1Snart fikk utsendingene og de andre troende i Judea høre at også andre folk hadde tatt imot budskapet om Jesus.2Da Peter kom tilbake til Jerusalem, begynte de troende jødene å anklage ham og si:3”Hvorfor har du besøkt slike som ikke er jøder? Du har til og med spist sammen med dem.”4Da fortalte Peter det som hadde skjedd. Han sa:5”En dag, da jeg var i byen Joppe, kom Guds Ånd over meg mens jeg ba og jeg fikk se et syn. Jeg så noe som lignet en stor duk bli senket ned fra himmelen. Duken var festet i sine fire hjørner og kom helt ned til meg.6Da jeg undersøkte den nærmere, fikk jeg se at den inneholdt alle slags ville og tamme dyr, både slike som flyr og slike som lever på land.7Jeg hørte en stemme si: ’Peter, reis deg opp, slakt og spis.’8Jeg svarte: ’Nei, aldri, Herre. Jeg har aldri spist noe som Gud har forbudt i Moseloven.’[1]9Men stemmen fra himmelen hørte jeg på nytt, som sa: ’Dersom Gud har gjort noe tillatt, skal ikke du behandle det som forbudt.’10Dette skjedde tre ganger, og så ble alt sammen dratt opp til himmelen igjen.11I samme øyeblikk kom tre menn til huset der vi var. De hadde blitt sendt fra Cæsarea for å hente meg.12Guds Ånd sa til meg at jeg skulle følge med uten å bekymre meg for at de ikke var jøder. Disse seks mennene fra menigheten i Joppe fulgte også med meg, og vi kom hjem til den mannen som hadde sendt delegasjonen til Joppe.13Mannen fortalte at en engel hadde vist seg for ham hjemme i huset og sagt til ham: ’Send bud til Joppe og hent Simon Peter.14Han har noe å fortelle som kan frelse både deg og de andre i huset ditt.’15Jeg rakk ikke mer enn å begynne å tale, før Guds Hellige Ånd kom og fylte alle, akkurat som den fylte oss den første tiden.16Da husket jeg at Herren Jesus hadde sagt: ’Johannes døpte dere med vann, men dere skal bli døpt med Guds Hellige Ånd.’17Etter som Gud ga alle disse fremmede den samme gaven som han ga til oss jøder som tror på Herren Jesus Kristus, hva kunne da jeg gjøre med det?”18Da de andre hørte dette, var det slutt på innvendingene deres. De begynte å hylle Gud og sa: ”Tenk at Gud også har gitt andre folk sjansen til å vende seg bort fra synden og få evig liv.”
Menigheten i Antiokia
19De troende fra Jerusalem, som hadde blitt spredd under den forfølgelsen som startet etter Stefanus sin død, hadde nå kommet helt til Fønikia, Kypros og Antiokia. De hadde underveis spredd budskapet om Jesus bare til jødene.20Noen av de troende, som var fra Kypros og Kyréne, reiste til Antiokia. De fortalte de glade nyhetene om Herren Jesus Kristus også til noen som ikke var jøder.21Gud ga dem kraft, slik at et stort antall mennesker kom til tro og begynte å følge Herren.22Ryktet om dette nådde etter en tid menigheten i Jerusalem som straks sendte Barnabas dit.23Da han kom fram til Antiokia og fikk se det Gud i sin godhet hadde gjort i byen, ble han glad og oppfordret de troende til å holde seg til Herren Jesus av hele sitt hjerte.24Barnabas var en god mann, fylt av Guds Hellige Ånd og sterk i troen. Derfor fikk han være med å vinne enda flere for Herren.25Etter dette reiste Barnabas videre til Tarsus for å lete opp Saulus.26Da han hadde funnet ham, tok han Saulus med tilbake til Antiokia. Der stanset de i menigheten et helt år og underviste et stort antall mennesker. Det var i Antiokia at disiplene for første gangen fikk navnet kristne[2].27På denne tiden kom noen personer dit fra Jerusalem. Gud hadde gitt dem evner til å holde fram budskapet fra ham.28En som het Agabus, ble drevet av Guds Ånd til å reise seg opp i et møte og forutsi at en alvorlig sultekatastrofe ville ramme hele Romerriket. Den inntrådte i regjeringstiden til keiser Claudius.29Disiplene i Antiokia besluttet derfor å sende hjelp til de troende i Judea. Hver og en skulle gi så mye han hadde råd til.30De samlet sammen gavene og overlot alt til Barnabas og Saulus, som fikk i oppdrag å overlevere gavene til lederne i menighetene i Jerusalem.
