1Øverstepresten spurte Stefanus: ”Er disse anklagene sanne?”2Stefanus svarte: ”Kjære brødre og ledere i folket vårt! Hør etter det jeg vil si! Vår mektige og vidunderlige Gud viste seg for vår stamfar Abraham, da han bodde i Mesopotamia før han hadde flyttet til Karan.[1]3Gud sa til ham: ’Gå ut fra ditt land og dine slektninger og gå til det landet som jeg skal lede deg til.’[2]4Derfor flyttet Abraham fra landet til kaldeerne og bosatte seg i Karan. Der bodde han til faren hans var død. Siden førte Gud ham videre til det landet der dere nå bor.5Gud ga ham ingen jord, ikke et eneste lite område, men han lovet at hele landet til slutt skulle tilhøre Abraham og etterkommerne hans. Dette til tross for at Abraham på den tiden ikke hadde noen barn.6Gud sa også til ham at etterkommerne hans skulle bo i et fremmed land og bli slaver og være undertrykket i 400 år.7’Men jeg skal straffe det folket som gjør dem til slaver’, sa Gud, ’og etter dette skal de forlate det fremmede landet og tilbe meg på dette stedet.’[3]8Gud ga Abraham instruksjoner om at alle gutter i hver familie skulle bli omskåret. Det var et tegn på at de aksepterte den pakten Gud hadde inngått med Abraham. Da Abraham sin sønn som het Isak, var født, ble han omskåret på den åttende dagen. Isak ble seinere far til Jakob[4], og Jakob ble far til de tolv sønnene som bli regnet som våre stamfedre.9Disse stamfedrene, altså sønnene til Jakob, var misunnelige på broren sin som het Josef. De solgte Josef som slave til Egypt, men Gud var med ham.10Først reddet han Josef ut av alle vanskelighetene og lot ham bli en høyt aktet og mektig medarbeider hos farao som var konge i Egypt. Deretter ga Gud Josef en slik visdom at farao utnevnte ham til å styre hele Egypt og ta hånd om den kongelige forvaltningen.11Etter et tid ble det sultekatastrofer og store lidelser i Egypt og Kanaan, der forfedrene våre bodde. Folket vårt manglet mat.12Da fikk Jakob høre at det fortsatt var såkorn i Egypt. Derfor sendte han sine sønner dit for å kjøpe såkorn, først en gang og så en gang til.13På den andre reisen til Egypt avslørte Josef for dem hvem han var, og brødrene ble presentert for farao.14Noe seinere sendte Josef bud etter faren sin Jakob og hele slekten hans for at de skulle komme til Egypt. Til sammen var de 75 personer.15Så kom Jakob til Egypt og ble der til han døde, både han og sønnene hans.16Kroppene deres ble ført til Sikem og ble begravd i den graven som Abraham kjøpte av Hemors sønner.17Nå nærmet det seg den tiden da Gud skulle innfri løftet sitt til Abraham. Folket vårt hadde vokst kraftig og blitt et stort folk i Egypt.18Men på denne tiden fikk Egypt en ny konge, en som ikke kjente til Josef.[5]19Denne kongen var grusom mot folket vårt og forsøkte ved list å kvitte seg med alle gjennom å tvinge forfedrene våre til å sette ut sine nyfødte barn, slik at de skulle dø.20I denne tiden ble Moses født. Han var et uvanlig vakkert barn. Foreldrene hans skjulte ham hjemme i tre måneder.21Til slutt ble han for stor til å gjemme bort. De ble tvunget til å sette ham ut. Da ble han funnet av datteren til farao. Hun adopterte gutten som sin egen sønn.22Moses fikk den beste utdannelsen noen kunne få i Egypt. Han var handlekraftig og snakket med stor myndighet.23Da Moses var 40 år, begynte han å gruble over sine røtter og ville lete opp sitt eget folk, israelittene[6], for å hjelpe dem.24Ved et besøk han gjorde blant sine, fikk han se en egypter som mishandlet en israelitt. Han skyndte seg og kom israelitten til hjelp og hevnet seg ved å drepe egypteren.25Moses trodde at folket skulle forstå at Gud hadde sendt ham for å sette alle fri, men det gjorde de ikke.26Neste dag fikk han øye på to israelitter som hadde røket opp i slagsmål. Han forsøkte å mekle mellom dem og sa: ’Dere er jo brødre! Hvorfor vil dere skade hverandre?’27Men de som hadde startet slagsmålet, dyttet Moses unna og spurte: ’Hvem har satt deg til leder og dommer over oss?28Tenker du å drepe meg som du drepte egypteren i går?’