1En annen mann, som het Ananias, solgte en eiendom sammen med kona si Saffira.2Men han overlot bare en del av salgsbeløpet til utsendingene. Sammen hadde Saffira og Ananias blitt enige om å beholde resten av pengene for seg selv.3Da sa Peter: ”Ananias, hvorfor har du sluppet Satan inn i hjertet ditt? Hvordan kunne du finne på å påstå at dette var hele beløpet, når du visste at du hadde stukket unna en del? Du har løyet for Guds Hellige Ånd!4Jordstykket var jo ditt, og du kunne selge det eller beholde det alt etter som du ville. Når du nå hadde solgt, var det din sak å bestemme hvor mye du ville gi. Hvordan kunne du gjøre noe slikt? Det var ikke for oss du løy, men for Gud.”5Da Ananias hørte disse ordene, falt han død om på gulvet. Alle som hørte om det som skjedde, ble lamslått av redsel.6Noen yngre menn kom og svøpte ham inn og bar ham ut og begravde ham.7Omkring tre timer seinere kom kona til Ananias dit, uten å vite hva som hadde skjedd med mannen.8Peter spurte henne: ”Disse pengene som dere ga oss, var det hele beløpet dere fikk for jordstykket?” ”Ja”, svarte hun, ”det var det.”9Da sa Peter: ”Hvordan kunne du og mannen din bli enige om å gjøre noe slikt, tenk å forsøke å lyve for Guds Ånd? De skrittene du nettopp nå hører nærme seg utenfor døren, det er skrittene til de mennene som har begravd mannen din. Nå skal de også bære deg ut.”10I samme øyeblikk falt hun sammen foran Peter og døde. Da de unge mennene kom inn og fikk se at hun var død, bar de også henne ut og begravde henne ved siden mannen hennes.11Hele menigheten, og alle andre som hørte om dette, var rystet og sjokkert.
Mange blir helbredet
12Utsendingene gjorde mange merkelige mirakler blant folket. De troende møtte hverandre regelmessig på det stedet i templet som ble kalt Salomos buegang.13Ingen andre våget å blande seg med dem, men folket hadde stor respekt for de troende.14Flere og flere begynte å tro på Herren Jesus, både menn og kvinner.15Da de hørte om miraklene som utsendingene gjorde, bar de ut syke på gatene og la dem på liggematter og bårer for at i det minste skyggen fra Peter kunne falle på dem når han gikk forbi.16Til og med fra byene og småstedene rundt Jerusalem kom det mange. De tok med seg syke og personer som var besatt av onde ånder, og alle ble helbredet.
Utsendingene blir på nytt arrestert
17Øverstepresten og tilhengerne hans, som var saddukeere[1], ble misunnelige da de så alt utsendingene gjorde.18Derfor fikk de arrestert og fengslet dem.19Men om natten kom en engel fra Herren og åpnet portene til fengslet og slapp dem ut, og han sa:20”Gå og still dere fram i templet og fortell alt om det nye livet for folket.”21Utsendingene var lydige mot oppfordringen. Tidlig på morgenen gikk de til templet og begynte å undervise. Imens kalte øverstepresten og hans nærmeste menn sammen Det jødiske rådet, det vil si alle de religiøse og politiske lederne i Israel. De sendte bud til fengslet for å hente utsendingene.22Men da tjenerne kom til fengslet, var ikke utsendingene der. Mannen vendte tilbake til rådet og rapporterte:23”Portene til fengslet var låste og vaktene sto utenfor, men da vi åpnet, var det ingen der.”24Da offiseren ved tempelvakten og øversteprestene hørte dette, ble de forskrekket og undret seg over hva som kunne ha