1Da alt var blitt rolig i Efesos, kalte Paulus sammen disiplene og oppmuntret dem. Så tok han avskjed og begynte reisen over til Makedonia.2Der dro han fra sted til sted og oppmuntret de troende. Da han kom fram til Hellas,3stanset han i tre måneder. Han sto klar til å seile videre til Syria da han fikk greie på at noen jøder la planer om å drepe ham. Han forandret derfor reiseruten og dro tilbake gjennom Makedonia.4En gruppe menn skulle reise med ham til Syria og videre til Jerusalem. Det var Sopatros, som var sønn av Pyrrus fra Berøa, Aristark og Sekundus fra Tessaloniki, Gaius fra Derbe, Timoteus samt Tykikus og Trofimus fra provinsen Asia[1].5Han lot disse seile i forveien over til Troas og ba dem vente på oss[2] der.6Etter påskehøytiden[3] gikk vi andre ombord på et skip i Filippi, og fem dager seinere møtte vi dem i Troas, der vi stanset en uke.
Paulus i Troas. En ung mann vekkes opp fra de døde
7På søndagen, da vi hadde samlet oss for sammen å bryte brødet, talte Paulus til de troende. Etter som han skulle reise fra Troas neste dag, holdt han på helt til midnatt.8Rommet i øvre etasjen der vi var samlet, var opplyst av mange oljelamper.9En ung mann som het Eutykus, hadde satt seg i vinduet. Da Paulus talte så lenge, gikk det ikke bedre til enn at han sovnet og falt ned fra tredje etasjen og døde.10Paulus sprang da ned, la seg over ham og tok ham i armene sine og sa: ”Ikke vær redd, han lever!”11Så gikk alle opp igjen og brøt brødet og spiste sammen. Etterpå fortsatte Paulus å tale ytterligere en stund, ja, det rakk faktisk å bli morgen før han til slutt forlot dem.12Den unge mannen som hadde falt ut av vinduet, ble ført hjem i beste velgående, noe som selvfølgelig var til stor lettelse for alle.
Paulus tar avskjed med lederne i menighetene i Efesos
13Paulus tok landeveien over til byen Assos, mens vi andre seilte rundt med båt.14Da vi etter en tid møtte han i Assos, tok vi ham ombord og seilte ned til Mitylene.15Videre passerte vi øya Kios neste dag. Dagen etter la vi til ved øya Samos og nådde en dag seinere fram til byen Milet.16-17Paulus hadde bestemt seg for ikke å reise til Efesos denne gangen, til tross for at byen lå i nærheten. Han ville ikke bli heftet i provinsen Asia[4], etter som han ville rekke fram til Jerusalem for å kunne feire pinsehøytiden der. Da vi kom fram til Milet, sendte han en beskjed til lederne i menighetene i Efesos og ba dem komme ned til skipet for å treffe ham.18Da de hadde møtt opp, sa han: ”Dere vet om alt jeg har gjort helt fra den dagen da jeg først satte mine føtter i provinsen Asia.19Uten å tenke på meg selv har jeg tjent Herren Jesus. Det har jeg gjort til tross for de sorger og prøvelser som rammet meg gjennom alt jødene gjorde mot meg.20Jeg har aldri nølt med å tale om det som kunne være til nytte for dere, men jeg har undervist dere både offentlig og i hjemmene.21Jeg har alvorlig formant både jøder og dem som ikke er jøder, til å vende om til Gud og tro på vår Herre Jesus.22Men nå blir jeg drevet av Guds Ånd[5] til å reise tilbake til Jerusalem. Veien går dit til tross for at jeg ikke aner hva som venter meg der.23Det eneste jeg vet, er at Guds Hellige Ånd i by etter by har minnet meg om at fengsel og lidelse kan ligge foran meg.24Men for meg er ikke livet noe verdt, dersom jeg ikke får bruke det til å fullføre den oppgave som Herren Jesus har gitt meg. Helt til livets slutt vil jeg spre det glade budskapet om Guds kjærlighet og tilgivelse.25Nå vet jeg at dere aldri kommer til å få se meg igjen, alle dere som jeg har besøkt og undervist om hvordan dere kunne bli Guds eget folk.26Derfor vil jeg i dag si dere at jeg ikke er skyldig om noen av dere går evig fortapt.27Jeg har jo uten å nøle meddelt dere hele Guds plan om frelse.28Pass nå nøye på hvordan dere selv lever, og ta godt være på de menneskene som Guds Hellige Ånd har satt dere til ledere for. Vær gjetere for Guds menighet, den flokken som han har kjøpt med sin egen Sønns blod.29Jeg vet at når jeg forlater dere, vil det komme glupske ulver og trenge seg inn blant dere, og de kommer ikke til å skåne flokken.30Noen av dere kommer selv til å forvrenge sannheten og forsøke å få egne tilhengere blant disiplene.31Vær derfor på vakt! Husk på at jeg i tre år personlig har undervist hver og en av dere, og at jeg dag og natt med tårer har formant dere.32Jeg ber nå om at Gud skal ta hånd om dere. Ikke glem budskapet hans om kjærlighet og tilgivelse. La det veilede dere, slik at troen blir sterkere og sterkere, og dere får del i den arven som venter på dem som tilhører Gud.33Dere vet at jeg aldri har krevd å få penger eller klær av dere.34Jeg har med egne hender forsørget både meg selv og mine medarbeidere.35Jeg ville gjennom egne handlinger vise at vi gjennom hardt arbeid skal skaffe mulighet til å hjelpe de fattige og ikke falle menigheten til byrde. Husk på det Herren Jesus sa: ’Vi blir lykkeligere av å gi enn å få.’ ”36Da Paulus avsluttet talen, falt han på kne og ba.37Mennene begynte å gråte høyt og omfavnet og kysset ham.38Det som bedrøvet dem aller mest, var at han sa at de aldri mer ville se hverandre her i livet. Til slutt fulgte alle ham ned til skipet.