[7]29Da Moses hørte at det han hadde gjort, var kjent, flyktet han fra Egypt og levde som fremmed i landet Midjan. Der ble han far til to sønner.30Da han 40 år seinere oppholdt seg i ørkenen, nær fjellet Sinai, viste en engel seg for ham i en brennende tornebusk.31Moses ble svært forbauset over det han så, og da han gikk nærmere for å undersøke hva det var, ropte Herren til ham:32’Jeg er dine forfedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.’ Da skalv Moses av frykt og våget ikke å se opp.33Herren sa til ham: ’Ta av deg sandalene, for du står på hellig jord.34Jeg har sett lidelsene som mitt folk treller under i Egypt og hørt ropene deres. Nå har jeg kommet for å sette dem fri, og jeg sender deg tilbake til Egypt.’[8]35Gud sendte altså tilbake den samme mannen, som folket før hadde avvist med ordene: ’Hvem har satt deg til leder og dommer over oss?’. Gjennom engelen som viste seg i tornebusken, ble han valgt ut til leder og redningsmann.36Moses fikk ved hjelp av mirakler og tegn lede folket ut av Egypt, gjennom Rødehavet og ørkenen i 40 år.37Det var Moses som bar fram Guds budskap til israelittene og sa: ’Gud skal la en profet lik meg stå opp for dere av deres eget folk.’[9]38Det var også Moses som fikk snakke med en engel på fjellet Sinai og formidle engelen sitt budskap til folket da de var i ørkenen. Han fikk ta imot Guds lov, budskapet som gir liv,[10] og overgi det til oss.39Men forfedrene våre satte seg opp mot Moses og ville vende tilbake til Egypt.40De sa til Aron, som var bror til Moses: ’Lag guder til oss som kan lede oss, for denne Moses som førte oss ut av Egypt, ser ut til å ha forsvunnet.’[11]41Så laget de en avgud i form av en kalv og ofret til den, glade over det de selv hadde skapt i menneskelig klokskap.42Da ga Gud opp folket og lot dem tjene solen, månen og stjernene som sine guder! I profetene sin bok[12] sier Gud: ’Var det meg dere ofret til i de 40 årene i ørkenen, dere Israels folk?43Nei, dere drasset omkring på avgudene deres, teltet til Molok og stjernen til Romfa, bilder som dere selv gjorde for å kunne tilbe. Derfor skal jeg fordrive dere til et land bortenfor Babylon.’[13]44På reisen gjennom ørkenen hadde forfedrene våre med seg vitnesbyrdets telt[14]. Teltet var laget nøyaktig etter det forbilde som Gud hadde vist Moses.45Det gikk siden i arv til forfedrene våre. Da Josva erobret landet fra folkene som Gud drev bort, tok de med seg teltet inn i det nye landet. Det ble siden brukt helt til kong Davids tid.46Gud hadde i sin godhet valgt ut David til å tjene ham, og David ba om å få bygge et tempel for Israels Gud,47Det ble sønnen hans Salomo som fikk gjøre det.48Likevel bor ikke den Høyeste i bygninger som menneskene har laget. Gud sier jo i profeten Jesaja:49’Himmelen er min trone, og jorden er min foteskammel. Kan du bygge et tempel til meg som er bedre enn dette? sier Herren. Kan du gi meg et sted der jeg kan bo?50Jeg har jo skapt både himmelen og jorden.’[15]51Dere gjenstridige skapninger, som nekter å høre på det Gud sier. Dere er som de verste gudsfornektere! Alltid gjør dere motstand mot Guds Hellige Ånd, akkurat som forfedre deres gjorde.52Si meg navnet på en eneste profet som bar fram Guds budskap og ikke ble forfulgt av forfedrene deres. De drepte til og med dem som forutsa at den Rettferdige[16] skulle komme, han som dere nå har forrådt og myrdet.53Dere var med vilje og vitende ulydige mot Moseloven[17], til tross for at dere fikk den overrakt fra englenes hender.”
Stefanus bli steinet
54Da de religiøse lederne hørte dette, ble de så rasende på Stefanus at de freste av sinne[18].55Stefanus, som var fylt av Guds Hellige Ånd, så opp mot himmelen og fikk se Guds herlighet og Jesus som sto ved Guds høyre hånd.[19]56Stefanus sa: ”Jeg ser himmelen åpen og Jesus, Menneskesønnen[20], stå ved Guds høyre hånd!”57Da skrek de høyt og holdt seg for ørene. Så kastet de seg over Stefanus.58De slepte ham ut av byen for å steine ham. De som anklaget ham, vrengte av seg kappene sine og la dem foran føttene på en ung mann som het Saulus[21].59Mens steinene haglet over Stefanus, ba han: ”Herre Jesus, ta imot min Ånd.”60Så falt han på kne og ropte: ”Herre, du må ikke anklage dem for denne synden!” Med disse ordene hengende i luften drepe de ham.
