1En dag da Jesus underviste folket på tempelplassen og talte til dem om det glade budskapet fra Gud, kom øversteprestene, de skriftlærde[1] og folkets ledere bort til ham.2De forlangte å få vite hvilken rett han hadde til å gjøre alt det han gjorde, og hvem som hadde gitt ham dette oppdraget.3”Det skal jeg snart si dere”, sa Jesus, ”dersom bare dere først svarer meg på et annet spørsmål.4Hva mener dere om dette: Var døperen Johannes sin dåp fra Gud eller ikke?”5De begynte straks å diskutere med hverandre og sa: ”Dersom vi sier at det var på Guds befaling, da kommer han til å spørre hvorfor vi ikke trodde på ham.6Men om vi sier at Gud ikke hadde sendt ham, da kommer folket til å steine oss. De er jo helt overbevist om at Johannes var en profet som bar fram Guds budskap.”7Derfor svarte de til slutt: ”Vi vet ikke.”8Da sa Jesus: ”I så tilfelle sier heller ikke jeg hvem som har gitt meg i oppdrag å gjøre det jeg gjør.”
Mannen som forpaktet ut vingården sin
9Jesus vendte seg til folket og fortalte et bilde for dem. Han sa: ”En mann plantet en vingård og forpaktet den ut til noen som dyrket druer mens han selv reiste til utlandet og var borte i mange år.10Da tiden for å høste var inne, sendte han en av tjenerne sine til forpakterne for å hente den delen av avlingen som var hans. Men de overfalt tjeneren og sendte ham tomhendt tilbake.11Eieren sendte da en annen tjener, det samme gjentok seg med ham. Han ble mishandlet, forulempet og ble sendt bort uten å ha fått noe.12Også en tredje tjener ble sendt, men også ham skamslo de og jaget bort.13’Hva skal jeg gjøre?’ sa eieren. ’Jo, nå vet jeg det! Jeg sender min egen elskede sønn. Han må de vel ha respekt for.’14Men da forpakterne fikk se sønnen, sa de til hverandre: ’Her kommer han som skal arve hele vingården. Kom så dreper vi ham og legger selv beslag på den!’15De dro sønnen ut av vingården og drepte ham.” ”Hva tror dere eieren gjør med disse forpakterne?” spurte Jesus.16”Jo, han vil selv komme dit, og da henretter han de kriminelle bøllene og gir vingården til andre.” Da folket hørte dette, protesterte de høylytt: ”Nei! Det kommer aldri til å skje!”17Men Jesus møtte blikket deres og sa: ”Hva betyr det som står i Skriften[2]: ’Den steinen som ikke var brukbar for bygningsmennene, den har blitt til selve hjørnesteinen.’[3]18Den som snubler på denne steinen, blir skadet, og den som denne steinen faller på, blir fullstendig knust.[4]”19Øversteprestene og de skriftlærde[5] ville arrestere Jesus direkte, etter som de forsto at det var dem han siktet til i sin fortelling, men de var redde for folket.
Er det rett å betale skatt til keiseren?
20Mens myndighetene holdt Jesus under oppsikt og ventet på sin anledning, sendte de noen menn som skulle late som om de var nøye med å følge Guds vilje, men i virkeligheten var de ute etter å ta Jesus for noe de kunne arrestere ham for. De ville etterpå overgi ham til de romerske myndighetene.21”Mester”, sa de til ham. ”Vi vet hvor ærlig du er når du underviser. Du gir ikke etter for det andre mener og tenker, men sier rett ut det som er Guds vilje.22Fortell oss nå om det er rett eller galt å betale skatt til den romerske keiseren?”23Jesus gjennomskuet den listige falskheten deres og sa:24”Vis meg en romersk mynt. Hvem sitt bilde er det på den, og hvem sin signatur står under?” ”Keiseren”, svarte de.25”Da så”, sa han, ”gi keiseren det som er hans. Men det som tilhører Gud, det skal dere gi til Gud.”26De klarte altså ikke å sette ham fast for noe av det han sa mens folket hørte på. Tvert imot var de så overrasket over svarene hans, at de ble helt tause.