1Nachdem sich aber der Tumult gelegt hatte, rief Paulus die Jünger zu sich, und als er Abschied von ihnen genommen hatte, zog er fort, um nach Mazedonien zu reisen. (1 Kor 16,5; 2 Kor 2,13)2Und nachdem er jene Gebiete durchzogen und sie mit vielen Worten ermahnt hatte, kam er nach Griechenland. (2 Kor 7,5; 1 Tess 2,11)3Und er brachte dort drei Monate zu; und da ihm die Juden nachstellten, als er nach Syrien abfahren wollte, entschloss er sich, über Mazedonien zurückzukehren. (Apg 20,19; Apg 23,12; Apg 25,3; 2 Kor 11,26)4Es begleiteten ihn aber bis nach [der Provinz] Asia Sopater von Beröa, von den Thessalonichern Aristarchus und Sekundus, und Gajus von Derbe und Timotheus, aus Asia aber Tychikus und Trophimus. (Apg 17,10; Apg 19,29; Ef 6,21; Kol 4,7; 2 Tim 4,12)5Diese gingen voraus und warteten auf uns in Troas. (Apg 16,8; 2 Kor 2,12)
In Troas. Die Auferweckung des Eutychus
6Wir aber fuhren nach den Tagen der ungesäuerten Brote von Philippi ab und kamen in fünf Tagen zu ihnen nach Troas, wo wir uns sieben Tage aufhielten. (2 Mos 23,15; Apg 21,4; Apg 28,14)7Am ersten Tag der Woche aber, als die Jünger versammelt waren, um das Brot zu brechen, unterredete sich Paulus mit ihnen, da er am folgenden Tag abreisen wollte, und er dehnte die Rede bis Mitternacht aus. (Joh 20,1; Joh 20,19; Joh 20,26; Apg 2,42; 1 Kor 10,16; 1 Kor 11,20; 1 Kor 16,2)8Es waren aber zahlreiche Lampen in dem Obersaal, wo sie versammelt waren.9Und ein junger Mann namens Eutychus saß am Fenster; der sank in einen tiefen Schlaf; während Paulus weiterredete, fiel er, vom Schlaf überwältigt, vom dritten Stock hinab und wurde tot aufgehoben. (Mark 9,26; Apg 14,19)10Da ging Paulus hinab und warf sich über ihn, umfasste ihn und sprach: Macht keinen Lärm; denn seine Seele ist in ihm! (Luk 8,52)11Und er ging wieder hinauf und brach Brot, aß und unterredete sich noch lange mit ihnen, bis der Tag anbrach, und zog dann fort. (Matt 13,52; Rom 15,29; Ef 3,8)12Sie brachten aber den Knaben lebendig herbei und waren nicht wenig getröstet. (Jes 40,1; 2 Kor 1,3)
Weiterreise nach Milet
13Wir aber gingen voraus zum Schiff und fuhren nach Assus, um dort Paulus an Bord zu nehmen; denn so hatte er es angeordnet, weil er zu Fuß reisen wollte. (Apg 16,10)14Als er aber in Assus mit uns zusammentraf, nahmen wir ihn an Bord und kamen nach Mitylene.15Und von dort segelten wir ab und kamen am folgenden Tag auf die Höhe von Chios; tags darauf aber fuhren wir nach Samos, und nach einem Aufenthalt in Trogyllium gelangten wir am nächsten Tag nach Milet. (2 Tim 4,20)16Paulus hatte nämlich beschlossen, an Ephesus vorbeizusegeln, damit er in [der Provinz] Asia nicht zu viel Zeit zubringen müsste; denn er beeilte sich, um möglichst am Tag der Pfingsten in Jerusalem zu sein. (3 Mos 23,16; 5 Mos 16,9; Apg 2,1; Apg 19,21; Apg 24,17; Rom 15,25)
Die Abschiedsrede des Paulus an die Ältesten von Ephesus
