. (Rom 1,4; Ef 1,20)34Denn nicht David ist in den Himmel aufgefahren, sondern er sagt selbst: »Der Herr sprach zu meinem Herrn: Setze dich zu meiner Rechten, (Hebr 1,13)35bis ich deine Feinde hinlege als Schemel für deine Füße.«[7] (Sal 110,1; 1 Kor 15,25)36So soll nun das ganze Haus Israel mit Gewissheit erkennen, dass Gott Ihn sowohl zum Herrn als auch zum Christus[8] gemacht hat, eben diesen Jesus, den ihr gekreuzigt habt! (Sal 2,6; Apg 4,10; Apg 5,30; Ef 1,21; Fil 2,11)
Die Entstehung der Gemeinde
37Als sie aber das hörten, drang es ihnen durchs Herz, und sie sprachen zu Petrus und den übrigen Aposteln: Was sollen wir tun, ihr Männer und Brüder? (Sak 12,10; Joh 6,28; Joh 16,8; Apg 16,30)38Da sprach Petrus zu ihnen: Tut Buße[9], und jeder von euch lasse sich taufen auf den Namen Jesu Christi zur Vergebung der Sünden; so werdet ihr die Gabe des Heiligen Geistes empfangen. (Matt 3,11; Mark 16,16; Apg 3,19; Apg 19,4; Apg 26,20; Ef 1,13)39Denn euch gilt die Verheißung und euren Kindern und allen, die ferne sind, so viele der Herr, unser Gott, herzurufen wird. (Jes 44,3; Jes 57,19; Joel 3,1; Joh 10,16; Rom 8,30; Ef 2,17)40Und noch mit vielen anderen Worten gab er Zeugnis und ermahnte und sprach: Lasst euch retten aus diesem verkehrten Geschlecht! (2 Kor 6,17)41Diejenigen, die nun bereitwillig sein Wort annahmen, ließen sich taufen, und es wurden an jenem Tag etwa 3 000 Seelen hinzugetan. (Apg 8,12; Apg 8,36)42Und sie blieben beständig in der Lehre der Apostel und in der Gemeinschaft und im Brotbrechen und in den Gebeten. (Apg 1,14; Apg 20,7; 1 Kor 15,1)43Es kam aber Furcht über alle Seelen, und viele Wunder und Zeichen geschahen durch die Apostel. (Apg 5,12)44Alle Gläubigen waren aber beisammen und hatten alle Dinge gemeinsam; (2 Kor 9,6; 1 Joh 3,16)45sie verkauften die Güter und Besitztümer und verteilten sie unter alle, je nachdem einer bedürftig war. (Jes 58,7; Rom 12,13; 2 Kor 8,13; 1 Joh 3,17)46Und jeden Tag waren sie beständig und einmütig im Tempel und brachen das Brot in den Häusern, nahmen die Speise mit Frohlocken und in Einfalt des Herzens; (Luk 24,53; 1 Kor 10,31; 1 Tim 4,4)47sie lobten Gott und waren angesehen bei dem ganzen Volk. Der Herr aber tat täglich die zur Gemeinde hinzu, die gerettet wurden. (Sal 115,17; Apg 5,14; Apg 13,48; Ef 5,18)