Matteus 22

En Levende Bok

fra Biblica
1 Jesus fortalte et nytt bilde for dem. Han sa:2 ”Der Gud regjerer, blir det som i denne fortellingen:[1] En konge forberedte en stor bryllupsfest for sønnen sin.3 Han innbød mange gjester, og da forberedelsene var ferdige sendte han tjenere ut for å si til dem som var innbudt at tidspunktet var inne for å komme. Men alle takket nei.4 Da sendte han andre tjenere for å si til dem: ’Alt er klart, oksene og kalvene er slaktet. Skynd dere å komme!’5 Men gjestene som han hadde bedt, var ikke interessert. Hver og en fortsatte med sitt, den ene med sin bondegård, den andre med sine forretninger.6 Noen grep til og med kongens tjenere, mishandlet og drepte dem.7 Da ble kongen sint og sendte ut sin armé, henrettet morderne og brente ned byene deres.8 Så sa han til tjenerne sine: ’Bryllupsfesten er ferdig, men de gjestene som jeg innbød, er ikke verd å få del i festen.9 Gå derfor ut på gatehjørnene og be alle dere ser, til bryllupet.’10 Tjenerne gjorde som han sa og tok med seg alle de kunne finne, både onde og gode, og festsalen ble fylt med gjester.11 Da kongen kom innfor å hilse på gjestene, la han merke til en mann som ikke hadde på seg klær som passet for anledningen.12 ’Min venn’, spurte han, ’hvordan kan du være her uten å ha på deg klær som passer for bryllupet?’ Men mannen kunne ikke svare.[2]13 Da sa kongen til tjenerne sine: ’Bind hendene og føttene hans og kast ut i mørket utenfor. Der skal de gråte av angst og fortvilelse.’ ”14 Jesus avsluttet med disse ordene: ”Mange er innbudt av Gud, men få takker ja og vil tilhøre ham.”15 Fariseerne[3] gikk sin vei for å pønske ut en måte å få Jesus til å si noe som de kunne arrestere ham for.16 Til slutt sendte de noen av mennene sine sammen med kong Herodes sine tilhengere[4], og lot dem si til Jesus: ”Mester, vi vet at du alltid er ærlig. Du sier rett ut det som er Guds vilje og lar deg ikke påvirke av noen.17 Si oss nå om det er rett eller galt å betale skatt til den romerske keiseren. Hva mener du?”18 Jesus visste hva de var ute etter. ”Dere er falske mennesker som bare later som om dere er lydige mot Gud!” ropte han. ”Hvorfor forsøker dere å lure meg?19 Vis meg en mynt, samme typen som dere betaler skatt med.” De ga ham en romersk mynt,20 og han spurte dem: ”Hvem sitt bilde er dette, og hvem sin signatur står under bildet?”21 ”Keiserens”, svarte de. ”Da så”, sa han, ”gi keiseren det som er hans. Men det som tilhører Gud, det skal dere gi til Gud.”22 Dette svaret overrasket dem i den grad at de gikk sin vei og lot ham være i fred.23 Samme dagen kom noen av saddukeerne[5] til Jesus. De påstår at de døde ikke kan stå opp igjen, og derfor spurte de ham:24 ”Mester, Moses har sagt: ’Dersom en mann dør barnløs, da skal hans bror gifte seg med enken og passe på at den døde får en sønn som kan arve ham.’[6]25 Nå hadde vi faktisk en familie blant oss med sju brødre. Den eldste av brødrene giftet seg og døde barnløs. Derfor giftet bror nummer to seg med enken.26 Men han døde også barnløs. Da giftet bror nummer tre seg med henne. Slik fortsatte det til hun hadde vært gift med de alle sju.27 Så døde også kvinnen til slutt.28 Hvem blir hun kona til når de døde står opp igjen? Alle sju har jo vært gift med henne!”29 Jesus svarte: ”Dere tar helt feil, etter som dere verken forstår Skriften[7] eller kjenner Guds kraft.30 Når de døde står opp igjen, skal det ikke finnes noen som gifter seg. Alle kommer til å være som englene i himmelen.31 Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere aldri lest det Gud har sagt til dere i Skriften:32 ’Jeg er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud’.[8] Gud er ikke en gud for døde, men for de levende.[9]33 Da folket hørte dette, ble de helt forundret over undervisningen hans.34 Da fariseerne[10] fikk høre at Jesus hadde stoppet munnen på saddukeerne[11], samlet de seg.35 En av dem, en skriftlærd[12], forsøkte å teste Jesus ved å stille spørsmål:36 ”Mester, hvilket er det viktigste av budene i Moseloven[13]?”37 Jesus svarte: ” ’Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele din forstand.’[14]38 Dette er det første budet og også det viktigste.39 Det nest viktigste ligner på det første: ’Du skal elske dine medmennesker som deg selv.’[15]40 Disse to budene sammenfatter alt det som Gud har sagt i Moseloven og ved profetene.[16]41 Mens fariseerne[17] var samlet rundt Jesus, passet han på å stille dem et spørsmål:42 ”Hva mener dere om Messias, den lovede kongen? Hvem er han etterkommer av?” De svarte: ”Han er etterkommer av kong David[18].”43 ”Hvorfor kaller da David ham ’Herre’, når han snakker under innflytelse av Guds Ånd?” spurte Jesus. ”David sa jo:44 ’Gud sa til min Herre: Kom og sett deg på min høyre side for å regjere, til jeg har lagt dine fiender under føttene dine.’[19]45 Mener dere virkelig at David skulle kalle en av sine etterkommere for Herre?”46 Men de kunne ikke svare, og fra den dagen av våget ingen å stille flere spørsmål til Jesus.

