1Da de nærmet seg Jerusalem og kom til byene Betfage og Betania, som ligger ved Oljeberget, sendte Jesus to av disiplene i forveien og2sa: ”Gå inn i byen som ligger rett foran dere. Der skal dere straks finne et ungt esel som står bundet, et dyr som ingen har ridd på ennå. Ta eselet og kom hit med det.3Dersom noen spør hva dere holder på med, så skal dere bare si: ’Herren har bruk for det, men han sender snart eselet tilbake.’ ”4De to disiplene la i vei og fant det unge eselet som sto bundet ved porten til et hus i bygaten. Mens de holdt på å løse det,5sa noen som sto der: ”Hva holder dere på med? Vil dere ta eselet?”6Disiplene svarte som Jesus hadde sagt, og da fikk de ta det.7De førte eselet til Jesus. Disiplene la kappene sine på det og Jesus satte seg opp og red av sted mot byen.8Mange mennesker bredte kappene sine ut som en løper foran ham, andre strødde grønne kvister fra trærne på veien.[1]9Både de som gikk foran Jesus, og de som kom etter, ropte: ”Vi hyller deg![2] Vi ærer deg som er sendt av Herren![3]10Vi ærer deg som skal regjere som vår stamfar David gjorde! Alle i himmelen hyller deg!”11Jesus red inn i Jerusalem og gikk opp til tempelplassen. Der gikk han rundt og så nøye på alt. Etter som det alt var seint på ettermiddagen, gikk han snart tilbake til Betania sammen med disiplene.
Jesus renser templet
12Neste morgen, da de var på vei fra Betania, ble Jesus sulten.13Han fikk se at det litt lenger framme sto et fikentre med grønt løv og gikk dit for å se om han kunne plukke fiken. Men det var bare blader, etter som det var alt for tidlig på året til å være frukttid.[4]14Da sa Jesus til treet: ”Aldri mer skal noen spise frukt fra deg!” Disiplene hørte det han sa.15Da de kom fram til Jerusalem, gikk Jesus inn på tempelplassen og drev ut kjøpmennene og kundene deres. Han veltet bordene til dem som vekslet penger og raserte benkene til dem som solgte duer.16Han stoppet dem som forsøkte å bære handelsvarer over tempelplassen.[5]17Jesus underviste og sa: ”Har ikke Gud sagt i Skriften[6]: ’Mitt hus skal være et sted der alle folk kan be?’ Men dere har latt det bli ’et oppholdssted for tyver og kjeltringer’.”[7]18Da øversteprestene og de skriftlærde[8] fikk høre det han hadde gjort, begynte de å legge planer for hvordan de kunne bli kvitt ham. Men de var redde for ham, etter som hele folket var mektig imponert over undervisningen hans.19På kvelden dro Jesus og disiplene fra byen.
Disiplene kan be om hva som helst
20Da de neste morgen gikk forbi fikentreet igjen, så disiplene at det hadde visnet fra roten av.21Peter kom plutselig til å huske på det Jesus hadde sagt til treet dagen før, og han utbrøt: ”Mester, har du sett på maken? Fikentreet som du forbannet, har visnet!”22Da sa Jesus til disiplene: ”Dere må stole fullt og helt på Gud.23Jeg forsikrer dere, om dere virkelig tror av et helt hjerte og ikke tviler, da kan dere si til dette fjellet: ’Løft deg opp og kast deg i havet’, og det kommer til å bli slik.24Ja, jeg forsikrer dere, om dere bare tror, da kan dere be om hva som helst, og dere skal få det!25-26Men når dere ber til Gud, da skal dere først tilgi dem som dere er sinte på. Når dere gjør det, skal dere selv få tilgivelse for syndene av vår Far i himmelen.[9]”
De religiøse lederne stiller spørsmål til Jesus
27De kom nå tilbake til Jerusalem. Mens Jesus gikk omkring på tempelplassen, kom øversteprestene, de skriftlærde[10] og folkets ledere bort til ham.28De forlangte å få vite hvilken rett han hadde til å gjøre alt det han gjorde, og hvem som hadde gitt ham dette oppdraget.29”Det skal jeg snart fortelle dere”, sa Jesus, ”dersom bare dere først svarer meg på et annen spørsmål:30Da døperen Johannes døpte, var det på Guds befaling eller ikke? Svar meg på det!”31De begynte straks å diskutere med hverandre og sa: ”Om vi sier at det var på Guds befaling, da kommer han til å spørre hvorfor vi ikke trodde på han.32Kanskje vi kunne forsøke å argumentere for at Gud ikke hadde sendt ham?” Nei, det våger vi ikke, for da kan folket bli brysomme. Alle var jo overbeviste om at Johannes hadde vært en profet som bar fram Guds budskap.33Derfor svarte de til slutt: ”Vi vet ikke.” Da sa Jesus: ”I så tilfelle sier heller ikke jeg hvem som har gitt meg i oppdrag å gjøre det jeg gjør.”