Skal de døde stå opp igjen?
27Noen saddukeere[6] oppsøkte ham. Det er de som påstår at de døde ikke skal stå opp igjen, og derfor spurte de:28”Mester, i Moseloven[7] står det at om en mann dør barnløs, da skal broren hans gifte seg med enken og passe på at den døde får en sønn som kan gi ham[8] etterkommere.29Nå var det en familie med sju brødre. Den eldste giftet seg og døde barnløs.30Da giftet bror nummer to seg med enken, men heller ikke han fikk noen barn.31På samme måten gikk det med den tredje, og så fortsatte det til alle sju hadde vært gift med henne og var døde uten å etterlate seg noen barn.32Til slutt døde også kvinnen.33Hva skal skje med henne når de døde står opp igjen? Hvem sin kone blir hun da? Alle sju har jo vært gift med henne!”34-35Jesus svarte saddukeerne: ”Det er bare her på jorden at menn og kvinner gifter seg. De som er verdige til å være med i den kommende verden, etter at de har stått opp fra de døde, kommer ikke til å gifte seg.36De skal heller ikke dø, men blir som englene. De er Guds barn, for de har stått opp fra de døde til et nytt liv.37At de døde står opp beviser Moses når han forteller om hvordan Gud viste seg for ham i den brennende tornebusken. Han kaller Gud for Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.[9]38Gud er altså ikke en gud for døde, men for levende. Alle mennesker er levende for ham.[10]”39”Det var bra svart, Mester”, sa noen av de skriftlærde[11] som sto der.40Og nå våget ingen å stille flere spørsmål til ham.
Er Messias etterkommer av kong David?
41Jesus spurte: ”Hvordan kan dere påstå at Messias, den lovede kongen, er etterkommer av kong David[12]?42David selv skrev jo i Salmenes bok: ’Gud sa til min Herre: Kom og sitt på min høyre side for å regjere,43til jeg har lagt dine fiender som en skammel under føttene dine.’[13]44Mener dere virkelig at David ville kalle en av sine etterkommere for Herre?”
Jesus advarer mot dobbelmoral
45Mens folket lyttet, vendte Jesus seg mot disiplene og sa:46”Ta dere i vare for de skriftlærde[14], som elsker å gå omkring i lange kapper og gjerne vil bli hilst med respekt på torget. Ved gudstjenestene tar de plassene på fremste rekke, og de elsker å sitte på hedersplassene under festene.47I sin griskhet bedrar de hjelpeløse enker og tar alt de eier, mens de later som om de lever etter Guds vilje ved å be lange bønner når andre kan høre på. Derfor kommer Gud til å straffe dem desto hardere.”
