1Mens Paulus og Barnabas var i Antiokia, kom noen personer fra Judea. De begynte å lære de troende at de ikke kunne bli frelst dersom de ikke fulgte den jødiske tradisjonen med omskjærelse[1] slik det står i Moseloven[2].2Men Paulus og Barnabas motsa det de lærte. Det førte til mange harde diskusjoner og mye strid. Til slutt bestemte derfor de troende at de skulle la Paulus og Barnabas, og noen i tillegg, reise opp til Jerusalem for å drøfte spørsmålene med utsendingene og lederne i menigheten der.3De utrustet dem for reisen og lot dem reise av sted. På veien stanset de i Fønikia og Samaria og fortalte de troende at også mange som ikke var jøder, hadde vendt seg til Gud. Dette gjorde de troende svært begeistret.4Da de kom fram til Jerusalem, ble de hjertelig mottatt av menigheten, utsendingene og lederne. Paulus og Barnabas fortalte om det Gud hadde utrettet gjennom deres forkynnelse.5Da reiste noen menn seg, de hadde vært fariseere[3] før de ble disipler, og påsto at alle troende menn som ikke var jøder, måtte bli omskåret, og at de måtte kreve at alle fulgte Moseloven.6Disiplene og lederne i menighetene holdt et eget møte om dette spørsmålet.7Etter en lang diskusjon reiste Peter seg og sa: ”Brødre, dere vet alle at Gud for lenge siden så seg ut meg til å fortelle de glade nyhetene om Jesus for andre enn jøder, slik at de også kunne tro.8Gud, som kjenner tankene til menneskene, har vist at han tar imot alle ved å gi dem sin Hellige Ånd på samme måte som han ga den til oss.9Gud har ikke gjort noen forskjell mellom oss og dem, men har akseptert alle fullt og helt da de vendte om og begynte å tro.10Hvorfor stiller dere spørsmål om det Gud har gjort? Hvorfor krever dere at disse disiplene skal lyde en lov som både vi og forfedrene våre har hatt vanskelig for å holde?11Nei, vi tror at alle, både vi og de, blir frelst ved vår Herre Jesu kjærlighet og tilgivelse, den som ingen har gjort seg fortjent til.”12Etter dette ble det slutt på diskusjonen, alle lyttet til Barnabas og Paulus da de fortalte om alle miraklene og tegnene som Gud hadde utrettet blant andre folk.13Da de hadde snakket ferdig, reiste Jakob[4] seg og sa: ”Brødre, hør på meg.14Peter[5] har fortalt oss hvordan det skjedde første gangen en gruppe mennesker som ikke er jøder, takket ja til Guds innbydelse om å tilhøre ham.15Andre folk vender om til Gud, noe som stemmer godt overens med det budskap Gud bar fram ved profetene[6]. Det står for eksempel:16’Jeg vil vende tilbake og bygge opp Davids falne hus. Jeg vil reise opp det som ligger i ruiner.17Da kan alle mennesker søke Herren, ja, alle folk som jeg har innbudt for å tilhøre meg. Det er Herren som sier dette, som gjorde alt18kjent for lenge siden.’[7]19Jeg mener derfor at vi ikke skal sette en masse krav til folkene som vender seg til Gud.20Det rekker med at vi skriver og understreker at de skal la være å spise mat som er ofret til avgudene, at de skal avholde seg fra seksuell løssluppenhet og ikke spise kjøtt fra kvalte dyr eller noe annet som fortsatt har blodet i seg.[8]21I Moseloven blir alt undervist gjennom alle tider, og hver uke på hviledagen[9] leser de fra den i de jødiske synagogene[10].”