Matteus 22

Schlachter 2000

fra Genfer Bibelgesellschaft
1 Da begann Jesus und redete wieder in Gleichnissen zu ihnen und sprach: (Matt 13,3; Matt 21,33; Matt 24,32)2 Das Reich der Himmel gleicht einem König, der für seinen Sohn das Hochzeitsfest veranstaltete. (Åp 19,7)3 Und er sandte seine Knechte aus, um die Geladenen zur Hochzeit zu rufen; aber sie wollten nicht kommen. (Ordsp 9,1; Apg 3,25)4 Da sandte er nochmals andere Knechte und sprach: Sagt den Geladenen: Siehe, meine Mahlzeit habe ich bereitet; meine Ochsen und das Mastvieh sind geschlachtet, und alles ist bereit; kommt zur Hochzeit! (Jes 55,1)5 Sie aber achteten nicht darauf, sondern gingen hin, der eine auf seinen Acker, der andere zu seinem Gewerbe; (Ordsp 1,24; Jes 53,1; Esek 3,7)6 die Übrigen aber ergriffen seine Knechte, misshandelten und töteten sie. (Matt 21,35)7 Als der König das hörte, wurde er zornig, sandte seine Heere aus und brachte diese Mörder um und zündete ihre Stadt an. (Matt 21,41; Luk 21,24)8 Dann sprach er zu seinen Knechten: Die Hochzeit ist zwar bereit, aber die Geladenen waren nicht würdig. (Apg 13,46)9 Darum geht hin an die Kreuzungen der Straßen und ladet zur Hochzeit ein, so viele ihr findet! (Mark 16,15; Apg 28,28; Åp 22,17)10 Und jene Knechte gingen hinaus auf die Straßen und brachten alle zusammen, so viele sie fanden, Böse und Gute, und der Hochzeitssaal wurde voll von Gästen. (Matt 13,47; Rom 10,18)11 Als aber der König hineinging, um sich die Gäste anzusehen, sah er dort einen Menschen, der kein hochzeitliches Gewand anhatte; (Jes 61,10; Sef 1,12; Luk 13,3; Luk 13,5; Rom 13,14; Ef 4,24; Kol 3,12; Åp 19,8)12 und er sprach zu ihm: Freund, wie bist du hier hereingekommen und hast doch kein hochzeitliches Gewand an? Er aber verstummte. (Matt 26,50; Åp 3,18)13 Da sprach der König zu den Dienern: Bindet ihm Hände und Füße, führt ihn weg und werft ihn hinaus in die äußerste Finsternis! Da wird das Heulen und Zähneknirschen sein. (Matt 8,12)14 Denn viele sind berufen, aber wenige sind auserwählt! (Matt 20,16; Luk 13,23; 1 Tim 2,4)15 Da gingen die Pharisäer und hielten Rat, wie sie ihn in der Rede fangen könnten. (Sal 56,6; Jes 29,21; Luk 11,54)16 Und sie sandten ihre Jünger samt den Herodianern zu ihm, die sprachen: Meister, wir wissen, dass du wahrhaftig bist und den Weg Gottes in Wahrheit lehrst und auf niemand Rücksicht nimmst; denn du siehst die Person der Menschen nicht an. (Sal 55,22; Mark 3,6; Joh 3,2; Jak 2,9)17 Darum sage uns, was meinst du: Ist es erlaubt, dem Kaiser die Steuer zu geben, oder nicht?18 Da aber Jesus ihre Bosheit erkannte, sprach er: Ihr Heuchler, was versucht ihr mich? (Matt 7,5; Matt 15,7; Matt 23,13; Matt 23,23; Matt 23,25; Matt 23,27; Matt 23,29; Mark 2,8; Luk 12,1; Joh 2,24; Joh 8,5)19 Zeigt mir die Steuermünze! Da reichten sie ihm einen Denar.20 Und er spricht zu ihnen: Wessen ist dieses Bild und die Aufschrift?21 Sie antworteten ihm: Des Kaisers. Da spricht er zu ihnen: So gebt dem Kaiser, was des Kaisers