1Da sprach der Hohepriester: Verhält sich denn dies so?2Er aber sprach: Ihr Männer, Brüder und Väter, hört! Der Gott der Herrlichkeit erschien unserem Vater Abraham, als er in Mesopotamien war, bevor er in Haran wohnte, (Jos 24,3; Apg 22,1)3und sprach zu ihm: »Geh hinaus aus deinem Land und aus deiner Verwandtschaft und zieh in das Land, das ich dir zeigen werde!«[1] (1 Mos 12,1; 1 Mos 12,3)4Da ging er aus dem Land der Chaldäer und wohnte in Haran. Und nach dem Tod seines Vaters führte er ihn von dort herüber in dieses Land, das ihr jetzt bewohnt. (1 Mos 11,31; 1 Mos 12,4)5Und er gab ihm kein Erbteil darin, auch nicht einen Fußbreit, und verhieß, es ihm zum Eigentum zu geben und seinem Samen[2] nach ihm, obwohl er kein Kind hatte. (1 Mos 12,7; 1 Mos 13,15; 1 Mos 23,4)6Gott sprach aber so: »Sein Same wird ein Fremdling sein in einem fremden Land, und man wird ihn knechten und übel behandeln 400 Jahre lang. (1 Mos 15,13; 2 Mos 12,40; Gal 3,17)7Und das Volk, dem sie als Knechte dienen sollen, will ich richten«, sprach Gott; »und danach werden sie ausziehen und mir dienen an diesem Ort.« (1 Mos 15,13; 2 Mos 12,40)8Und er gab ihm den Bund der Beschneidung. Und so zeugte er den Isaak und beschnitt ihn am achten Tag, und Isaak den Jakob, und Jakob die zwölf Patriarchen. (1 Mos 17,10; 1 Mos 21,1; 1 Mos 25,26; 1 Mos 29,32; Rom 4,11)9Und die Patriarchen waren neidisch auf Joseph und verkauften ihn nach Ägypten. Doch Gott war mit ihm, (1 Mos 37,28; Sal 105,17)10und er rettete ihn aus allen seinen Bedrängnissen und gab ihm Gnade und Weisheit vor dem Pharao, dem König von Ägypten; der setzte ihn zum Fürsten über Ägypten und sein ganzes Haus. (1 Mos 39,2; 1 Mos 39,21; 1 Mos 39,23; 1 Mos 41,14)11Es kam aber eine Hungersnot über das ganze Land Ägypten und Kanaan und große Drangsal, und unsere Väter fanden keine Speise. (1 Mos 41,57)12Als aber Jakob hörte, dass Korn in Ägypten zu haben sei, sandte er unsere Väter zum ersten Mal aus. (1 Mos 42,1)13Und beim zweiten Mal gab sich Joseph seinen Brüdern zu erkennen, und die Abstammung Josephs wurde dem Pharao bekannt. (1 Mos 45,3; 1 Mos 45,16)14Da sandte Joseph hin und berief seinen Vater Jakob zu sich und seine ganze Verwandtschaft von 75 Seelen. (1 Mos 45,17; 1 Mos 46,27)15Jakob aber zog nach Ägypten hinab und starb, er und unsere Väter. (1 Mos 49,33; 1 Mos 50,26)16Und sie wurden herübergebracht nach Sichem und in das Grab gelegt, das Abraham um eine Summe Geld von den Söhnen Hemors, des Vaters Sichems, gekauft hatte. (1 Mos 23,3; 1 Mos 23,18; Jos 24,32; Joh 4,5)17Als aber die Zeit der Verheißung nahte, welche Gott dem Abraham mit einem Eid zugesagt hatte, wuchs das Volk und mehrte sich in Ägypten, (1 Mos 17,8)18bis ein anderer König aufkam, der Joseph nicht kannte. (2 Mos 1,8)19Dieser handelte arglistig gegen unser Geschlecht und zwang unsere Väter, ihre Kinder auszusetzen, damit sie nicht am Leben blieben. (2 Mos 1,9)20In dieser Zeit wurde Mose geboren; der war Gott angenehm; und er wurde drei Monate lang im Haus seines Vaters ernährt. (Hebr 11,23)21Als er aber ausgesetzt wurde, nahm ihn die Tochter des Pharao zu sich und erzog ihn als ihren Sohn. (2 Mos 2,1)22Und Mose wurde in aller Weisheit der Ägypter unterrichtet und war