1Etter dette utrolige miraklet dro Jesus fra stedet og kom til hjembyen sin Nasaret, sammen med disiplene.2Da det ble hviledag[1], gikk han til synagogen[2] for å undervise, og mange ble overrasket over visdommen hans, og de miraklene han gjorde med folk som han la hendene på. ”Hvor har han alt dette fra?” sa de.3”Han er jo bare en vanlig snekker, Maria sin sønn, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon, og søstrene hans bor også midt iblant oss.” Mange ble irriterte og sinte på ham.4Da sa Jesus: ”En profet som bringer Guds budskap, blir anerkjent over alt, bortsett fra i sin egen hjemby, blant sine slektninger og i sin egen familie.”5Etter som folket i Nasaret ikke trodde på ham, kunne han ikke gjøre noen mirakler der. Han helbredet bare noen få syke ved å legge hendene på dem.
Jesus sender ut sine tolv disipler
6Han var forskrekket over at folket ikke ville tro på ham. Noe seinere dro Jesus rundt i byene i distriktet og underviste.7Han kalte til seg sine tolv disipler og sendte dem ut to og to og ga dem makt til å drive ut onde ånder.8-9Han sa til dem at de ikke skulle ta med seg noe annet på veien enn sin vandringsstav. De fikk ikke ta med mat, ingen veske, ingen penger, og ikke ekstra sko eller klær.10”Når dere blir tilbudt å overnatte hos noen, stans da hos dem til dere skal fortsette til neste by”, sa han.11”Dersom folket på et sted ikke vil ta imot dere eller høre på dere, gå da bare videre og ikke vær mer bekymret for dem. Rist støvet fra dette stedet av føttene som et tegn på at innbyggerne selv må ta ansvaret for det de har gjort.”12Disiplene gikk nå av sted. Over alt der de kom, oppfordret de folket til å forlate syndens vei og vende om til Gud.13De drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje[3] og helbredet dem.
Døperen Johannes dør
14Snart fikk også kong Herodes høre snakk om Jesus, etter som ryktet om ham spredde seg over alt. Folk sa: ”Det er døperen Johannes som har stått opp fra de døde. Det er derfor han kan gjøre slike mirakler.”15Men noen sa: ”Jesus er Elia[4].” Andre sa: ”Han er virkelig en profet som bringer Guds budskap, akkurat som profetene[5] før i tiden.”16”Nei”, sa Herodes, ”det er Johannes, han som jeg lot halshugge. Han har stått opp fra de døde.”17Herodes hadde nemlig arrestert Johannes og latt ham binde og kaste i fengsel. Grunn til dette var kona til Herodes som het Herodias. Hun hadde først vært gift med Filip, som var bror til kongen. Til tross for dette hadde likevel Herodes giftet seg med henne.18Johannes hadde sagt rett ut til ham: ”Det er ikke tillatt for deg å leve sammen med kona til din bror.”19Derfor hatet Herodias ham og ville drepe Johannes, men Herodes var imot dette.20Innerst inne hadde han respekt for Johannes og ville beskytte ham, for han visste at Johannes var en god mann som levde etter Guds vilje. Hvert gang han hørte Johannes, kjente han seg usikker og visste ikke riktig hva han skulle tro. Han lyttet gjerne til det Johannes hadde å si.21Til slutt fikk i alle fall Herodias sin sjanse. Herodes feiret sin fødselsdag og stilte opp med en fest for hoffolket, offiserene og de fremste mennene i Galilea.22Og mens festen pågikk, kom datteren til Herodias inn og danset. Kong Herodes og gjestene hans ble svært begeistret, og kongen sa til jenta: ”Be meg om hva du vil, og jeg skal gi deg det.”23Og så sverget han i påhør av gjestene og gjentok: ”Ja, hva du så enn ber om, det skal du få, om det så er halvdelen av mitt rike.”24Hun gikk da ut og spurte moren sin hva hun skulle be om. Moren svarte: ”Be om døperen Johannes sitt hode!”25Jenten skyndte seg tilbake til kongen og sa: ”Jeg vil ha hodet til døperen Johannes på et fat, nå straks!”26Kongen ble svært lei deg, men på grunn av løftet sitt, og etter som han ikke ville ta tilbake det han hadde sagt i påhør av gjestene, lot han henne få det som hun ville.27Han ga derfor befaling til en av livvaktene sine om å gå for å hente døperen Johannes sitt hode. Mannen gikk av sted til fengslet og halshogg Johannes28og kom tilbake med hodet hans på et fat. Han ga det til jenta, som i sin tur bar det til moren sin.29Da disiplene til Johannes hørte det som hadde skjedd, kom de og hentet kroppen hans og begravde Johannes.
