1Saulus var fortsatt fylt av hat og mordlyst mot alle som var disiplene til Herren Jesus. En dag gikk han til øverstepresten i Jerusalem.2Der ba han om å få med seg dokumenter adressert til synagogene[1] i Damaskus, for at han kunne få fullmakt til å arrestere alle i Damaskus som fulgte Jesusveien[2], både menn og kvinner. Han ville føre dem som fanger til Jerusalem.3Da han reiste av sted og nærmet seg Damaskus, ble han plutselig omsluttet av en sterk stråleglans fra himmelen.4Han falt til jorden og hørte en stemme som sa: ”Saulus! Saulus! Hvorfor forfølger du meg?”5Han spurte: ”Hvem er du, herre?” Stemmen svarte: ”Jeg er Jesus, han som du forfølger!6Reis deg opp og gå inn i byen og vent der, så vil du får vite hva du skal gjøre.”7Mennene som var sammen med Saulus, sto helt tause av overraskelse. De hørte lyden av stemmen, men så ingen.8Da Saulus litt etter litt reiste seg fra jorden, merket han at han ikke kunne se. De var nødt til å leie ham inn i Damaskus.9I tre dager var han helt blind, og verken spiste eller drakk i denne perioden.10I Damaskus bodde en disippel som het Ananias. Nå snakket Herren til ham i et syn og sa: ”Ananias!” ”Ja, Herre!” svarte han.11Da sa Herren: ”Gå bort til den gaten som har navnet: Den rette gaten. Finn huset til Judas og spør etter en mann som heter Saulus fra Tarsus. Han er i bønn til meg nettopp nå.12I et syn har jeg vist ham at en mann som heter Ananias, skal komme inn og legge hendene på ham, for at han kan få synet sitt igjen!”13”Men Herre!” utbrøt Ananias. ”Jeg har hørt om alt det onde denne mannen har gjort mot de troende i Jerusalem.14Vi vet at han har dokumenter med seg fra øversteprestene, som gir ham fullmakt til å arrestere alle her i Damaskus som tilber deg!”15Herren Jesus sa: ”Gå, og gjør som jeg sier, for jeg har valgt ut Saulus til å være mitt redskap. Han skal gjøre meg kjent for mange forskjellige folk og makthavere, og også for Israels folk.16Og jeg vil vise ham hvor mye han må lide for meg.”17Da gikk Ananias dit og fant Saulus. Han la hendene på ham og sa: ”Saulus, min bror, Herren selv, Jesus, han som viste seg for deg på veien, har sendt meg for at du skal få ditt syn tilbake og bli fylt av Guds Hellige Ånd.”18I samme øyeblikk var det som om tykke skjell falt fra øynene til Saulus, og han kunne se igjen! Straks reiste han seg opp og lot seg døpe.
Saulus i Damaskus og Jerusalem
19Da han hadde spist, fikk han kreftene tilbake. Saulus stanset igjen noen dager hos utsendingene i Damaskus.20Straks begynte han å gå rundt i synagogene[3] og undervise om at Jesus virkelig er Guds sønn.21Alle som hørte ham ble forskrekket og spurte: ”Var det ikke han som i Jerusalem forsøkte å drepe alle som tilber Jesus? Ryktet sa at han var på vei hit for å arrestere de troende og føre dem som fanger til øversteprestene?”22Saulus talte med stadig større kraft, og jødene i Damaskus hadde ingen argumenter å sette imot når han beviste at Jesus er Messias, den lovede kongen.23Etter en tid hadde de religiøse lederne fått nok og forsøkte å gjøre slutt på Saulus.24Saulus fikk greie på planene deres. De holdt vakt ved byens porter både dag og natt for å kunne drepe ham.25En natt tok noen av de troende og firte ham ned i en korg fra en åpning i bymuren.26Saulus vendte nå tilbake til Jerusalem, men da han forsøkte å slutte seg til disiplene der, var de reserverte mot ham. Ingen våget helt å stole på at han virkelig hadde blitt en disippel.27Barnabas tok ham med til utsendingene og fortalte for dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren Jesus og hvordan han hadde snakket til ham. Etterpå hadde Saulus med stort mot undervist om Jesus i Damaskus.28Etter dette aksepterte de Saulus, og han gikk ut og inn hos dem i Jerusalem. Han spredde budskapet om Herren Jesus uten den minste frykt.29Han talte også til de gresktalende jødene og diskuterte med dem. Det drøyde ikke lenge før de gjorde seg opp planer om å drepe ham.30Da de troende fikk greie på dette, tok de med seg Saulus til Cæsarea og sendte ham videre til hans hjemby som var Tarsus.