mächtig in Worten und in Werken. (1 Kong 5,10; Luk 24,19)23Als er aber 40 Jahre alt geworden war, stieg der Gedanke in ihm auf, nach seinen Brüdern, den Söhnen Israels, zu sehen. (Hebr 11,24)24Und als er einen Unrecht leiden sah, wehrte er es ab und schaffte dem Unterdrückten Recht, indem er den Ägypter erschlug. (2 Mos 2,11; Jak 1,20)25Er meinte aber, seine Brüder würden es verstehen, dass Gott ihnen durch seine Hand Rettung gebe; aber sie verstanden es nicht. (Joh 7,5; Joh 13,7)26Und am folgenden Tag erschien er bei ihnen, als sie miteinander stritten, und ermahnte sie zum Frieden und sprach: Ihr Männer, ihr seid doch Brüder; warum tut ihr einander Unrecht? (1 Mos 13,8; Sal 133,1; Matt 5,9)27Der aber, welcher seinem Nächsten Unrecht tat, stieß ihn weg und sprach: Wer hat dich zum Obersten und Richter über uns gesetzt?28Willst du mich etwa töten, wie du gestern den Ägypter getötet hast?29Da floh Mose auf dieses Wort hin und wurde ein Fremdling im Land Midian, wo er zwei Söhne zeugte. (2 Mos 2,15; 2 Mos 18,2)30Und als 40 Jahre erfüllt waren, erschien ihm in der Wüste des Berges Sinai der Engel des Herrn in der Feuerflamme eines Busches. (1 Mos 16,7; 1 Mos 18,1; 1 Mos 21,17; 2 Mos 3,1; 2 Mos 23,20; Sal 34,7)31Als Mose das sah, verwunderte er sich über die Erscheinung. Als er aber hinzutrat, um sie zu betrachten, erging die Stimme des Herrn an ihn:32»Ich bin der Gott deiner Väter, der Gott Abrahams und der Gott Isaaks und der Gott Jakobs!«[3] Mose aber zitterte und wagte nicht hinzuschauen. (2 Mos 3,6; Matt 22,32; Hebr 11,16)33Da sprach der Herr zu ihm: »Ziehe deine Schuhe aus von deinen Füßen! Denn der Ort, wo du stehst, ist heiliges Land! (Jos 5,15; Fork 4,17)34Ich habe die Misshandlung meines Volkes, das in Ägypten ist, sehr wohl gesehen und habe ihr Seufzen gehört und bin herabgekommen, um sie herauszuführen. Und nun komm, ich will dich nach Ägypten senden!«[4] (2 Mos 3,5; Neh 9,9; Sal 106,44; Sal 144,5)35Diesen Mose, den sie verwarfen, indem sie sprachen: Wer hat dich zum Obersten und Richter eingesetzt? — diesen sandte Gott als Obersten und Erlöser durch die Hand des Engels, der ihm im Busch erschienen war. (2 Mos 14,19; 4 Mos 20,16; Jes 63,8; 1 Kor 10,1)36Dieser führte sie heraus, indem er Wunder und Zeichen tat im Land Ägypten und am Roten Meer und in der Wüste, 40 Jahre lang. (5 Mos 8,2; Neh 9,10)37Das ist der Mose, der zu den Söhnen Israels gesagt hat: »Einen Propheten wie mich wird euch der Herr, euer Gott, erwecken aus euren Brüdern; auf ihn sollt ihr hören!«[5] (5 Mos 18,15; Apg 3,22)38Das ist der, welcher in der Gemeinde in der Wüste war zwischen dem Engel, der auf dem Berg Sinai zu ihm redete, und unseren Vätern; der lebendige Worte empfing, um sie uns zu geben; (2 Mos 24,12; 2 Mos 31,18; 5 Mos 5,27; Joh 1,17; Gal 3,19)39dem unsere Väter nicht gehorsam sein wollten; sondern sie stießen ihn von sich und wandten sich mit ihren Herzen nach Ägypten,40indem sie zu Aaron sprachen: Mache uns Götter, die vor uns herziehen sollen; denn wir wissen nicht, was diesem Mose geschehen ist, der uns aus Ägypten geführt hat! (2 Mos 32,1)41Und sie machten ein Kalb in jenen Tagen und brachten dem Götzen ein Opfer und freuten sich an den Werken ihrer Hände. (2 Mos 