Jesus gir mat til mer enn 5 000 personer
30De tolv disiplene som Jesus hadde sendt ut, kom nå tilbake fra reisene sine. De rapporterte om alt det de hadde gjort og undervist folket om.31Etter som det var så mye folk rundt dem at de ikke fikk tid til å spise, foreslo Jesus: ”Kom så trekker vi oss bort til et øde sted der dere kan hvile dere litt.”32Og de dro sin vei med båt til et øde sted.33Mange så at de reiste sin vei og skyndte seg til fots rundt sjøen. Der møtte de Jesus igjen da han steg i land på andre siden.34Jesus steg ut av båten og fikk se alle menneskene som hadde samlet seg. Han fikk medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Derfor tok han seg tid og underviste dem lenge og vel om det de så sårt trengte å vite.35-36Fram mot kvelden kom disiplene til ham og sa: ”Det er allerede seint, og det finnes ikke noe å spise her i ødemarken. Send folket av sted, slik at de kan gå til byene og gårdene i nærheten og kjøpe mat.”37Men Jesus sa: ”Dere kan selv gi dem mat!” ”Hvordan da?” spurte disiplene. ”Det ville jo koste en formue[6] å kjøpe mat til alle sammen.”38”Hvor mye mat har dere?” spurte han. ”Gå og se etter.” De kom tilbake og rapporterte at det var fem brød og to fisker.39-40Jesus ba dem da å si til folket at de skulle sette seg ned i grupper på 50 eller 100 personer der det var grønt gress på bakken.41Han tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og takket Gud for maten. Etterpå brøt han brødene i biter og ga hver av disiplene litt brød og fisk, som de igjen skulle gi videre til folket.42Alle spiste og ble mette.43Til slutt samlet de opp tolv kurver fulle med brød og fisk.44Det var 5 000 menn som hadde spist, og i tillegg kom kvinnene og barna.
Jesus går på vannet
45Straks etter dette ba Jesus disiplene om å sette seg i båten og dra i forveien til Betsaida på den andre siden av sjøen. Selv stanset han igjen for å se at folket begynte på hjemveien.46Da han hadde fått folket av sted, gikk han opp på et fjell for å be.47Utpå kvelden var disiplene fortsatt langt ute på sjøen i båten sin. Jesus, som nå var alene på land,48så hvordan de slet med årene etter som de hadde fått motvind. Like før det begynte å lysne kom Jesus gående mot disiplene på vannet.49Men da de så ham gå på vannet, skrek de av redsel. De trodde det var et spøkelse.50Alle så Jesus og ble livredde. Jesus snakket straks til dem og sa: ”Ro dere ned, det er meg. Vær ikke redde.”51Så steg han opp i båten til dem, og i samme øyeblikk la vinden seg. Disiplene var helt forundret.52De hadde ennå ikke fattet hvem Jesus var og hadde vanskelig for å tro til tross for det store miraklet kvelden før, da hele folket hadde fått brød å spise.
Jesus helbreder alle som rører ved ham
53Da Jesus og disiplene hadde dratt over sjøen, kom de til Gennesaret og gikk i land.54Så snart de steg ut av båten, kjente folket Jesus igjen.55De sprang rundt i hele området for å spre nyheten om at han var der. Folk begynte å bære syke mennesker som lå på liggematter til stedene der de hørte at Jesus befant seg.56Ja, over alt der han kom, på småsteder, byer og gårder, bar de ut i fri luft dem som var syke og ba om at de syke i det minste kunne få røre ved dusken ytterst på kappen hans. Og alle som gjorde det, ble friske!
1Und er ging von dort weg und kam in seine Vaterstadt, und seine Jünger folgten ihm nach. (Matt 13,53; Luk 4,16)2Und als der Sabbat kam, fing er an zu lehren in der Synagoge. Und viele, die zuhörten, verwunderten sich und sprachen: Woher hat er dies? Und was ist das für eine Weisheit, die ihm gegeben ist? Und solche Taten geschehen durch seine Hände? (Mark 1,22; Mark 1,27; Joh 7,15)3Ist der nicht der Zimmermann, Marias Sohn und der Bruder des Jakobus und Joses und Judas und Simon? Sind nicht auch seine Schwestern hier bei uns? Und sie ärgerten sich an ihm. (Mark 3,32; Joh 6,42)4Jesus aber sprach zu ihnen: Ein Prophet gilt nirgends weniger als in seinem Vaterland[1] und bei seinen Verwandten und in seinem Hause. (Joh 4,44)5Und er konnte dort nicht eine einzige Tat tun, außer dass er wenigen Kranken die Hände auflegte und sie heilte.6Und er wunderte sich über ihren Unglauben. Und er zog rings umher in die Dörfer und lehrte.