Peter i Lod og Joppe
31Menighetene fikk nå være i fred i hele Judea, Galilea og Samaria. Medlemmene ble stadig sterkere, og alle levde i lydighet og respekt for Herren. Gjennom Guds Hellige Ånds styrke og hjelp kom også mange nye mennesker til tro.32Peter reiste nå fra sted til sted for å besøke menighetene. På en av reisene sine kom han også til de troende i byen Lod.33Der møtte han en mann som het Æneas, som var lam og hadde vært nødt til å ligge på en liggematte i åtte år.34Peter sa til ham: ”Æneas! Jesus Kristus helbreder deg. Reis deg opp og rull liggematten din sammen!” I samme øyeblikk reiste Æneas seg opp.35Alle som bodde i Lod og på Saronsletten, så ham seinere gå frisk og sunn omkring, og de begynte å tro på Herren Jesus!36I byen Joppe bodde det blant disiplene en kvinne som het Tabita, på gresk blir navnet Dorkas[4]. Hun hadde gjort mye godt mot andre mennesker og spesielt mot de fattige.37På denne tiden ble hun syk og døde. Vennene hennes stelte henne for begravelsen og la henne i et rom som var en trapp opp.38Da disiplene hørte at Peter var i Lod, som lå like i nærheten, sendte de av sted to menn for å be ham komme til Joppe så fort som mulig.39Peter fulgte straks med, og da han kom dit, tok de han med opp trappen der Tabita lå. Rommet var fylt av gråtende enker. De viste Peter de skjortene og kappene Tabita hadde sydd mens hun ennå levde.40Peter ba alle å forlate rommet. Så falt han på kne og ba, og etter en stund vendte han seg mot den døde og sa: ”Tabita, reis deg opp!” Da slo hun opp øynene sine, og da hun fikk se Peter, satte hun seg opp.41Peter rakte henne hånden og hjalp henne opp på føttene. Så ropte han på de troende og enkene og lot dem komme innfor å se henne stå der lys levende.42Nyheten om det som hadde skjedd, spredde seg i hele byen, og mange begynte å tro på Herren Jesus.43Peter stanset derfor et tid i Joppe og bodde hos Simon, en mann som arbeidet med å garve skinn.[5]
1Saulus aber, der noch Drohung und Mord schnaubte gegen die Jünger des Herrn, ging zum Hohenpriester (Apg 8,3)2und erbat sich von ihm Briefe nach Damaskus an die Synagogen, in der Absicht, wenn er irgendwelche Anhänger des Weges[1] fände, ob Männer oder Frauen, sie gebunden nach Jerusalem zu führen. (2 Sam 8,5; Jes 7,8; Jes 35,8; Apg 19,9; Apg 19,23; Apg 22,4; Apg 24,14; Apg 24,22)3Als er aber hinzog, begab es sich, dass er sich Damaskus näherte; und plötzlich umstrahlte ihn ein Licht vom Himmel. (Jes 37,28; Åp 1,16)4Und er fiel auf die Erde und hörte eine Stimme, die zu ihm sprach: Saul! Saul! Warum verfolgst du mich? (Jes 45,3; Matt 25,40; Luk 10,16)5Er aber sagte: Wer bist du, Herr? Der Herr aber sprach: Ich bin Jesus, den du verfolgst. Es wird dir schwer werden, gegen den Stachel auszuschlagen! (Matt 14,27; Joh 18,6)6Da sprach er mit Zittern und Schrecken: Herr, was willst du, dass ich tun soll? Und der Herr antwortete ihm: Steh auf und geh in die Stadt hinein, so wird man dir sagen, was du tun sollst! (Mark 16,8; Fil 2,12)7Die Männer aber, die mit