skjedd.25På samme tid kom noen og fortalte at de mennene som de hadde fengslet, nå sto i templet og underviste folket.26Offiseren gikk dit sammen med vaktene og hentet utsendingene, men uten vold, for de var redde for å bli lynsjet av folket.27Da utsendingene ble stilt fram for Det jødiske rådet, begynte øverstepresten å forhøre dem og sa:28”Vi forbød dere strengt å tale eller undervise om denne mannen. Likevel har dere fylt hele Jerusalem med undervisningen deres. Dere anklager oss for å ha drept ham!”29Peter og de andre utsendingene svarte: ”Det er viktigere å være lydig mot Gud enn å være lydig mot mennesker.30Våre forfedres Gud vakte Jesus opp fra de døde, etter at dere hadde hengt ham på et kors og drept ham.31Ja, Gud har opphøyet ham og satt ham på sin høyre side for at han skal regjere.[2] Han har gjort ham til en høvding som frelste oss ved å ta straffen for våre synder på seg, slik at Israels folk kan vende om til Gud og få tilgivelse.32Vi har selv sett dette skje og kan vitne om at det er sant. Det kan også Guds Hellige Ånd bekrefte, den Ånd han gir til alle som lyder ham.”33Da medlemmene i rådet hørte dette, ble de rasende og ville drepe utsendingene.34Da grep en av fariseerne[3] i rådet inn, han het Gamaliel og var en skriftlærd[4] som hele folket respekterte. Han reiste seg og ba om at utsendingene skulle bli ført ut av retten en stund.35Så vendte han seg til sine kolleger og sa: ”Israelitter[5], tenk dere nøye om før dere gjør noe med disse mennene!36Bråkmakere kommer og går. For et tid siden var det en tvilsom type ved navn Teudas, som ga seg ut for å være noe. Han hadde rundt regnet 400 mann som sluttet seg til ham. Men da han ble drept, spredde tilhengerne seg til alle kanter og bevegelsen døde ut.37På den tiden da skatteregistreringen fant sted, dukket Judas fra Galilea opp. Han fikk med seg mange tilhengere, men også han ble drept, og alle som fulgte ham ble spredd.38Derfor foreslår jeg at dere lar disse mennene være i fred og tillater at de går herfra. Dersom det de holder på med bare er menneskelige påfunn, da vil det hele snart renne ut i sanden.39Dersom bevegelsen derimot er fra Gud, da kan dere likevel ikke stoppe den. Vær på vakt at dere ikke kjemper mot selveste Gud!”40Medlemmene i rådet aksepterte forslaget hans. De kalte utsendingene inn og nøyde seg med å la dem bli pisket. Etterpå la de på nytt ned forbud mot at de skulle undervise om Jesus, og så fikk de gå.41Men utsendingene dro fra retten lykkelige over at Gud hadde vurdert at de var verdige til å bli vanæret på grunn av troen på Jesus.42Hver dag fortsatte de å undervise både i templet og i hjemmene. Til alle spredde de det glade budskapet om at Jesus er Messias, den lovede kongen.
1Ein Mann aber mit Namen Ananias verkaufte ein Grundstück zusammen mit seiner Frau Saphira, (2 Tim 2,20)2und schaffte etwas von dem Erlös für sich beiseite mit Wissen seiner Frau; und er brachte einen Teil davon und legte ihn den Aposteln zu Füßen. (Sal 78,36; Jer 17,9; Apg 4,34)3Petrus aber sprach: Ananias, warum hat der Satan dein Herz erfüllt, sodass du den Heiligen Geist belogen hast und von dem Erlös des Gutes etwas für dich auf die Seite geschafft hast? (5 Mos 23,21; Fork 5,4; Matt 12,31; Luk 22,3; 2 Kor 9,7; Ef 4,30)4Hättest du es nicht als