1Es geschah aber an einem jener Tage, als er das Volk im Tempel lehrte und das Evangelium verkündigte, da traten die obersten Priester und die Schriftgelehrten samt den Ältesten herzu (Matt 9,35; Luk 19,47)2und redeten mit ihm und sprachen: Sage uns, in welcher Vollmacht tust du dies? Und wer hat dir diese Vollmacht gegeben? (Luk 4,36; Luk 19,45; Apg 7,27)3Er aber antwortete und sprach zu ihnen: Auch ich will euch ein Wort fragen! So sagt mir:4War die Taufe des Johannes vom Himmel oder von Menschen?5Da überlegten sie bei sich selbst und sprachen: Wenn wir sagen: Vom Himmel, so wird er fragen: Warum habt ihr ihm dann nicht geglaubt? (Matt 21,32)6Wenn wir aber sagen: Von Menschen, so wird das ganze Volk uns steinigen; denn es ist überzeugt, dass Johannes ein Prophet war! (Matt 14,5)7Und sie antworteten, sie wüssten nicht woher. (Luk 10,21; 1 Kor 1,19)8Da sprach Jesus zu ihnen: So sage ich euch auch nicht, in welcher Vollmacht ich dies tue. (Matt 7,29; Luk 4,32; Luk 20,2; Kol 2,9)
Das Gleichnis von den Weingärtnern
9Er fing aber an, dem Volk dieses Gleichnis zu sagen: Ein gewisser Mensch pflanzte einen Weinberg und verpachtete ihn an Weingärtner und hielt sich längere Zeit außer Landes auf. (Høys 8,11)10Und als es Zeit war, sandte er einen Knecht zu den Weingärtnern, damit sie ihm [seinen Anteil] von der Frucht des Weinbergs gäben. Die Weingärtner aber schlugen ihn und schickten ihn mit leeren Händen fort. (Luk 13,6; Luk 19,15)11Und er fuhr fort und sandte einen anderen Knecht. Sie aber schlugen auch diesen und beschimpften ihn und jagten ihn mit leeren Händen davon. (Jer 7,25; Sak 7,9)12Und er fuhr fort und sandte einen dritten; aber auch diesen verwundeten sie und warfen ihn hinaus.13Da sprach der Herr des Weinbergs: Was soll ich tun? Ich will meinen Sohn senden, den geliebten; wenn sie den sehen, werden sie sich vielleicht scheuen! (Joh 3,16)14Als aber die Weingärtner diesen sahen, sprachen sie untereinander: Das ist der Erbe! Kommt, lasst uns ihn töten, damit das Erbgut uns gehört! (Joh 3,35; Joh 11,47; Joh 11,53)15Und sie stießen ihn zum Weinberg hinaus und töteten ihn. Was wird nun der Herr des Weinbergs mit ihnen tun? (Hebr 13,12)16Er wird kommen und diese Weingärtner umbringen und den Weinberg anderen geben! Als sie das hörten, sprachen sie: Das sei ferne! (Esek 18,23; Matt 22,7)17Er aber blickte sie an und sprach: Was bedeutet denn das, was geschrieben steht: »Der Stein, den die Bauleute verworfen haben, der ist zum Eckstein geworden?«[1] (Sal 118,22; Apg 4,10)18Jeder, der auf diesen Stein fällt, wird zerschmettert werden; auf wen er aber fällt, den wird er zermalmen! (Dan 2,34; Matt 21,44)19Da suchten die obersten Priester und die Schriftgelehrten Hand an ihn zu legen in derselben Stunde; aber sie fürchteten das Volk; denn sie erkannten, dass er dieses Gleichnis im Blick auf sie gesagt hatte. (Matt 26,3; Luk 20,14)
Die Frage nach der Steuer