ihm reisten, standen sprachlos da, denn sie hörten zwar die Stimme, sahen aber niemand. (Dan 10,7)8Da stand Saulus von der Erde auf; doch obgleich seine Augen geöffnet waren, sah er niemand. Sie leiteten ihn aber an der Hand und führten ihn nach Damaskus. (Joh 9,39; Apg 22,11)9Und er konnte drei Tage lang nicht sehen und aß nicht und trank nicht. (Job 36,22; Sal 38,5; Jona 2,1)10Es war aber in Damaskus ein Jünger namens Ananias. Zu diesem sprach der Herr in einem Gesicht: Ananias! Er sprach: Hier bin ich, Herr! (1 Mos 22,1; Jes 43,1)11Der Herr sprach zu ihm: Steh auf und geh in die Gasse, die man »die Gerade« nennt, und frage im Haus des Judas nach einem [Mann] namens Saulus von Tarsus. Denn siehe, er betet; (Sak 12,10; Apg 2,21; Apg 21,39; 2 Kor 5,17)12und er hat in einem Gesicht einen Mann namens Ananias gesehen, der hereinkam und ihm die Hand auflegte, damit er wieder sehend werde. (Apg 9,10; Apg 9,17)13Da antwortete Ananias: Herr, ich habe von vielen über diesen Mann gehört, wie viel Böses er deinen Heiligen in Jerusalem zugefügt hat.14Und hier hat er Vollmacht von den obersten Priestern, alle, die deinen Namen anrufen, gefangen zu nehmen! (1 Kor 1,2; 2 Tim 2,19)15Aber der Herr sprach zu ihm: Geh hin, denn dieser ist mir ein auserwähltes Werkzeug, um meinen Namen vor Heiden und Könige und vor die Kinder Israels zu tragen! (Apg 13,2; Apg 13,16; Apg 22,1; Apg 25,23; Apg 26,17; Rom 1,1; Rom 1,5; Gal 1,16; Gal 2,7; Ef 3,7)16Denn ich werde ihm zeigen, wie viel er leiden muss um meines Namens willen. (2 Kor 11,23)17Da ging Ananias hin und trat in das Haus; und er legte ihm die Hände auf und sprach: Bruder Saul, der Herr hat mich gesandt, Jesus, der dir erschienen ist auf der Straße, die du herkamst, damit du wieder sehend wirst und erfüllt wirst mit dem Heiligen Geist! (Matt 23,8; Apg 8,17; Apg 9,12; Apg 19,6; 1 Joh 5,1)18Und sogleich fiel es wie Schuppen von seinen Augen, und er konnte augenblicklich wieder sehen und stand auf und ließ sich taufen; (Apg 22,16; 2 Kor 4,6; 2 Kor 5,17)
Saulus in Damaskus und Jerusalem
19und er nahm Speise zu sich und kam zu Kräften. Und Saulus war etliche Tage bei den Jüngern in Damaskus. (Apg 26,20)20Und sogleich verkündigte er in den Synagogen Christus, dass dieser der Sohn Gottes ist. (Rom 1,4; Gal 1,16; 1 Joh 4,15)21Aber alle, die ihn hörten, staunten und sprachen: Ist das nicht der, welcher in Jerusalem die verfolgte, die diesen Namen anrufen, und der dazu hierhergekommen war, um sie gebunden zu den obersten Priestern zu führen? (Gal 1,23)22Saulus aber wurde noch mehr gestärkt und beunruhigte die Juden, die in Damaskus wohnten, indem er bewies, dass dieser der Christus ist. (Apg 18,5; Apg 18,28; Gal 1,17; Ef 6,10)23Als aber viele Tage vergangen waren, beschlossen die Juden miteinander, ihn umzubringen.24Doch ihr Anschlag wurde dem Saulus bekannt. Und sie bewachten die Tore Tag und Nacht, um ihn umzubringen. (Job 5,12; Sal 64,6; Sal 83,4; Apg 23,16)25Da nahmen ihn die Jünger bei Nacht und ließen ihn in einem Korb