dein Eigentum behalten können? Und als du es verkauft hattest, war es nicht in deiner Gewalt? Warum hast du denn in deinem Herzen diese Tat beschlossen? Du hast nicht Menschen belogen, sondern Gott! (Sal 139,4; 1 Tess 4,6)5Als aber Ananias diese Worte hörte, fiel er nieder und verschied. Und es kam große Furcht über alle, die dies hörten. (Sal 64,10; Apg 5,11; 1 Kor 11,30; Gal 6,7)6Und die jungen Männer standen auf, hüllten ihn ein, trugen ihn hinaus und begruben ihn. (3 Mos 10,4)7Und es geschah, dass nach ungefähr drei Stunden auch seine Frau hereinkam, ohne zu wissen, was sich ereignet hatte.8Da richtete Petrus das Wort an sie: Sage mir, habt ihr das Gut um so und so viel verkauft? Sie sprach: Ja, um so viel! (Apg 5,2)9Petrus aber sprach zu ihr: Warum seid ihr übereingekommen, den Geist des Herrn zu versuchen? Siehe, die Füße derer, die deinen Mann begraben haben, sind vor der Tür, und sie werden auch dich hinaustragen! (Sal 50,19; Fork 7,26; Mal 3,8; Matt 4,7)10Da fiel sie sogleich zu seinen Füßen nieder und verschied; und als die jungen Männer hereinkamen, fanden sie sie tot und trugen sie hinaus und begruben sie bei ihrem Mann. (Apg 5,2)11Und es kam große Furcht über die ganze Gemeinde und über alle, die dies hörten. (Sal 52,7; Apg 5,5; Apg 19,7)
Zeichen und Wunder geschehen durch die Apostel
12Durch die Hände der Apostel aber geschahen viele Zeichen und Wunder unter dem Volk; und sie waren alle einmütig beisammen in der Halle Salomos[1]. (Mark 16,20; Joh 10,23; Apg 3,11; Apg 4,30)13Von den Übrigen aber wagte keiner sich ihnen anzuschließen; doch das Volk schätzte sie hoch; (Apg 4,21; 1 Pet 2,12)14und immer mehr wurden hinzugetan, die an den Herrn glaubten, eine Menge von Männern und Frauen, (Apg 4,4; Apg 6,7)15sodass man die Kranken auf die Gassen hinaustrug und sie auf Betten und Bahren legte, damit, wenn Petrus käme, auch nur sein Schatten auf einen von ihnen fiele. (Matt 14,36)16Es kamen aber auch viele aus den umliegenden Städten in Jerusalem zusammen und brachten Kranke und von unreinen Geistern Geplagte, die alle geheilt wurden. (Mark 16,18; Apg 4,30; Apg 8,7)
Die Festnahme der Apostel und ihre wunderbare Befreiung
17Es erhob sich aber der Hohepriester und sein ganzer Anhang, nämlich die Richtung der Sadduzäer; sie waren voll Eifersucht (Joh 12,19; Apg 4,1; Apg 13,45)18und legten ihre Hände an die Apostel und brachten sie in öffentlichen Gewahrsam. (Luk 21,12; Apg 4,3; Apg 16,23)19Aber ein Engel des Herrn öffnete in der Nacht die Türen des Gefängnisses, führte sie hinaus und sprach: (Apg 12,7; Hebr 1,14)20Geht hin, tretet auf und redet im Tempel zum Volk alle Worte dieses Lebens! (Apg 11,14; Rom 1,16; 1 Joh 5,11)21Als sie das hörten, gingen sie frühmorgens in den Tempel und lehrten. Es kam aber der Hohepriester und sein Anhang, und sie riefen den Hohen Rat und alle Ältesten der Kinder Israels zusammen und sandten in das Gefängnis, um sie herbringen zu lassen. (Joh 8,2)22Als aber die Diener hinkamen, fanden sie jene nicht im Gefängnis. Da kehrten sie zurück, meldeten es23und sprachen: Das Gefängnis fanden wir zwar mit aller Sorgfalt verschlossen und die Wächter außen vor den Türen stehen; als wir aber öffneten, fanden wir niemand darin! (Sal 44,8)24Als aber der [Hohe]priester und der Tempelhauptmann und die obersten Priester diese Worte hörten, gerieten sie ihretwegen in Verlegenheit, was daraus werden sollte. (Apg 4,1)25Da kam jemand und meldete ihnen und sprach: Siehe, die Männer, die ihr ins Gefängnis gebracht habt, stehen im Tempel und lehren das Volk! (Apg 5,18)
