Romerne 1

En Levende Bok

fra Biblica
1-2 Hilsen fra Paulus, som er Jesu Kristi[1] tjener. Jeg er valgt ut av Gud for å være hans utsending[2] og spre det glade budskapet som han for lenge siden lovet oss ved profetene sine i den Hellige Skriften[3].3-4 Dette er det glade budskapet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. Han kom til verden som et menneske og ble født inn i slekten til kong David. Jesus Kristus var ikke bare menneske. Samtidig var han Guds sønn, noe som Gud på en mektig måte ga bevis på ved å la sin Hellige Ånd reise ham opp fra de døde.5 Jesus Kristus har gitt meg den forretten å få være hans utsending og fortelle alle folk om det han har gjort, slik at de kan begynne å tro og lyde ham. Gjennom dette livet kan alle gi Gud ære.6 Blant dem som har fått innbydelsen for å høre Jesus Kristus til, er også dere.7 Til alle dere som bor i Roma, som er elsket av Gud og har takket ja til innbydelsen hans om å tilhøre ham. Jeg ber om at Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus, vil vise dere godhet og fylle dere med fred.8 Først av alt vil jeg si at jeg takker Gud for dere alle på grunn av det Jesus Kristus har gjort. Jeg takker Gud, etter som de over alt snakker om den troen dere har.9 Gud selv vet at jeg stadig ber for dere. Det er ham jeg tjener av hele hjertet mens jeg sprer det glade budskapet om Guds sønn.10 En ting jeg alltid ber om, er at jeg en dag må få muligheten til å reise til dere, om Gud vil.11 Jeg lengter etter å treffe dere og dele alt godt med dere som Gud ved sin Ånd vil gi oss, slik at dere blir styrket i troen.12 Eller rettere sagt: Slik at jeg kan oppmuntre dere, og dere meg, gjennom den tro vi har felles.13 Jeg vil at dere skal vite, kjære søsken[4], at jeg flere ganger har tenkt å komme til dere, for at troen skal få det samme gode resultat hos dere, som den har fått hos andre folk. Alltid er det blitt noe som hindret meg i å komme.14 Det inngår i oppdraget mitt å nå ut til folk, både i vår kultur og i andre kulturer[5], både til dem som er velutdannet og til vanlig enkle mennesker.15 Derfor vil jeg gjerne komme til dere i Roma, slik at jeg kan spre det glade budskapet også der.16 Jeg skammer meg ikke for det glade budskapet om Jesus. Det handler om Guds kraft til å frelse hver og en som tror. Jødene var de første som fikk høre budskapet, men det gjelder for alle folk.17 Det glade budskapet gjør klart at vi gjennom helhjertet å tro på Jesus, kan bli skyldfri innfor Gud. Det står i Skriften[6]: ”Den som tror, blir skyldfri innfor Gud og får leve.”[7]18 Gud viser fra himmelen sitt sinne mot alle mennesker som lever i synd og ondskap, og som hindrer andre fra å kjenne til sannheten om ham.19 De blir straffet fordi de ikke vil lyde Gud til tross for at de allerede kjenner til det vi kan vite om ham. Gud har vist hvem han er.20 Helt siden verden ble skapt har menneskene kunne se Guds grenseløse makt og forstå at han virkelig er Gud. De kan ikke med sitt blotte øye oppdage egenskapene hans, men de kan forstå hvem Gud er gjennom å betrakte alt han har skapt. Derfor finnes det ingen unnskyldning for dem som ikke vil lyde Gud!21 Til tross for at menneskene kjente Gud, nektet de å tilbe ham som Gud og takke ham. I stedet henga de seg til egne fantasier om tilværelsen. Deres forvirrede sinn ble fylt av et åndelig mørke.22 De påsto seg å være kloke, men endte i stedet i den komplette dårskap.23 I stedet for å tilbe Gud, han som har all makt og aldri kan dø, tilba de avguder, bilder av vanlige dødelige mennesker og alle slags dyr, både slike som flyr og slike som lever på land.24 Gud lot folkene følge sine egne begjær. De utførte motbydelige og skammelige seksuelle handlinger med hverandre.25 I stedet for å tro på Gud, han som er sannheten, valgte de å tro på løgn og bedrag. De tilba og tjente det skapte i stedet for Skaperen. Han er den som skal bli hyllet for evig. Ja, dette er sant![8]26 Etter som de trodde på løgn og bedrag, lot Gud dem hengi seg til homoseksuelle aktiviteter. Til og med kvinnene byttet ut sin naturlige seksualitet og tilfredsstilte sine behov med hverandre.27 Mennene sluttet å ha naturlige seksuelle forhold til kvinner og begynte å bli tent av begjær til hverandre, slik at de utførte skammelige handlinger med andre menn. På denne måten ble de selv årsaken til den rettferdige straffen de fikk for sin ondskap.28 Ja, etter som de ikke brydde seg om å kjenne Gud, lot Gud dem få følge sine egne onde tanker, slik at de gjorde det de ikke skulle ha gjort.29 Menneskene ble fylt av all slags ondskap, umoral, egoisme, hat, misunnelse, mordlyst, aggresjon, svik og ond vilje.30 Ja, de sladrer og lyver om andre. De håner Gud. De er storsnutet, arrogante og skrytende. De finner stadig nye måter til å gjøre det som er ondt, de er ulydige mot foreldrene sine.31 De tenker aldri på andre, men bryter stadig løftene sine, etter som de mangler både kjærlighet og medfølelse.32 De vet at Gud en dag skal straffe dem med døden for det de gjør, men likevel fortsetter de. Ikke nok med det: De roser også andre som lever på dette viset.