20Und sie lauerten ihm auf und sandten Aufpasser ab, die sich stellen sollten, als wären sie redlich, um ihn bei einem Wort zu fassen, damit sie ihn der Obrigkeit und der Gewalt des Statthalters ausliefern könnten. (Sal 37,32)21Und sie fragten ihn und sprachen: Meister, wir wissen, dass du richtig redest und lehrst und nicht die Person ansiehst, sondern den Weg Gottes der Wahrheit gemäß lehrst. (Sal 12,3)22Ist es uns erlaubt, dem Kaiser die Steuer zu geben, oder nicht? (Esra 4,13; Neh 5,4)23Da er aber ihre Arglist erkannte, sprach er zu ihnen: Was versucht ihr mich? (Matt 22,18; Mark 12,15)24Zeigt mir einen Denar! Wessen Bild und Aufschrift trägt er? Sie aber antworteten und sprachen: Des Kaisers. (Luk 20,22)25Er aber sagte ihnen: So gebt doch dem Kaiser, was des Kaisers ist, und Gott, was Gottes ist! (Matt 17,24; Rom 13,7; 1 Kor 10,31; 2 Kor 9,15; 1 Pet 2,13)26Und sie konnten ihn nicht bei diesem Wort fassen vor dem Volk; und sie verwunderten sich über seine Antwort und schwiegen. (Job 5,13; Sal 31,19; Tit 1,11)
Die Sadduzäer und die Frage nach der Auferstehung
27Da traten aber etliche der Sadduzäer herzu, die bestreiten, dass es eine Auferstehung gibt, und sie fragten ihn (Apg 23,6)28und sprachen: Meister, Mose hat uns vorgeschrieben: Wenn jemandes Bruder eine Frau hat und kinderlos stirbt, so soll dessen Bruder die Frau nehmen und seinem Bruder Nachkommen erwecken. (1 Mos 38,8; 5 Mos 25,5; Rut 1,11; Rut 2,20)29Nun waren da sieben Brüder. Der erste nahm eine Frau und starb kinderlos.30Da nahm der zweite die Frau und starb auch kinderlos.31Und der dritte nahm sie, ebenso alle sieben, und sie hinterließen keine Kinder bei ihrem Tod.32Zuletzt aber, nach allen, starb auch die Frau. (Fork 1,4; Hebr 9,27)33Wessen Frau wird sie nun in der Auferstehung sein? Denn alle sieben haben sie zur Frau gehabt.34Und Jesus antwortete ihnen und sprach: Die Kinder dieser Weltzeit heiraten und lassen sich heiraten;35diejenigen aber, die gewürdigt werden, jene Weltzeit zu erlangen und die Auferstehung aus den Toten, die werden weder heiraten noch sich heiraten lassen, (Luk 21,36; Joh 6,40; 1 Kor 15,22; Fil 3,11; 1 Tess 4,16; Åp 3,4)36denn sie können nicht mehr sterben; denn sie sind den Engeln gleich und Söhne Gottes, da sie Söhne der Auferstehung sind. (Rom 8,17; 1 Kor 15,49; 1 Joh 3,2; Åp 20,6; Åp 20,14; Åp 21,4)37Dass aber die Toten auferstehen, hat auch Mose angedeutet bei [der Stelle von] dem Dornbusch, wo er den Herrn den Gott Abrahams und den Gott Isaaks und den Gott Jakobs nennt. (2 Mos 3,3; 2 Mos 3,15)38Er ist aber nicht ein Gott der Toten, sondern der Lebendigen; denn für ihn leben alle. (Rom 4,17)39Da antworteten etliche der Schriftgelehrten und sprachen: Meister, du hast gut geantwortet! (Mark 12,32; Luk 20,21; Joh 3,2; Joh 13,13)40Und sie getrauten sich nicht mehr, ihn etwas zu fragen.
Wessen Sohn ist der Christus? Warnung vor den Schriftgelehrten
41Er aber sprach zu ihnen: Wieso sagen sie, dass der Christus Davids Sohn sei? (1 Krøn 17,11; Jer 33,15; Joh 7,42)42Und doch sagt David selbst im Buch der Psalmen: »Der Herr sprach zu meinem Herrn: Setze dich zu meiner Rechten, (2 Sam 23,1)43bis ich deine Feinde hinlege als Schemel für deine Füße!«[2] (Sal 2,7; Sal 110,1; Apg 2,34)44David nennt ihn also Herr; wie kann er dann sein Sohn sein? (Rom 9,5; Åp 22,16)45Als aber das ganze Volk zuhörte, sprach er zu seinen Jüngern:46Hütet euch vor den Schriftgelehrten, die gern im Talar einhergehen und die Begrüßungen auf den Märkten lieben und die ersten Sitze in den Synagogen und die obersten Plätze bei den Mahlzeiten; (Mark 12,38; Luk 11,43; Joh 5,44)47sie fressen die Häuser der Witwen und sprechen zum Schein lange Gebete; diese werden ein umso schwereres Gericht empfangen! (1 Tess 2,5; 1 Tim 6,5)