über die Mauer hinab. (Jos 2,15; 2 Kor 11,33)26Als nun Saulus nach Jerusalem kam, versuchte er, sich den Jüngern anzuschließen; aber sie fürchteten ihn alle, weil sie nicht glaubten, dass er ein Jünger sei. (Sal 119,63; Gal 1,18)27Barnabas aber nahm ihn auf, führte ihn zu den Aposteln und erzählte ihnen, wie er auf dem Weg den Herrn gesehen und dass dieser zu ihm geredet habe, und wie er in Damaskus freimütig in dem Namen Jesu verkündigt habe. (Apg 4,36; Apg 11,22)28Und er ging in Jerusalem mit ihnen aus und ein und verkündigte freimütig im Namen des Herrn Jesus.29Er redete und stritt auch mit den Hellenisten; sie aber machten sich daran, ihn umzubringen. (Apg 6,1)30Als das aber die Brüder erfuhren, brachten sie ihn nach Cäsarea und schickten ihn nach Tarsus. (Apg 8,40; Apg 9,11)31So hatten nun die Gemeinden Frieden in ganz Judäa und Galiläa und Samaria und wurden auferbaut und wandelten in der Furcht des Herrn und wuchsen durch den Beistand des Heiligen Geistes. (Sal 86,11; Jes 32,18; Joh 15,26; Apg 6,7; Apg 10,47; Rom 14,19; Fil 4,7; Kol 1,10; Jak 3,18; 1 Pet 1,17)
Petrus in Lydda
32Es begab sich aber, dass Petrus, als er alle besuchte, auch zu den Heiligen hinabkam, die in Lydda wohnten. (Joh 21,16; Apg 9,13)33Er fand aber dort einen Mann mit Namen Aeneas, der seit acht Jahren im Bett lag, weil er gelähmt war.34Und Petrus sprach zu ihm: Aeneas, Jesus der Christus macht dich gesund; steh auf und mache dir dein Bett selbst! Und sogleich stand er auf. (Matt 8,17; Apg 4,10)35Und alle, die in Lydda und Saron wohnten, sahen ihn; und sie bekehrten sich zu dem Herrn. (1 Krøn 5,16; Jes 35,2; Apg 9,42; Apg 11,21)
Die Auferweckung der Tabitha
36In Joppe aber war eine Jüngerin namens Tabitha, was übersetzt »Gazelle« heißt; diese war reich an guten Werken und Wohltätigkeit, die sie übte. (2 Krøn 2,16; Esra 3,7; Ordsp 19,17; Apg 10,2; 1 Tim 2,10; 1 Tim 5,10; Tit 2,7)37Und es geschah in jenen Tagen, dass sie krank wurde und starb; und man wusch sie und legte sie ins Obergemach.38Weil aber Lydda nahe bei Joppe liegt und die Jünger gehört hatten, dass Petrus dort war, sandten sie zwei Männer zu ihm und baten ihn, nicht zu zögern und zu ihnen zu kommen.39Da stand Petrus auf und ging mit ihnen. Und als er angekommen war, führten sie ihn in das Obergemach, und alle Witwen traten zu ihm, weinten und zeigten ihm die Röcke und Kleider, die Tabitha gemacht hatte, als sie noch bei ihnen war. (Fork 9,10)40Da ließ Petrus alle hinausgehen, kniete nieder und betete; dann wandte er sich zu dem Leichnam und sprach: Tabitha, steh auf! Sie aber öffnete ihre Augen, und als sie den Petrus sah, setzte sie sich auf. (2 Kong 4,33; Mark 5,40)41Und er reichte ihr die Hand und richtete sie auf. Und er rief die Heiligen und die Witwen und stellte sie ihnen lebend vor. (1 Kong 17,23; Luk 7,15)42Es wurde aber in ganz Joppe bekannt, und viele wurden gläubig an den Herrn. (Joh 11,45; Apg 9,35)43Und es begab sich, dass er viele Tage in Joppe bei einem gewissen Simon, einem Gerber, blieb.