Fortellingen om mannen som forpaktet bort vingården
1Litt etter begynte Jesus å tale til folket ved å bruke bilder. Han sa: ”En mann plantet en vingård. Han bygget en mur rundt den og gravde en grop i bakken der han kunne presse druene. Han bygget også et vakttårn. Senere forpaktet han vingården bort til noen som dyrket vin mens han selv reiste ut av landet.2Da det ble tid for å høste avlingen, sendte mannen en av tjenerne sine til de som dyrket vinen for å hente den delen av årets høst som var hans.3Men forpakterne gikk løs på tjeneren, mishandlet ham og sendte ham tomhendt tilbake.4Eieren sendte da en annen av tjenerne sine, men det samme skjedde på nytt. De slo ham i hodet og forulempet ham.5Neste tjener som han sendte drepte de. Ja, alle utsendingene som eieren sendte, mishandlet de eller slo i hjel.6Til slutt var det bare en eneste igjen å sende. Det var eierens egen elskede sønn. Som den siste muligheten sendte han sønnen sin, for han tenkte: ’Han vil de vel i alle fall ha respekt for.’7Men forpakterne sa til hverandre: ’Her kommer han som skal arve hele vingården. Kom så dreper vi ham og tar vingården selv!’8Så gikk de løs på sønnen, drepte ham og kastet kroppen hans utenfor vingården.”9”Hva tror dere eieren gjør når han får greie på det som har skjedd?” spurte Jesus. ”Jo, han møter selv opp og dreper de onde forpakterne og gir etterpå vingården til andre.10Har dere ikke lest følgende sted i Skriften[1]: ’Den steinen som ikke var brukbar for bygningsmennene, har blitt gjort til selve hjørnesteinen.11Herren har valgt den ut, og den er praktfull å se på!’ ”[2]12De religiøse lederne ville arrestere Jesus straks, etter som de forsto at det var dem han siktet til i sin fortelling, men de var redde for folket. Derfor dro de seg unna og forsvant.
Skal keiseren ha skatt?
13De religiøse lederne sendte nå noen fariseere[3] og tilhengere av kong Herodes[4] for å lure Jesus til å si noe som de kunne sette ham fast for.14De kom og sa: ”Mester, vi vet at du alltid er ærlig. Du spør ikke etter hva folk mener og tenker, men sier oss rett ut det som er Guds vilje. Si oss nå om det er rett eller galt å betale skatt til den romerske keiseren. Skal vi gjøre det eller skal vi ikke?”15Jesus forsto at de bare lot som om de ville lyde Gud, og sa: ”Hvorfor forsøker dere å lure meg? Kom hit med en romersk mynt så jeg får se på den.”16De ga ham en mynt, og han spurte: ”Hvem sitt bilde er dette, og hvem sin signatur står under bildet?” ”Keiseren sitt”, svarte de.17”Da så”, sa han, ”gi keiseren det som er hans. Men det som tilhører Gud, det må dere gi til Gud.” De ble helt forundret over svaret hans.
Skal de døde stå opp igjen?
18Noen sadukeere[5] kom til Jesus. Sadukeerne påstår at de døde ikke kan stå opp igjen, og derfor spurte de:19”Mester, i Moseloven[6] står det at om en mann dør og etterlater seg kona si som enke og har ingen barn, da skal hans bror gifte seg med enken og passe på at den døde får en sønn som kan føre arven videre.[7]20Nå var det en familie med sju brødre. Den eldste giftet seg, men døde uten å etterlate seg noe barn.21-22Derfor giftet bror nummer to seg med enken, men snart døde også han uten å etterlate seg noe barn. Med den tredje gikk det på samme måten, og slik fortsatte det helt til hun hadde vært gift med alle sju uten å få barn. Til sist døde også kvinnen.23Når de står opp fra de døde, hvem sin kone blir hun da? Alle sju har jo vært gift med henne!”24Jesus svarte: ”Dere forstår verken Skriften[8] eller Guds kraft. Det er derfor dere tar så skammelig feil.25Når de døde står opp igjen, kommer de ikke til å gifte seg, men de blir som englene i himmelen.26Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere aldri lest i Mosebøkene om den brennende tornebusken der Gud sier til Moses: ’Jeg er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.’[9]27Gud er ikke en gud for døde, men for de levende.[10] Dere tar fullstendig feil.”