Romerne 1

Schlachter 2000

fra Genfer Bibelgesellschaft
1 Paulus, Knecht Jesu Christi, berufener Apostel, ausgesondert für das Evangelium Gottes[1], (Apg 9,15; 1 Kor 1,1; Gal 1,1; Gal 1,15; Fil 1,1)2 das er zuvor verheißen hat in heiligen Schriften durch seine Propheten[2] (Jer 1,5; Luk 1,70; Tit 1,2; 2 Pet 1,19)3 [nämlich das Evangelium] von seinem Sohn, der hervorgegangen ist aus dem Samen Davids nach dem Fleisch[3] (2 Sam 7,12; 1 Krøn 17,11; Jer 23,5; Matt 1,1)4 und erwiesen ist als Sohn Gottes in Kraft nach dem Geist der Heiligkeit durch die Auferstehung von den Toten, Jesus Christus, unseren Herrn, (Apg 2,36; Ef 1,19; 1 Pet 3,18)5 durch welchen wir Gnade und Aposteldienst empfangen haben zum Glaubensgehorsam für seinen Namen unter allen Heiden[4], (Apg 6,7; Rom 15,15; 1 Kor 15,10; 2 Pet 1,19)6 unter denen auch ihr seid, Berufene Jesu Christi (Rom 8,30; 2 Tim 1,9)7 — an alle in Rom anwesenden Geliebten Gottes, an die berufenen Heiligen: Gnade sei mit euch und Friede von Gott, unserem Vater, und dem Herrn Jesus Christus! (4 Mos 6,24; 1 Kor 1,2; 1 Tess 4,7; 2 Joh 1,3)8 Zuerst danke ich meinem Gott durch Jesus Christus um euer aller willen, weil euer Glaube in der ganzen Welt verkündigt wird. (1 Kor 1,4; Kol 3,17; 1 Tess 1,8)9 Denn Gott, dem ich in meinem Geist diene am Evangelium seines Sohnes, ist mein Zeuge, wie unablässig ich an euch gedenke, (Apg 24,14; Ef 1,15)10 indem ich allezeit in meinen Gebeten flehe, ob es mir nicht endlich einmal durch den Willen Gottes gelingen möchte, zu euch zu kommen. (Apg 19,21; Rom 15,32)11 Denn mich verlangt danach, euch zu sehen, um euch etwas geistliche Gnadengabe mitzuteilen, damit ihr gestärkt werdet, (1 Kor 1,7; 1 Kor 12,1; 1 Tess 3,2; 2 Pet 1,10)12 das heißt aber, dass ich mitgetröstet werde unter euch durch den gegenseitigen Austausch eures und meines Glaubens. (2 Pet 1,1)13 Ich will euch aber nicht verschweigen, Brüder, dass ich mir schon oftmals vorgenommen habe, zu euch zu kommen — ich wurde aber bis jetzt verhindert —, um auch unter euch etwas Frucht zu wirken, gleichwie unter den übrigen Heiden. (Joh 15,16; Apg 15,19; Apg 19,21; Rom 16,17)14 Ich bin ein Schuldner sowohl den Griechen als auch den Barbaren, sowohl den Weisen als auch den Unverständigen; (1 Kor 9,16)15 darum bin ich bereit, soviel an mir liegt, auch euch in Rom das Evangelium zu verkündigen.16 Denn ich schäme mich des Evangeliums von Christus nicht; denn es ist Gottes Kraft zur Errettung für jeden, der glaubt, zuerst für den Juden, dann auch für den Griechen; (Matt 6,13; Matt 22,29; Mark 8,38; Apg 3,25; 1 Kor 1,18; 1 Kor 1,24; 1 Tess 2,13; 2 Tim 1,8)17 denn es wird darin geoffenbart die Gerechtigkeit Gottes aus Glauben zum Glauben,[5] wie geschrieben steht: »Der Gerechte wird aus Glauben leben«.