ist, und Gott, was Gottes ist! (Sal 29,1; Rom 13,7; Åp 5,13)22 Als sie das hörten, verwunderten sie sich, und sie ließen ab von ihm und gingen davon. (Sal 63,11; Apg 6,10)23 An jenem Tag traten Sadduzäer zu ihm, die sagen, es gebe keine Auferstehung, und sie fragten ihn (2 Tim 2,18)24 und sprachen: Meister, Mose hat gesagt: Wenn jemand ohne Kinder stirbt, so soll sein Bruder dessen Frau zur Ehe nehmen und seinem Bruder Nachkommen erwecken. (1 Mos 38,8)25 Nun waren bei uns sieben Brüder. Der erste heiratete und starb; und weil er keine Nachkommen hatte, hinterließ er seine Frau seinem Bruder.26 Gleicherweise auch der andere und der dritte, bis zum siebten.27 Zuletzt, nach allen, starb auch die Frau.28 Wem von den Sieben wird sie nun in der Auferstehung als Frau angehören? Denn alle haben sie zur Frau gehabt.29 Aber Jesus antwortete und sprach zu ihnen: Ihr irrt, weil ihr weder die Schriften noch die Kraft Gottes kennt. (Job 19,26; Sal 16,10; Sal 33,6; Jes 26,19; Jer 32,17; Apg 26,8; 1 Kor 6,14; 2 Tim 3,7; 2 Pet 3,16)30 Denn in der Auferstehung heiraten sie nicht, noch werden sie verheiratet, sondern sie sind wie die Engel Gottes im Himmel. (Luk 20,35)31 Was aber die Auferstehung der Toten betrifft, habt ihr nicht gelesen, was euch von Gott gesagt ist, der spricht: (Matt 21,16)32 »Ich bin der Gott Abrahams und der Gott Isaaks und der Gott Jakobs«?[1] Gott ist aber nicht ein Gott der Toten, sondern der Lebendigen. (2 Mos 3,6; 2 Mos 3,15; Apg 7,32)33 Und als die Menge dies hörte, erstaunte sie über seine Lehre. (Matt 7,28)34 Als nun die Pharisäer hörten, dass er den Sadduzäern den Mund gestopft hatte, versammelten sie sich; (Sal 107,42)35 und einer von ihnen, ein Gesetzesgelehrter, stellte ihm eine Frage, um ihn zu versuchen, und sprach:36 Meister, welches ist das größte Gebot im Gesetz?37 Und Jesus sprach zu ihm: »Du sollst den Herrn, deinen Gott, lieben mit deinem ganzen Herzen und mit deiner ganzen Seele und mit deinem ganzen Denken«.[2] (5 Mos 6,5)38 Das ist das erste und größte Gebot. (1 Mos 1,27; Ef 5,1; 1 Joh 4,8)39 Und das zweite ist ihm vergleichbar: »Du sollst deinen Nächsten lieben wie dich selbst«.[3] (3 Mos 19,18; Matt 5,43; Matt 19,19; Jak 2,8)40 An diesen zwei Geboten hängen das ganze Gesetz und die Propheten. (Matt 7,12; Rom 13,9; Gal 5,14)41 Als nun die Pharisäer versammelt waren, fragte sie Jesus (Matt 21,24)42 und sprach: Was denkt ihr von dem Christus? Wessen Sohn ist er? Sie sagten zu ihm: Davids. (2 Sam 7,12; Jes 11,1; Jer 23,5; Joh 3,2)43 Er spricht zu ihnen: Wieso nennt ihn denn David im Geist »Herr«, indem er spricht: (2 Sam 23,2; 2 Pet 1,21)44 »Der Herr hat zu meinem Herrn gesagt: Setze dich zu meiner Rechten, bis ich deine Feinde hinlege als Schemel für deine Füße«?[4] (Sal 110,1; Mark 16,19; 1 Kor 15,25)45 Wenn also David ihn Herr nennt, wie kann er dann sein Sohn sein? (Rom 1,3)46 Und niemand konnte ihm ein Wort erwidern. Auch getraute sich von jenem Tag an niemand mehr, ihn zu fragen. (Luk 14,6)