32,4; Sal 106,19)42Da wandte sich Gott ab und gab sie dahin, sodass sie dem Heer des Himmels[6] dienten, wie im Buch der Propheten geschrieben steht: »Habt ihr etwa mir Schlachtopfer und [Speis]opfer dargebracht [während der] 40 Jahre in der Wüste, Haus Israel? (5 Mos 4,19; 2 Kong 17,16; Sal 81,13; Jes 19,13; Esek 20,13; Rom 1,24; Rom 1,26; Rom 1,28)43Ihr habt die Hütte des Moloch[7] und das Sternbild eures Gottes Remphan umhergetragen, die Bilder, die ihr gemacht habt, um sie anzubeten. Und ich werde euch wegführen über Babylon hinaus.«[8] (2 Mos 20,4; 5 Mos 4,15; Am 5,25)44Das Zelt des Zeugnisses[9] war in der Mitte unserer Väter in der Wüste, so wie der, welcher mit Mose redete, es zu machen befahl nach dem Vorbild, das er gesehen hatte. (2 Mos 25,40; Jos 18,1)45Dieses brachten auch unsere Väter, wie sie es empfangen hatten, mit Josua [in das Land], als sie es von den Heiden in Besitz nahmen, die Gott vor dem Angesicht unserer Väter vertrieb, bis zu den Tagen Davids. (1 Sam 13,14; Neh 9,24; Sal 44,3; Sal 89,20)46Dieser fand Gnade vor Gott und bat, ob er für den Gott Jakobs eine Wohnung finden dürfe. (1 Krøn 17,1; 1 Krøn 22,7; Sal 132,1)47Salomo aber erbaute ihm ein Haus. (1 Kong 6,1; 1 Kong 8,13)48Doch der Höchste wohnt nicht in Tempeln, die von Händen gemacht sind, wie der Prophet spricht: (Esek 24,21; Apg 17,24)49»Der Himmel ist mein Thron und die Erde der Schemel für meine Füße. Was für ein Haus wollt ihr mir bauen, spricht der Herr, oder wo ist der Ort, an dem ich ruhen soll? (Sal 110,1; Sal 132,8; Jes 66,1; Matt 5,34)50Hat nicht meine Hand das alles gemacht?«[10] — (Jes 66,1; Jes 66,2)51Ihr Halsstarrigen und Unbeschnittenen an Herz und Ohren! Ihr widerstrebt allezeit dem Heiligen Geist; wie eure Väter, so auch ihr! (Neh 9,30; Sal 78,8; Jes 48,4; Jer 9,25; Sak 1,4; Matt 12,31; Matt 23,32)52Welchen Propheten haben eure Väter nicht verfolgt? Und sie haben die getötet, die vorher das Kommen des Gerechten ankündigten, dessen Verräter und Mörder ihr nun geworden seid (2 Krøn 36,16; Neh 9,26; Luk 20,14; Apg 3,14)53— ihr, die ihr das Gesetz auf Anordnung von Engeln empfangen und es nicht gehalten habt! (Matt 15,3; Gal 3,19; Hebr 2,2)
Die Steinigung des Stephanus
54Als sie aber das hörten, schnitt es ihnen ins Herz, und sie knirschten mit den Zähnen über ihn. (Apg 5,33)55Er aber, voll Heiligen Geistes, blickte zum Himmel empor und sah die Herrlichkeit Gottes, und Jesus zur Rechten Gottes stehen; (3 Mos 9,23; Sal 63,3; Esek 1,28; 1 Pet 3,22)56und er sprach: Siehe, ich sehe den Himmel offen und den Sohn des Menschen zur Rechten Gottes stehen! (Dan 7,13)57Sie aber schrien mit lauter Stimme, hielten sich die Ohren zu und stürmten einmütig auf ihn los; (Ordsp 21,13; Sak 7,11)58und als sie ihn zur Stadt hinausgestoßen hatten, steinigten sie ihn. Und die Zeugen legten ihre Kleider zu den Füßen eines jungen Mannes nieder, der Saulus hieß. (3 Mos 24,14; 5 Mos 17,7; Apg 6,13; Apg 14,19; Apg 22,20)59Und sie steinigten den Stephanus, der betete und sprach: Herr Jesus, nimm meinen Geist auf! (Sal 31,6; Luk 23,46)60Und er kniete nieder und rief mit lauter Stimme: Herr, rechne ihnen diese Sünde nicht an! Und nachdem er das gesagt hatte, entschlief er. (Luk 23,34; Luk 23,46)