Brevet fra menigheten i Jerusalem
22Utsendingene og lederne besluttet, sammen med hele menigheten, at de skulle sende noen representanter til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas for å fortelle resultatet av drøftingene. De personene som ble valgt ut, var to av lederne i menigheten: Judas, som ble kalt Barsabbas og Silas.23Slik lød brevet de fikk med seg: ”Fra utsendingene og lederne i menighetene i Jerusalem, til de troende som ikke er jøder i Antiokia, Syria og Kilikia. Vi hilser dere hjertelig!24Vi har fått vite at noen fra vår menighet har skapt uro og forvirring blant dere med sin undervisning. Disse personene var ikke sendt ut av oss.25Vi har derfor enstemmig besluttet å velge to offisielle representanter og sende dem til dere sammen med våre elskede brødre Barnabas og Paulus.26Disse to har våget livene sine for vår Herre Jesus Kristi skyld.27Våre representanter, Judas og Silas, kommer til å fortelle mer om det vi har besluttet, i dette spørsmålet.28-29Guds Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å kreve noe annet av dere enn at dere lar være å spise mat som er ofret til avgudene, at dere ikke spiser kjøtt fra kvalte dyr eller noe annet som fortsatt har blodet i seg, og at dere avholder dere fra seksuell løssluppenhet. Dersom dere nøye følger dette, handler dere rett. Vi ønsker dere alt godt!”30De fire mennene reiste straks til Antiokia. Der kalte de sammen alle de troende til et stort møte og overleverte brevet.31Da menighetens ledere hadde lest brevet, ble alle svært glade over denne oppmuntrende beskjeden.32Judas og Silas, som begge hadde fått evner av Gud til å holde fram budskapet fra ham, talte lenge til menigheten og oppmuntret og styrket medlemmene i troen.33-34Da de hadde vært der en tid, reiste Judas og Silas tilbake til sin menighet. Menigheten i Antiokia ønsket dem fred fra Gud.[11]35Paulus og Barnabas stanset i Antiokia, der de sammen med mange andre underviste og spredde budskapet om Herren Jesus.
Paulus og Barnabas skiller lag
36Etter en tid sa Paulus til Barnabas: ”Synes ikke du også at vi burde reise tilbake til alle de stedene der vi har talt budskapet om Herren Jesus, for å se hvordan det går med de troende?”37Barnabas var enig med ham og foreslo at de skulle ta med seg Johannes Markus.38Men Paulus var helt uenig i dette, etter som Johannes Markus hadde reist fra dem i Pamfylia og ikke blitt med videre i arbeidet deres.39De ble faktisk så ueinge i dette spørsmålet at de skilte lag. Barnabas tok med seg Johannes Markus og seilte til Kypros.40Paulus derimot valgte Silas som medarbeider. Etter at de troende hadde overlatt dem til Herren Jesus og hans beskyttelse,41reiste de gjennom Syria og Kilikia for å oppmuntre menighetene der.
Die Beratung in Jerusalem über das Verhältnis zu den Heidenchristen