Hvilket bud er det viktigste?
28En av de skriftlærde[11] som sto og lyttet til diskusjonen, var mektig imponert over svaret Jesus hadde gitt, og spurte derfor: ”Hvilket er det viktigste av alle budene?”29Jesus svarte: ”Det viktigste budet er: ’Lytt, Israel! Herren vår Gud, Herren er en.30Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av hele din forstand og av hele din kraft.’[12]31Det nest viktigste budet er: ’Du skal elske dine medmennesker som deg selv!’[13] Ikke noe bud er viktigere enn disse to.”32Den skriftlærde svarte: ”Mester, du har rett. Det er sant at det bare finnes en Gud og ingen annen.33Og jeg vet at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte, av hele vår forstand og av hele vår kraft, og at vi skal elske våre medmennesker like høyt som oss selv. Dette er viktigere enn å ofre brennoffer på alteret i templet, og viktigere enn andre slags offer som Moseloven[14] krever.”34Da Jesus hørte hvor klokt mannen svarte, sa han: ”Du er ganske nære på å bli frelst og få tilhøre Guds eget folk.[15]” Etter dette våget ingen å komme med flere spørsmål.
Er Messias kong Davids etterkommer?
35Da Jesus seinere underviste folket på tempelplassen, spurte han: ”Hvorfor påstår de skriftlærde[16] at Messias, den lovede kongen, er en etterkommer av kong David[17]?36David har jo selv sagt under inspirasjon av Guds Hellige Ånd: ’Gud sa til min Herre: Kom og sett deg på min høyre side for å regjere, til jeg har lagt dine fiender under føttene dine.’[18]
Jesus advarer mot dobbeltmoralen hos de religiøse lederne
37Mener dere virkelig at David skulle kalle en av sine etterkommere for Herre?” Måten Jesus argumentere på, tiltalte folket, og de lyttet gjerne til ham.38Han fortsatte sin undervisning, og sa: ”Ta dere i være for de skriftlærde[19] som elsker å gå omkring i side kapper og gjerne vil bli hilst med respekt på torget.39Ved gudstjenestene tar de plassene på fremste benk, og de elsker å sitte på hedersplassene under festene.40Men i sin griskhet unnslår de seg ikke for å bedra hjelpeløse enker for eiendelene deres, mens de later som om de leve etter Guds vilje ved å be lange bønner når andre hører på. Derfor kommer Gud til å straffe dem desto hardere.”
En fattig enke gir alt hun har
41Jesus gikk og satte seg rett mot offerkisten i templet. Han fulgte med når folk kom og la sine penger i den. Mange som var rike la store beløp.42Men så kom det en fattig enke og la to koppermynter som nesten ikke var verd noen ting.43Da kalte Jesus til seg disiplene og sa: ”Tro meg, denne fattige enken la mer i offerkisten enn alle de andre.44De ga bare en liten del av sin overflod, men hun som er så fattig, la alt det hun eide, i offerkisten, alt hun hadde å leve av.”