1Now the apostles and the brothers[1] who were throughout Judea heard that the Gentiles also had received the word of God. (Joh 21,23; Apg 11,29)2So when Peter went up to Jerusalem, the circumcision party[2] criticized him, saying, (Apg 10,45; Rom 4,12; Gal 2,12; Kol 4,11; Tit 1,10)3“You went to uncircumcised men and ate with them.” (Luk 15,2; Apg 10,28; Gal 2,12; Gal 2,14)4But Peter began and explained it to them in order:5“I was in the city of Joppa praying, and in a trance I saw a vision, something like a great sheet descending, being let down from heaven by its four corners, and it came down to me. (Apg 10,9)6Looking at it closely, I observed animals and beasts of prey and reptiles and birds of the air.7And I heard a voice saying to me, ‘Rise, Peter; kill and eat.’8But I said, ‘By no means, Lord; for nothing common or unclean has ever entered my mouth.’9But the voice answered a second time from heaven, ‘What God has made clean, do not call common.’10This happened three times, and all was drawn up again into heaven.11And behold, at that very moment three men arrived at the house in which we were, sent to me from Caesarea.12And the Spirit told me to go with them, making no distinction. These six brothers also accompanied me, and we entered the man’s house. (Apg 10,23; Apg 10,45; Apg 15,9)13And he told us how he had seen the angel stand in his house and say, ‘Send to Joppa and bring Simon who is called Peter;14he will declare to you a message by which you will be saved, you and all your household.’ (Joh 4,53; Apg 10,2; Apg 10,22; Apg 16,15; Apg 16,31; Apg 18,8)15As I began to speak, the Holy Spirit fell on them just as on us at the beginning. (Apg 2,4; Apg 10,44)16And I remembered the word of the Lord, how he said, ‘John baptized with water, but you will be baptized with the Holy Spirit.’ (Matt 3,11; Apg 1,5; Apg 19,2)17If then God gave the same gift to them as he gave to us when we believed in the Lord Jesus Christ, who was I that I could stand in God’s way?” (Apg 2,38; Apg 5,39; Apg 10,43; Apg 10,47; Rom 9,20; Ef 1,13)18When they heard these things they fell silent. And they glorified God, saying, “Then to the Gentiles also God has granted repentance that leads to life.” (Matt 8,11; Apg 5,31; Apg 10,34; Apg 13,47; Apg 21,20; 2 Kor 7,10)
The Church in Antioch
19Now those who were scattered because of the persecution that arose over Stephen traveled as far as Phoenicia and Cyprus and Antioch, speaking the word to no one except Jews. (Apg 8,1; Apg 8,4)20But there were some of them, men of Cyprus and Cyrene, who on coming to Antioch spoke to the Hellenists[3] also, preaching the Lord Jesus. (Joh 7,35; Apg 5,42)21And the hand of the Lord was with them, and a great number who believed turned to the Lord. (Sal 80,17; Sal 89,21; Luk 1,66; Apg 9,35; Apg 13,11)22The report of this came to the ears of the church in Jerusalem, and they sent Barnabas to Antioch.23When he came and saw the grace of God, he was glad, and he exhorted them all to remain faithful to the Lord with steadfast purpose, (Apg 4,33; Apg 13,43; Apg 14,26; Apg 15,40; Apg 20,24; Apg 20,32; Rom 5,15; 2 Kor 6,1; Ef 3,2; Ef 3,7; Kol 1,6; 2 Tim 3,10; Tit 2,11; Hebr 12,15; 1 Pet 5,12)24for he was a good man, full of the Holy Spirit and of faith. And a great many people were added to the Lord. (Apg 5,14; Apg 6,5; Apg 11,26)25So Barnabas went to Tarsus to look for Saul, (Apg 9,30)26and when he had found him, he brought him to Antioch. For a whole year they met with the church and taught a great many people. And in Antioch the disciples were first called Christians. (Apg 26,28; 1 Pet 4,16)27Now in these days prophets came down from Jerusalem to Antioch. (Apg 13,1)28And one of them named Agabus stood up and foretold by the Spirit that there would be a great famine over all the world (this took place in the days of Claudius). (Matt 24,7; Apg 2,18; Apg 8,29; Apg 18,2; Apg 21,10)29So the disciples determined, every one according to his ability, to send relief to the brothers[4] living in Judea. (Apg 11,1; Apg 24,17; Rom 15,26)30And they did so, sending it to the elders by the hand of Barnabas and Saul. (Apg 12,25; Apg 14,23; Apg 15,2; Apg 15,4; Apg 15,6; Apg 16,4; Apg 20,17; Apg 21,18; 1 Tim 5,17; 1 Tim 5,19; Tit 1,5; Jak 5,14; 2 Joh 1,1; 3 Joh 1,1)