1Und aus Judäa kamen einige herab und lehrten die Brüder: Wenn ihr euch nicht nach dem Gebrauch Moses beschneiden lasst, so könnt ihr nicht gerettet werden! (3 Mos 12,3; Joh 7,22; Gal 2,4; Gal 2,12)2Da nun Zwiespalt aufkam und Paulus und Barnabas eine nicht geringe Auseinandersetzung mit ihnen hatten, bestimmten sie, dass Paulus und Barnabas und einige andere von ihnen wegen dieser Streitfrage zu den Aposteln und Ältesten nach Jerusalem hinaufziehen sollten. (Gal 2,1; Gal 2,5; Gal 5,1)3So durchzogen sie nun als Abgeordnete der Gemeinde Phönizien und Samaria, indem sie von der Bekehrung der Heiden erzählten und allen Brüdern große Freude bereiteten. (Apg 11,18; Apg 14,27)4Als sie aber nach Jerusalem kamen, wurden sie von der Gemeinde, den Aposteln und den Ältesten empfangen und berichteten alles, was Gott mit ihnen gewirkt hatte. (Apg 21,17; 1 Kor 3,9)5Aber einige von der Richtung der Pharisäer, die gläubig geworden waren, standen auf und sprachen: Man muss sie beschneiden und ihnen gebieten, das Gesetz Moses zu halten! (Apg 21,20)6Da kamen die Apostel und die Ältesten zusammen, um diese Sache zu untersuchen. (Matt 18,20)7Nachdem aber eine große Auseinandersetzung stattgefunden hatte, stand Petrus auf und sprach zu ihnen: Ihr Männer und Brüder, ihr wisst, dass Gott lange vor diesen Tagen mitten unter uns die Heiden erwählt hat, dass sie durch meinen Mund das Wort des Evangeliums hören und zum Glauben kommen sollten. (Matt 16,18)8Und Gott, der die Herzen kennt, legte für sie Zeugnis ab, indem er ihnen den Heiligen Geist gab gleichwie uns; (1 Kong 8,39; 1 Krøn 28,9; Apg 1,24; Apg 10,47)9und er machte keinen Unterschied zwischen uns und ihnen, nachdem er ihre Herzen durch den Glauben gereinigt hatte. (Rom 10,12; Hebr 9,13; 1 Pet 1,22)10Weshalb versucht ihr denn jetzt Gott, indem ihr ein Joch auf den Nacken der Jünger legt, das weder unsere Väter noch wir tragen konnten? (Matt 23,4; Gal 5,1)11Vielmehr glauben wir, dass wir durch die Gnade des Herrn Jesus Christus gerettet werden, auf gleiche Weise wie jene. (Apg 4,12; Ef 2,5; Ef 2,8; Tit 3,4)12Da schwieg die ganze Menge und hörte Barnabas und Paulus zu, die erzählten, wie viele Zeichen und Wunder Gott durch sie unter den Heiden getan hatte. (Apg 14,27; Apg 15,4)13Nachdem sie aber zu reden aufgehört hatten, ergriff Jakobus das Wort und sagte: Ihr Männer und Brüder, hört mir zu! (Joh 5,24; Apg 12,17; Apg 21,18; Jak 1,19)14Simon hat erzählt, wie Gott zuerst sein Augenmerk darauf richtete, aus den Heiden ein Volk für seinen Namen anzunehmen. (1 Pet 4,16)15Und damit stimmen die Worte der Propheten überein, wie geschrieben steht:16»Nach diesem will ich zurückkehren und die zerfallene Hütte Davids wieder aufbauen, und ihre Trümmer will ich wieder bauen und sie wieder aufrichten, (Jes 61,4; Am 9,11)17damit die Übriggebliebenen der Menschen den Herrn suchen, und alle Heiden, über die mein Name ausgerufen worden ist, spricht der Herr, der all dies tut.«[1] (Sal 27,8; Sal 53,3; Jes 11,10; Jes 45,22; Am 9,11; Sak 8,22; Apg 17,27)18Gott sind alle seine Werke von Ewigkeit her bekannt. (Jes 46,10)19Darum urteile ich, dass man denjenigen aus den Heiden, die sich zu Gott bekehren, keine Lasten auflegen soll, (Gal 5,1; 1 Pet 2,15)20sondern ihnen nur schreiben soll, sich von der Verunreinigung durch die Götzen, von der Unzucht, vom Erstickten[2] und vom Blut zu enthalten. (3 Mos 17,13; 3 Mos 17,14; 5 Mos 12,16; 5 Mos 12,23; Apg 15,29; 1 Kor 6,18; 1 Kor 8,1; 1 Kor 10,28; Ef 5,3; Ef 5,5; 1 Tess 4,3; 1 Tess 4,5; Jak 1,21; Jak 1,27; Åp 2,14; Åp 2,20)21Denn Mose hat von alten Zeiten her in jeder Stadt solche, die ihn verkündigen, da er in den Synagogen an jedem Sabbat vorgelesen wird.