1Und als sie in die Nähe von Jerusalem kamen, bei Betfage und Betanien am Ölberg, sandte er zwei seiner Jünger (Matt 21,1; Mark 14,13; Luk 19,28; Joh 12,12)2und sprach zu ihnen: Geht hin in das Dorf, das vor euch liegt. Und alsbald wenn ihr hineinkommt, werdet ihr ein Füllen angebunden finden, auf dem noch nie ein Mensch gesessen hat; bindet es los und führt es her! (Sak 9,9)3Und wenn jemand zu euch sagen wird: Was tut ihr da?, so sprecht: Der Herr bedarf seiner, und er sendet es alsbald wieder her.4Und sie gingen hin und fanden das Füllen angebunden an einer Tür draußen am Weg und banden’s los.5Und einige, die da standen, sprachen zu ihnen: Was tut ihr da, dass ihr das Füllen losbindet?6Sie sagten aber zu ihnen, wie ihnen Jesus geboten hatte, und die ließen’s zu.7Und sie führten das Füllen zu Jesus und legten ihre Kleider darauf, und er setzte sich darauf.8Und viele breiteten ihre Kleider auf den Weg, andere aber grüne Zweige, die sie auf den Feldern abgehauen hatten.9Und die vorangingen und die nachfolgten, schrien: Hosianna! Gelobt sei, der da kommt in dem Namen des Herrn! (Sal 118,25)10Gelobt sei das Reich unseres Vaters David, das da kommt! Hosianna in der Höhe! (Luk 1,32)11Und er ging hinein nach Jerusalem in den Tempel und er besah ringsum alles, und spät am Abend ging er hinaus nach Betanien mit den Zwölfen. (Matt 21,17; Luk 21,37)
Der verdorrte Feigenbaum. Jesus im Tempel
12Und am nächsten Tag, als sie von Betanien weggingen, hungerte ihn. (Matt 21,12; Luk 19,45; Joh 2,13)13Und er sah einen Feigenbaum von ferne, der Blätter hatte; da ging er hin, ob er etwas darauf fände. Und als er zu ihm kam, fand er nichts als Blätter; denn es war nicht die Zeit für Feigen.14Da antwortete Jesus und sprach zu ihm: Nun esse niemand mehr eine Frucht von dir in Ewigkeit! Und seine Jünger hörten das.15Und sie kamen nach Jerusalem. Und Jesus ging in den Tempel und fing an, hinauszutreiben die Verkäufer und Käufer im Tempel; und die Tische der Geldwechsler und die Stände der Taubenhändler stieß er um16und ließ nicht zu, dass jemand etwas durch den Tempel trüge.17Und er lehrte und sprach zu ihnen: Steht nicht geschrieben: »Mein Haus wird ein Bethaus heißen für alle Völker«? Ihr aber habt eine Räuberhöhle daraus gemacht. (Jer 7,11; Mark 13,10)18Und es kam vor die Hohenpriester und Schriftgelehrten, und sie trachteten danach, wie sie ihn umbrächten. Sie fürchteten sich nämlich vor ihm; denn alles Volk verwunderte sich über seine Lehre. (Mark 1,22; Mark 12,12; Mark 14,1)19Und am Abend gingen sie hinaus vor die Stadt.20Und als sie am Morgen an dem Feigenbaum vorbeigingen, sahen sie, dass er verdorrt war bis zur Wurzel.21Und Petrus erinnerte sich und sprach zu ihm: Rabbi, sieh, der Feigenbaum, den du verflucht hast, ist verdorrt.22Und Jesus antwortete und sprach zu ihnen: Habt Glauben an Gott!23Wahrlich, ich sage euch: Wer zu diesem Berge spräche: Heb dich und wirf dich ins Meer!, und zweifelte nicht in seinem Herzen, sondern glaubte, dass geschehen würde, was er sagt, so wird’s ihm geschehen. (Matt 17,20; Mark 9,23; Jak 1,6)24Darum sage ich euch: Alles, was ihr betet und bittet, glaubt nur, dass ihr’s empfangt, so wird’s euch zuteilwerden. (Matt 7,7; Joh 14,13; 1 Joh 5,14)25-26Und wenn ihr steht und betet, so vergebt, wenn ihr etwas gegen jemanden habt, damit auch euer Vater im Himmel euch vergebe eure Übertretungen.[1] (Matt 5,23; Matt 6,14; Matt 6,15; Luk 6,37)
Die Frage nach Jesu Vollmacht
27Und sie kamen wieder nach Jerusalem. Und als er im Tempel umherging, kamen zu ihm die Hohenpriester, Schriftgelehrten und Ältesten (Matt 21,23; Luk 20,1)28und sprachen zu ihm: Aus welcher Vollmacht tust du das? Oder wer hat dir diese Macht gegeben, dass du das tust?29Jesus aber sprach zu ihnen: Ich will euch eine Sache fragen; antwortet mir, so will ich euch sagen, aus welcher Vollmacht ich das tue.30Die Taufe des Johannes – war sie vom Himmel oder von Menschen? Antwortet mir! (Mark 1,4)31Und sie bedachten es bei sich selbst und sprachen: Sagen wir, sie war vom Himmel, so wird er sagen: Warum habt ihr ihm dann nicht geglaubt? (Matt 21,32)32Oder sollen wir sagen, sie war von Menschen? Doch sie fürchteten sich vor dem Volk; denn sie meinten alle, dass Johannes wirklich ein Prophet sei. (Mark 1,5)33Und sie antworteten und sprachen zu Jesus: Wir wissen’s nicht. Und Jesus sprach zu ihnen: So sage ich euch auch nicht, aus welcher Vollmacht ich das tue.