1I byen Ikonium skjedde det samme. Paulus og Barnabas gikk til synagogen[1] og talte til folket med slik kraft at mange, både jøder og de som ikke var jøder, kom til tro.2Men de jødene som ikke ville tro, hisset opp innbyggerne i byen som ikke var jøder ved å snakke dårlig om Paulus og Barnabas.3Til tross for det stanset de en lenger tid og talte åpent og uten frykt om Herren Jesus, etter som de stolte på at han ville beskytte dem. Herren Jesus ga dem kraft til å gjøre mirakler og tegn som et bevis på at budskapet hans om kjærlighet og tilgivelse var sant.4Folket i byen delte seg i to grupper: Noen holdt med de religiøse lederne, andre holdt med utsendingene.5-6Etter en tid fikk Paulus og Barnabas greie på at jødene sammen med sine ledere, også de som ikke var jøder, hadde blitt enige om å mishandle og steine Paulus og Barnabas. De flyktet derfor til byene Lystra og Derbe i provinsen Lykaonia. Der dro de omkring i hele området7og fortalte de glade nyhetene om Jesus.
Paulus og Barnabas i Lystra og Derbe
8Mens Paulus og Barnabas var i Lystra, møtte de en mann som hadde vært handikappet fra fødselen av, og som aldri hadde kunne gå.9Mannen satt og lyttet da Paulus talte, og da Paulus så på ha, forsto han at mannen hadde begynt å tro, og at han kunne bli helbredet.10Derfor ropte Paulus til ham: ”Reis deg opp og stå på beina dine!” Straks hoppet mannen opp og begynte å gå.11Da folket så det Paulus hadde gjort, ropte de høyt på sitt eget språk: ”Gudene har blitt mennesker og kommet ned til oss!”12De trodde at Barnabas var den greske guden Zevs, og at Paulus var Hermes, etter som det var han som førte ordet.13Presten i zevstemplet, som lå i utkanten av byen, kom med okser og blomsterkranser, som han og folket ville ofre til utsendingene foran byens port.14Men da det gikk opp for Barnabas og Paulus hva som var i ferd med å skje, rev de i stykker kappene sine og rutsjet rett inn i folkemassen og ropte:15”Kjære venner, hva er det dere finner på? Vi er vanlige mennesker akkurat som dere! Vi har kommet til dere for å fortelle de glade nyhetene at dere ikke lenger trenger å vende dere til disse hjelpeløse gudene. I stedet kan dere nå tilbe den Gud som lever, han som har skapt himmelen og jorden og havet og alt som finnes i tilværelsen.[2]16Fram til nå har Gud latt folkene fortsette å be til forskjellige guder.17Likevel har Gud gjennom alt det gode han gjør, jevnt og trutt gitt sine bevis på at han er til. Det er han som har gitt dere regn og gode avlinger, slik at dere har fått mat og kunne glede dere.”18Ved å markere dette klarte Paulus og Barnabas i siste sekund å hindre folket fra å ofre til dem.19Litt seinere kom noen jøder fra Antiokia og Ikonium og klarte å vende folket mot Paulus og Barnabas. Folket steinet Paulus, slik at de trodde han var død. De slepte ham ut av byen.20Men da disiplene samlet seg rundt ham, reiste han seg opp og gikk på nytt inn i byen. Neste dag gikk han videre til byen Derbe sammen med Barnabas.
Paulus og Barnabas vender tilbake til Antiokia i Syria
21Også i Derbe fortalte Paulus og Barnabas de glade nyhetene om Jesus, og mange mennesker begynte å tro. Senere vendte de tilbake til byene Lystra, Ikonium og Antiokia.22Der styrket de disiplene. De oppmuntret dem til å holde fast ved troen til tross for alle forfølgelsene, og sa: ”Vi som er Guds folk, får oppleve mange vanskeligheter, men en dag skal vi være med ham i hans nye verden.”23Paulus og Barnabas så seg ut ledere for menigheten på hvert sted. De fastet og ba til Herren Jesus at han skulle beskytte dem som nylig hadde begynt å tro på ham.24Så reiste Paulus og Barnabas tilbake gjennom provinsene Pisidia og Pamfylia.25De kom til byen Perge på reisen. Der talte de til folket om Jesus. Etter det fortsatte de til havnebyen Attalia.26De tok en båt over til Antiokia i Syria. Det var i denne byen menigheten hadde overlatt Paulus og Barnabas til Gud og hans beskyttelse. Senere hadde de sendt de to av sted på det oppdraget som nå var avsluttet.27Da de hadde kommet, kalte de sammen hele menigheten og fortalte alt Gud hadde satt dem i stand til å utrette, og hvordan han også hadde gitt andre enn jødene sjansen til å tro.28De stanset en ganske lang tid hos de troende i Antiokia.