17Von Milet aber sandte er nach Ephesus und ließ die Ältesten der Gemeinde herüberrufen. (Apg 20,28; 1 Tim 5,17; Tit 1,5)18Und als sie zu ihm gekommen waren, sprach er zu ihnen: Ihr wisst, wie ich mich vom ersten Tag an, als ich Asia betrat, die ganze Zeit unter euch verhalten habe, (Apg 16,6; 2 Kor 1,12)19dass ich dem Herrn diente mit aller Demut, unter vielen’ Tränen und Anfechtungen, die mir widerfuhren durch die Nachstellungen der Juden; (Apg 20,3; 2 Kor 2,4; 2 Kor 4,5; 2 Kor 4,8; Fil 3,18)20und wie ich nichts verschwiegen habe von dem, was nützlich ist, sondern es euch verkündigt und euch gelehrt habe, öffentlich und in den Häusern, (Apg 20,27; Apg 20,31; 2 Tim 4,2)21indem ich Juden und Griechen die Buße zu Gott und den Glauben an unseren Herrn Jesus Christus bezeugt habe. (Apg 16,31; Apg 17,30; Rom 1,14; Rom 1,16)22Und siehe, jetzt reise ich gebunden im Geist nach Jerusalem, ohne zu wissen, was mir dort begegnen wird, (Apg 16,6; Apg 19,21)23außer dass der Heilige Geist von Stadt zu Stadt Zeugnis gibt und sagt, dass Fesseln und Bedrängnisse auf mich warten. (Apg 9,16; Apg 21,4; Apg 21,11)24Aber auf das alles nehme ich keine Rücksicht; mein Leben ist mir auch selbst nicht teuer, wenn es gilt, meinen Lauf mit Freuden zu vollenden und den Dienst, den ich von dem Herrn Jesus empfangen habe, nämlich das Evangelium der Gnade Gottes zu bezeugen. (Apg 21,13; Rom 8,35; 2 Kor 4,16; Ef 3,8; Fil 2,17; 2 Tim 4,7)25Und nun siehe, ich weiß, dass ihr mein Angesicht nicht mehr sehen werdet, ihr alle, bei denen ich umhergezogen bin und das Reich Gottes verkündigt habe. (Gal 1,22; Kol 2,1)26Darum bezeuge ich euch am heutigen Tag, dass ich rein bin von aller Blut. (Esek 3,19; Apg 18,6)27Denn ich habe nichts verschwiegen, sondern habe euch den ganzen Ratschluss Gottes verkündigt. (Apg 20,20; 1 Tim 2,4)28So habt nun acht auf euch selbst und auf die ganze Herde, in welcher der Heilige Geist euch zu Aufsehern gesetzt hat, um die Gemeinde Gottes zu hüten, die er durch sein eigenes Blut erworben hat! (5 Mos 4,9; Jer 3,15; Apg 14,23; Apg 20,17; Ef 1,7; Ef 4,11; Ef 5,25; 1 Tim 3,1; 1 Tim 4,16; Tit 2,14; Hebr 12,15; Hebr 13,17; 1 Pet 1,18; 1 Pet 5,2)29Denn das weiß ich, dass nach meinem Abschied räuberische Wölfe zu euch hineinkommen werden, die die Herde nicht schonen; (Matt 7,15; 2 Pet 2,1)30und aus eurer eigenen Mitte werden Männer aufstehen, die verkehrte Dinge reden, um die Jünger abzuziehen in ihre Gefolgschaft. (Gal 3,1; Gal 4,17; 1 Joh 2,19)31Darum wacht und denkt daran, dass ich drei Jahre lang Tag und Nacht nicht aufgehört habe, jeden Einzelnen unter Tränen zu ermahnen. (Matt 26,41; Luk 21,36; 2 Tim 4,5)32Und nun, Brüder, übergebe ich euch Gott und dem Wort seiner Gnade, das die Kraft hat, euch aufzuerbauen und ein Erbteil zu geben unter allen Geheiligten. (4 Mos 6,24; Apg 14,23; Rom 16,25; Ef 2,19; Kol 1,12; 1 Pet 1,4; 1 Pet 5,10)33Silber oder Gold oder Kleidung habe ich von niemand begehrt; (Matt 10,9; Apg 3,6; 1 Pet 1,18)34ihr wisst ja selbst, dass diese Hände für meine Bedürfnisse und für diejenigen meiner Gefährten gesorgt haben. (2 Tess 3,8)35In allem habe ich euch gezeigt, dass man so arbeiten und sich der Schwachen annehmen soll, eingedenk der Worte des Herrn Jesus, der selbst gesagt hat: Geben ist glückseliger als Nehmen! (Rom 15,1; Ef 4,28)36Und nachdem er dies gesagt hatte, kniete er nieder und betete mit ihnen allen. (Apg 21,5)37Da weinten alle sehr, fielen Paulus um den Hals und küssten ihn, (Sal 126,5; 1 Tess 5,26)38am meisten betrübt über das Wort, das er gesagt hatte, dass sie sein Angesicht nicht mehr sehen würden. Und sie geleiteten ihn zum Schiff. (Apg 20,25)