1Und er fing an, zu ihnen in Gleichnissen zu reden: Ein Mensch pflanzte einen Weinberg und zog einen Zaun darum und grub eine Kelter und baute einen Turm und verpachtete ihn an Weingärtner und ging außer Landes. (Jes 5,1; Matt 21,33; Luk 20,9)2Und er sandte, als die Zeit kam, einen Knecht zu den Weingärtnern, damit er von den Weingärtnern seinen Anteil an den Früchten des Weinbergs nähme.3Da nahmen sie ihn, schlugen ihn und schickten ihn mit leeren Händen fort.4Abermals sandte er zu ihnen einen andern Knecht; dem schlugen sie auf den Kopf und schmähten ihn.5Und er sandte einen andern, den töteten sie; und viele andere: die einen schlugen sie, die andern töteten sie. (Neh 9,26; Jer 7,25)6Da hatte er noch einen, den geliebten Sohn; den sandte er als Letzten zu ihnen und sagte sich: Sie werden sich vor meinem Sohn scheuen. (Mark 1,11)7Sie aber, die Weingärtner, sprachen untereinander: Dies ist der Erbe; kommt, lasst uns ihn töten, so wird das Erbe unser sein!8Und sie nahmen ihn und töteten ihn und warfen ihn hinaus vor den Weinberg.9Was wird nun der Herr des Weinbergs tun? Er wird kommen und die Weingärtner umbringen und den Weinberg andern geben.10Habt ihr denn nicht dieses Schriftwort gelesen: »Der Stein, den die Bauleute verworfen haben, der ist zum Eckstein geworden. (Mark 8,31; 1 Pet 2,6)11Vom Herrn ist das geschehen und ist ein Wunder vor unsern Augen[1]«?12Und sie trachteten danach, ihn zu ergreifen, und fürchteten sich doch vor dem Volk; denn sie verstanden, dass er auf sie hin dies Gleichnis gesagt hatte. Und sie ließen ihn und gingen davon. (Mark 11,18)
Die Frage nach der Steuer (Der Zinsgroschen)
13Und sie sandten zu ihm einige von den Pharisäern und von den Anhängern des Herodes[2], dass sie ihn fingen in seinen Worten. (Matt 22,15; Luk 20,20)14Und sie kamen und sprachen zu ihm: Meister, wir wissen, dass du wahrhaftig bist und fragst nach niemand; denn du siehst nicht auf das Ansehen der Menschen, sondern du lehrst den Weg Gottes recht. Ist’s recht, dass man dem Kaiser Steuern zahlt, oder nicht? Sollen wir sie zahlen oder nicht zahlen?15Er aber merkte ihre Heuchelei und sprach zu ihnen: Was versucht ihr mich? Bringt mir einen Silbergroschen, dass ich ihn sehe! (Mark 10,2)16Und sie brachten einen. Da sprach er zu ihnen: Wessen Bild und Aufschrift ist das? Sie sprachen zu ihm: Des Kaisers.17Da sprach Jesus zu ihnen: Gebt dem Kaiser, was des Kaisers ist, und Gott, was Gottes ist! Und sie wunderten sich über ihn. (Rom 13,7)
Die Frage nach der Auferstehung
18Da traten die Sadduzäer zu ihm, die sagen, es gebe keine Auferstehung; die fragten ihn und sprachen: (Matt 22,23; Luk 20,27)19Meister, Mose hat uns vorgeschrieben: »Wenn jemandes Bruder stirbt und hinterlässt eine Frau, aber keine Kinder, so soll sein Bruder sie zur Frau nehmen und seinem Bruder Nachkommen erwecken.« (5 Mos 25,5)20Nun waren sieben Brüder. Der erste nahm eine Frau; der starb und hinterließ keine Kinder.21Und der zweite nahm sie und starb und hinterließ auch keine Kinder. Und ebenso der dritte.22Und alle sieben hinterließen keine Kinder. Zuletzt nach allen starb die Frau auch.23Nun in der Auferstehung, wenn sie auferstehen: Wessen Frau wird sie sein? Denn alle sieben haben sie zur Frau gehabt.24Da sprach Jesus zu ihnen: Irrt ihr nicht darum, weil ihr weder die Schrift kennt noch die Kraft Gottes? (1 Kor 6,14)25Denn wenn sie von den Toten auferstehen, so werden sie weder heiraten noch sich heiraten lassen, sondern sie sind wie die Engel im Himmel.26Aber von den Toten, dass sie auferstehen, habt ihr nicht gelesen im Buch des Mose, bei dem Dornbusch, wie Gott zu ihm sagte und sprach: »Ich bin der Gott Abrahams und der Gott Isaaks und der Gott Jakobs«? (2 Mos 3,6)27Gott ist nicht ein Gott der Toten, sondern der Lebenden. Ihr irrt sehr.