Das Schreiben an die Gemeinden
22Daraufhin beschlossen die Apostel und die Ältesten zusammen mit der ganzen Gemeinde, Männer aus ihrer Mitte zu erwählen und mit Paulus und Barnabas nach Antiochia zu senden, nämlich Judas mit dem Beinamen Barsabas und Silas, führende Männer unter den Brüdern. (Apg 1,23; Apg 15,32; Apg 15,40)23Und sie sandten durch ihre Hand folgendes Schreiben: Die Apostel und die Ältesten und die Brüder entbieten den Brüdern in Antiochia und in Syrien und Cilicien, die aus den Heiden sind, ihren Gruß! (Apg 15,41; Apg 18,18; Apg 21,3; Gal 1,21)24Da wir gehört haben, dass etliche, die von uns ausgegangen sind, euch durch Reden verwirrt und eure Seelen unsicher gemacht haben, indem sie sagen, man müsse sich beschneiden lassen und das Gesetz halten, ohne dass wir sie dazu beauftragt hätten, (Gal 2,4; Gal 5,12)25so haben wir, die wir einmütig versammelt waren, beschlossen, Männer zu erwählen und zu euch zu senden mit unseren geliebten Barnabas und Paulus, (Apg 1,14; Apg 2,1; Apg 2,46; Apg 5,12; Rom 15,6; Fil 2,2)26Männern, die ihr Leben hingegeben haben für den Namen unseres Herrn Jesus Christus. (Apg 13,50; Apg 14,19)27Wir haben deshalb Judas und Silas gesandt, die euch mündlich dasselbe verkündigen sollen.28Es hat nämlich dem Heiligen Geist und uns gefallen, euch keine weitere Last aufzuerlegen, außer diesen notwendigen Dingen, (Joh 16,13; 1 Kor 2,16; 1 Tess 4,8)29dass ihr euch enthaltet von Götzenopfern und von Blut und vom Erstickten und von Unzucht; wenn ihr euch davor bewahrt, so handelt ihr recht. Lebt wohl! (Sal 1,1; Sal 119,1; Apg 15,19; Jak 1,25)30So wurden sie nun verabschiedet und gingen nach Antiochia, und sie versammelten die Menge und übergaben das Schreiben.31Und als sie es gelesen hatten, freuten sie sich über den Trost. (Ordsp 25,25)32Und Judas und Silas, die selbst auch Propheten waren, ermahnten die Brüder mit vielen Worten und stärkten sie. (Apg 11,23; Apg 13,1; Apg 14,22; 1 Kor 14,3)33Und nachdem sie einige Zeit dort zugebracht hatten, wurden sie von den Brüdern mit Frieden zu den Aposteln zurückgesandt. (Rom 15,13; 1 Kor 16,11)34Silas aber beschloss, dort zu bleiben.35Paulus und Barnabas hielten sich aber in Antiochia auf und lehrten und verkündigten zusammen mit noch vielen anderen das Wort des Herrn. (Apg 20,20)
Trennung von Paulus und Barnabas. Aufbruch von Paulus zur zweiten Missionsreise
36Nach etlichen Tagen aber sprach Paulus zu Barnabas: Lass uns wieder umkehren und in all den Städten, in denen wir das Wort des Herrn verkündigt haben, nach unseren Brüdern sehen, wie es um sie steht! (Ordsp 27,23; Apg 13,4; Rom 1,10; 2 Kor 11,2; 1 Tess 2,17; 3 Joh 1,4; 3 Joh 1,14)37Barnabas aber riet dazu, den Johannes, der Markus genannt wird, mitzunehmen. (Apg 12,12; Apg 12,25; Kol 4,10; Hebr 13,1)38Paulus jedoch hielt es für richtig, dass der, welcher in Pamphylien von ihnen weggegangen und nicht mit ihnen zu dem Werk gekommen war, nicht mitgenommen werden sollte. (Luk 9,62; Apg 13,13; 2 Tim 4,11; 1 Pet 5,13)39Deshalb entstand eine heftige Auseinandersetzung, sodass sie sich voneinander trennten; und Barnabas nahm Markus zu sich und fuhr mit dem Schiff nach Zypern. (Am 3,3; Apg 4,36)40Paulus aber wählte sich Silas und zog aus, von den Brüdern der Gnade Gottes anbefohlen. (Apg 13,3; Apg 15,22; Apg 15,34; Hebr 13,18)41Und er durchzog Syrien und Cilicien und stärkte die Gemeinden. (Apg 15,23; Apg 16,5)