[6] (Jes 46,13; Hab 2,4; Joh 3,36; Fil 3,9)18 Denn es wird geoffenbart Gottes Zorn vom Himmel her über alle Gottlosigkeit[7] und Ungerechtigkeit der Menschen, welche die Wahrheit durch Ungerechtigkeit aufhalten, (Luk 11,52; Kol 3,6; 2 Tess 2,12)19 weil das von Gott Erkennbare unter ihnen offenbar ist, da Gott es ihnen offenbar gemacht hat; (Apg 14,17)20 denn sein unsichtbares Wesen, nämlich seine ewige Kraft und Gottheit, wird seit Erschaffung der Welt an den Werken durch Nachdenken wahrgenommen, sodass sie keine Entschuldigung haben. (Job 12,9; Sal 19,2; Jes 40,26)21 Denn obgleich sie Gott erkannten, haben sie ihn doch nicht als Gott geehrt und ihm nicht gedankt, sondern sind in ihren Gedanken in nichtigen Wahn verfallen, und ihr unverständiges Herz wurde verfinstert. (Jes 1,3; Dan 5,23; Ef 4,18)22 Da sie sich für weise hielten, sind sie zu Narren geworden (Jer 8,8; 1 Kor 1,20)23 und haben die Herrlichkeit des unvergänglichen Gottes vertauscht mit einem Bild, das dem vergänglichen Menschen, den Vögeln und vierfüßigen und kriechenden Tieren gleicht. (Sal 106,20; Esek 8,6; Esek 8,10; Esek 8,16; Apg 17,29)24 Darum hat sie Gott auch dahingegeben in die Begierden ihrer Herzen, zur Unreinheit, sodass sie ihre eigenen Leiber untereinander entehren, (Sal 81,13; 1 Kor 6,18; 2 Tess 2,11)25 sie, welche die Wahrheit Gottes mit der Lüge vertauschten und dem Geschöpf Ehre und Gottesdienst erwiesen anstatt dem Schöpfer, der gelobt ist in Ewigkeit. Amen! (Jes 44,20; Jer 10,14; Mark 14,61; Rom 9,5)26 Darum hat sie Gott auch dahingegeben in entehrende Leidenschaften; denn ihre Frauen haben den natürlichen Verkehr vertauscht mit dem widernatürlichen; (Ef 5,12; 1 Tess 4,3)27 gleicherweise haben auch die Männer den natürlichen Verkehr mit der Frau verlassen und sind gegeneinander entbrannt in ihrer Begierde und haben Mann mit Mann Schande getrieben und den verdienten Lohn ihrer Verirrung an sich selbst empfangen. (1 Mos 19,5; 3 Mos 18,22; Jud 1,7)28 Und gleichwie sie Gott nicht der Anerkennung würdigten, hat Gott auch sie dahingegeben in unwürdige Gesinnung, zu verüben, was sich nicht geziemt, (Ef 4,19)29 als solche, die voll sind von aller Ungerechtigkeit, Unzucht, Schlechtigkeit, Habsucht, Bosheit; voll Neid, Mordlust, Streit, Betrug und Tücke, solche, die Gerüchte verbreiten, (Matt 15,19; Gal 5,19)30 Verleumder, Gottesverächter, Freche, Übermütige, Prahler, erfinderisch im Bösen, den Eltern ungehorsam; (5 Mos 21,18; 2 Tim 3,2)31 unverständig, treulos, lieblos, unversöhnlich, unbarmherzig. (Ordsp 18,2; Ordsp 25,19; Rom 3,11; 2 Tim 3,3; Jak 1,8)32 Obwohl sie das gerechte Urteil Gottes erkennen, dass die des Todes würdig sind, welche so etwas verüben, tun sie diese Dinge nicht nur selbst, sondern haben auch Gefallen an denen, die sie verüben. (Sal 50,18; Rom 6,21; 2 Tess 2,12)