Die Frage nach dem höchsten Gebot
28Und es trat zu ihm einer der Schriftgelehrten, der ihnen zugehört hatte, wie sie miteinander stritten. Als er sah, dass er ihnen gut geantwortet hatte, fragte er ihn: Welches ist das höchste Gebot von allen? (Matt 22,35; Luk 10,25)29Jesus antwortete: Das höchste Gebot ist das: »Höre, Israel, der Herr, unser Gott, ist der Herr allein,30und du sollst den Herrn, deinen Gott, lieben von ganzem Herzen, von ganzer Seele, von ganzem Gemüt[3] und mit all deiner Kraft« (5 Mos 6,4)31Das andre ist dies: »Du sollst deinen Nächsten lieben wie dich selbst« Es ist kein anderes Gebot größer als diese. (3 Mos 19,18; Rom 13,9; Gal 5,14; Jak 2,8)32Und der Schriftgelehrte sprach zu ihm: Ja, Meister, du hast recht geredet! Er ist einer, und ist kein anderer außer ihm; (5 Mos 4,35; 5 Mos 6,4; Luk 20,39)33und ihn lieben von ganzem Herzen, von ganzem Gemüt und mit aller Kraft, und seinen Nächsten lieben wie sich selbst, das ist mehr als alle Brandopfer und Schlachtopfer. (1 Sam 15,22; Hos 6,6; Matt 9,13)34Da Jesus sah, dass er verständig antwortete, sprach er zu ihm: Du bist nicht fern vom Reich Gottes. Und niemand wagte mehr, ihn zu fragen. (Luk 20,40)
Der Sohn Davids
35Und Jesus fing an und sprach, als er im Tempel lehrte: Wieso sagen die Schriftgelehrten, der Christus sei Davids Sohn? (Jes 9,5; Matt 22,41; Mark 10,47; Luk 20,41; Joh 7,42; Rom 1,3)36David selbst hat durch den Heiligen Geist gesagt: »Der Herr sprach zu meinem Herrn: Setze dich zu meiner Rechten, bis ich deine Feinde unter deine Füße lege.« (2 Sam 23,2; Apg 2,34; 1 Kor 15,25; Hebr 1,13)37David selbst nennt ihn ja »Herr«. Woher ist er dann sein Sohn? Und die große Menge hörte ihn gern.
Warnung vor den Schriftgelehrten
38Und er lehrte sie und sprach: Seht euch vor vor den Schriftgelehrten, die gern in langen Gewändern umhergehen und sich auf dem Markt grüßen lassen (Matt 23,5; Luk 20,45)39und sitzen gern obenan in den Synagogen und beim Gastmahl;40sie fressen die Häuser der Witwen und verrichten zum Schein lange Gebete. Die werden ein umso härteres Urteil empfangen. (Jes 10,1; Jak 3,1)
Das Scherflein der Witwe
41Und Jesus setzte sich dem Gotteskasten[4] gegenüber und sah zu, wie das Volk Geld einlegte in den Gotteskasten. Und viele Reiche legten viel ein. (2 Kong 12,10; Luk 21,1)42Und es kam eine arme Witwe und legte zwei Scherflein ein; das ist ein Heller.43Und er rief seine Jünger zu sich und sprach zu ihnen: Wahrlich, ich sage euch: Diese arme Witwe hat mehr in den Gotteskasten gelegt als alle, die etwas eingelegt haben.44Denn sie haben alle von ihrem Überfluss eingelegt; diese aber hat von ihrer Armut ihre ganze Habe eingelegt, alles, was sie zum Leben hatte.