1Und es geschah in Ikonium, dass sie miteinander in die Synagoge der Juden gingen und derart redeten, dass eine große Menge von Juden und Griechen gläubig wurde. (Apg 13,5; Apg 13,14; Rom 1,14; Rom 1,16; 1 Kor 1,24)2Die Juden jedoch, die sich weigerten zu glauben, erregten und erbitterten die Gemüter der Heiden gegen die Brüder. (Apg 14,19)3Doch blieben sie längere Zeit dort und lehrten freimütig im Vertrauen auf den Herrn, der dem Wort seiner Gnade Zeugnis gab und Zeichen und Wunder durch ihre Hände geschehen ließ. (Sal 56,4; Mark 16,20; 1 Tess 2,2; Hebr 2,4)4Aber die Volksmenge der Stadt teilte sich, und die einen hielten es mit den Juden, die anderen mit den Aposteln. (Luk 2,34; Luk 12,51; Joh 7,12; Apg 28,24)5Als sich aber ein Ansturm der Heiden und Juden samt ihren Obersten erhob, um sie zu misshandeln und zu steinigen, (Apg 4,25; Apg 17,5; Apg 19,23; Apg 19,29; Apg 19,34; Apg 21,27)6da bemerkten sie es und entflohen in die Städte Lykaoniens, Lystra und Derbe[1], und in die umliegende Gegend, (Matt 10,23)7und sie verkündigten dort das Evangelium. (Apg 8,4)
Die Heilung eines Lahmen in Lystra
8Und in Lystra saß ein Mann mit gebrechlichen Füßen, der von Geburt an gelähmt war und niemals hatte gehen können. (Apg 3,2)9Dieser hörte den Paulus reden; und als der ihn anblickte und sah, dass er Glauben hatte, geheilt zu werden, (Matt 9,28)10sprach er mit lauter Stimme: Steh aufrecht auf deine Füße! Und er sprang auf und ging umher. (Jes 35,6; Apg 9,34)11Als aber die Volksmenge sah, was Paulus getan hatte, erhoben sie ihre Stimme und sprachen auf Lykaonisch: Die Götter sind Menschen gleich geworden und zu uns herabgekommen! (Apg 28,6)12Und sie nannten den Barnabas Zeus, den Paulus aber Hermes, weil er das Wort führte.13Und der Priester des Zeus, dessen Tempel sich vor ihrer Stadt befand, brachte Stiere und Kränze an die Tore und wollte samt dem Volk opfern. (Dan 2,46; Apg 10,25)14Als aber die Apostel Barnabas und Paulus das hörten, zerrissen sie ihre Kleider, und sie eilten zu der Volksmenge, riefen (Esra 9,3; Matt 26,65)15und sprachen: Ihr Männer, was tut ihr da? Auch wir sind Menschen, von gleicher Art wie ihr, und verkündigen euch das Evangelium, dass ihr euch von diesen nichtigen [Götzen] bekehren sollt zu dem lebendigen Gott, der den Himmel und die Erde gemacht hat, das Meer und alles, was darin ist! (1 Sam 12,21; Sal 146,5; Jer 10,12; Jer 14,22; Joh 2,9; Apg 10,26; 1 Kor 8,4; 1 Tess 1,9; Jak 5,17; Åp 14,7)16Er ließ in den vergangenen Generationen alle Heiden ihre eigenen Wege gehen; (Jes 53,6)17und doch hat er sich selbst nicht unbezeugt gelassen; er hat uns Gutes getan, uns vom Himmel Regen und fruchtbare Zeiten gegeben und unsere Herzen erfüllt mit Speise und Freude. (Sal 4,8; Sal 65,9; Sal 145,15; Matt 5,45; Rom 1,19)18Obgleich sie dies sagten, konnten sie die Menge kaum davon abbringen, ihnen zu opfern.
Paulus wird in Lystra gesteinigt. Rückreise nach Antiochia
19Es kamen aber aus Antiochia und Ikonium Juden herbei; die überredeten die Volksmenge und steinigten Paulus und schleiften ihn vor die Stadt hinaus in der Meinung, er sei gestorben. (Apg 9,16; Apg 13,45; Apg 13,50; Apg 14,2; 2 Kor 11,25)20Doch als ihn die Jünger umringten, stand er auf und ging in die Stadt. Und am folgenden Tag zog er mit Barnabas fort nach Derbe. (2 Kor 1,9; 2 Kor 6,9)21Und nachdem sie in dieser Stadt das Evangelium verkündigt und eine schöne Zahl Jünger gewonnen hatten, kehrten sie wieder nach Lystra und Ikonium und Antiochia zurück; (Apg 2,41)22dabei stärkten sie die Seelen der Jünger und ermahnten sie, unbeirrt im Glauben zu bleiben, und [sagten ihnen,] dass wir durch viele Bedrängnisse in das Reich Gottes eingehen müssen. (5 Mos 31,6; Matt 16,24; Rom 5,3; 2 Kor 4,17; 1 Tess 3,3; 1 Pet 4,12)23Nachdem sie ihnen aber in jeder Gemeinde Älteste bestimmt hatten, befahlen sie sie unter Gebet und Fasten dem Herrn an, an den sie gläubig geworden waren. (Apg 20,32; Tit 1,5)24Und sie durchzogen Pisidien und kamen nach Pamphylien.25Und nachdem sie in Perge das Wort verkündigt hatten, zogen sie hinab nach Attalia. (Apg 13,13)26Und von dort segelten sie nach Antiochia, von wo aus sie der Gnade Gottes übergeben worden waren zu dem Werk, das sie [nun] vollbracht hatten. (Apg 13,1; Apg 15,30; Apg 18,22)27Als sie aber angekommen waren und die Gemeinde versammelt hatten, erzählten sie, wie viel Gott mit ihnen getan hatte, und dass er den Heiden die Tür des Glaubens geöffnet hatte. (Apg 15,4; Apg 21,19; Rom 15,18; 1 Kor 3,9; 1 Kor 15,10; Ef 2,18)28Sie verbrachten aber dort eine nicht geringe Zeit mit den Jüngern.