Erneutes Zeugnis vor dem Hohen Rat
26Da ging der Hauptmann mit den Dienern hin und führte sie herbei, doch nicht gewaltsam, damit sie nicht gesteinigt würden; denn sie fürchteten das Volk. (Luk 20,6)27Und sie brachten sie und stellten sie vor den Hohen Rat; und der Hohepriester fragte sie (Apg 5,21; Apg 5,34; Apg 5,41; Apg 6,12; Apg 22,30; Apg 23,1; Apg 23,15)28und sprach: Haben wir euch nicht streng verboten, in diesem Namen zu lehren? Und siehe, ihr habt Jerusalem erfüllt mit eurer Lehre und wollt das Blut dieses Menschen auf uns bringen! (Matt 23,35; Matt 27,25; Apg 2,23; Apg 3,15; Apg 4,18; Apg 7,52)29Aber Petrus und die Apostel antworteten und sprachen: Man muss Gott mehr gehorchen als den Menschen! (Apg 4,19; Hebr 11,23)30Der Gott unserer Väter hat Jesus auferweckt, den ihr umgebracht habt, indem ihr ihn ans Holz gehängt habt. (Apg 2,24; Gal 3,13; 1 Pet 2,24)31Diesen hat Gott zum Fürsten und Retter zu seiner Rechten erhöht, um Israel Buße und Vergebung der Sünden zu gewähren. (Jes 9,5; Luk 24,47; Apg 2,33; Apg 2,36; Apg 4,12; Ef 1,22)32Und wir sind seine Zeugen, was diese Tatsachen betrifft, und auch der Heilige Geist, welchen Gott denen gegeben hat, die ihm gehorchen. (Joh 15,26; Apg 1,8)
Gamaliels Rat
33Als sie aber das hörten, wurden sie tief getroffen und fassten den Beschluss, sie umzubringen. (Luk 6,11; Apg 7,54)34Es stand aber im Hohen Rat ein Pharisäer namens Gamaliel auf, ein beim ganzen Volk angesehener Gesetzeslehrer, und befahl, die Apostel für kurze Zeit nach draußen zu bringen; (Apg 22,3)35dann sprach er zu ihnen: Ihr Männer von Israel, nehmt euch in acht, was ihr mit diesen Menschen tun wollt! (Jer 26,19; Matt 27,19)36Denn vor diesen Tagen trat Theudas auf und gab vor, er wäre etwas; ihm hing eine Anzahl Männer an, etwa 400: Er wurde erschlagen, und alle, die ihm folgten, zerstreuten sich und wurden zunichte. (Ordsp 24,21; Gal 6,3)37Nach diesem trat Judas der Galiläer auf in den Tagen der Volkszählung und brachte unter seiner Führung viele aus dem Volk zum Abfall: Auch er kam um, und alle, die ihm folgten, wurden zerstreut.38Und jetzt sage ich euch: Lasst von diesen Menschen ab und lasst sie gewähren! Denn wenn dieses Vorhaben oder dieses Werk von Menschen ist, so wird es zunichtewerden; (Matt 15,13)39ist es aber von Gott, so könnt ihr es nicht vernichten. Dass ihr nicht etwa als solche erfunden werdet, die gegen Gott kämpfen! (Ordsp 21,30; Jes 43,13; Luk 11,20; Apg 9,5; 1 Kor 1,25)40Und sie fügten sich ihm und riefen die Apostel herbei und gaben ihnen Schläge und verboten ihnen, in dem Namen Jesu zu reden, und entließen sie. (Mark 13,9; Apg 4,18)41Sie nun gingen voll Freude vom Hohen Rat hinweg, weil sie gewürdigt worden waren, Schmach zu leiden um Seines Namens willen; (Apg 16,25; Apg 21,13; Fil 1,28; 2 Tess 1,12; 1 Pet 4,14)42und sie hörten nicht auf, jeden Tag im Tempel und in den Häusern zu lehren und das Evangelium von Jesus, dem Christus, zu verkündigen. (Apg 8,35; Apg 17,3; Apg 20,20; 2 Tim 4,2; Åp 3,8)