Die Aussendung der Zwölf
7Und er rief die Zwölf zu sich und fing an, sie auszusenden je zwei und zwei, und gab ihnen Macht über die unreinen Geister (Matt 10,1; Matt 10,5; Mark 3,14; Luk 9,1; Luk 10,1)8und gebot ihnen, nichts mitzunehmen auf den Weg als allein einen Stab, kein Brot, keine Tasche, kein Geld im Gürtel,9wohl aber Schuhe an den Füßen. Und zieht nicht zwei Hemden an!10Und er sprach zu ihnen: Wo ihr in ein Haus geht, da bleibt, bis ihr von dort weiterzieht.11Und wo man euch nicht aufnimmt und euch nicht hört, da geht hinaus und schüttelt den Staub von euren Füßen, ihnen zum Zeugnis.12Und sie zogen aus und predigten, man sollte Buße tun, (Mark 1,14)13und trieben viele Dämonen aus und salbten viele Kranke mit Öl und machten sie gesund. (Jak 5,14)
Das Ende Johannes des Täufers
14Und es kam dem König Herodes zu Ohren; denn der Name Jesu war nun bekannt. Und die Leute sprachen: Johannes der Täufer ist von den Toten auferweckt worden, und darum wirken solche Kräfte in ihm. (Matt 14,1; Mark 8,28; Luk 3,19; Luk 9,7)15Andere aber sprachen: Er ist Elia; wieder andere: ein Prophet wie einer der Propheten.16Als es aber Herodes hörte, sprach er: Es ist Johannes, den ich enthauptet habe, der ist auferweckt worden.17Denn er, Herodes, hatte ausgesandt und Johannes ergriffen und ins Gefängnis geworfen um der Herodias willen, der Frau seines Bruders Philippus; denn er hatte sie geheiratet.18Johannes aber hatte zu Herodes gesagt: Es ist nicht erlaubt, dass du die Frau deines Bruders hast. (3 Mos 18,16; 3 Mos 20,21)19Herodias aber stellte ihm nach und wollte ihn töten und konnte es nicht.20Denn Herodes fürchtete Johannes, weil er wusste, dass er ein gerechter und heiliger Mann war, und hielt ihn in Gewahrsam; und wenn er ihn hörte, wurde er sehr unruhig; doch hörte er ihn gern.21Und es kam ein gelegener Tag, als Herodes an seinem Geburtstag ein Festmahl gab für seine Großen und die Obersten und die Vornehmsten von Galiläa.22Da trat herein seine Tochter, die von Herodias, und tanzte, und sie gefiel Herodes und denen, die mit zu Tisch lagen. Da sprach der König zu dem Mädchen: Bitte von mir, was du willst, ich will dir’s geben.23Und er schwor ihr feierlich: Was du von mir bittest, will ich dir geben, bis zur Hälfte meines Königreichs. (Est 5,3; Est 5,6)24Und sie ging hinaus und fragte ihre Mutter: Was soll ich bitten? Die sprach: Das Haupt Johannes des Täufers.25Da ging sie sogleich eilig hinein zum König, bat ihn und sprach: Ich will, dass du mir gibst, jetzt gleich auf einer Schale, das Haupt Johannes des Täufers.26Und der König wurde sehr betrübt. Doch wegen der Eide und derer, die mit zu Tisch lagen, wollte er sie nicht abweisen.27Und alsbald schickte der König den Henker hin und befahl, das Haupt des Johannes herzubringen. Der ging hin und enthauptete ihn im Gefängnis28und trug sein Haupt herbei auf einer Schale und gab’s dem Mädchen, und das Mädchen gab’s seiner Mutter.29Und da das seine Jünger hörten, kamen sie und nahmen seinen Leichnam und legten ihn in ein Grab.
Die Speisung der Fünftausend
30Und die Apostel kamen bei Jesus zusammen und verkündeten ihm alles, was sie getan und gelehrt hatten. (Matt 14,13; Luk 9,10; Joh 6,1)31Und er sprach zu ihnen: Geht ihr allein an eine einsame Stätte und ruht ein wenig. Denn es waren viele, die kamen und gingen, und sie hatten nicht Zeit genug zum Essen. (Mark 3,20)32Und sie fuhren in einem Boot an eine einsame Stätte für sich allein.33Und man sah sie wegfahren, und viele hörten es und liefen aus allen Städten zu Fuß dorthin zusammen und kamen ihnen zuvor.34Und Jesus stieg aus und sah die große Menge; und sie jammerten ihn, denn sie waren wie Schafe, die keinen Hirten haben. Und er fing eine lange Predigt an. (2 Krøn 18,16; Esek 34,5; Matt 9,36)35Da nun der Tag fast vergangen war, traten seine Jünger zu ihm und sprachen: Die Stätte ist einsam, und der Tag ist fast vergangen; (Mark 8,1)36lass sie gehen, damit sie in die Höfe und Dörfer ringsum gehen und sich etwas zu essen kaufen.37Er aber antwortete und sprach zu ihnen: Gebt ihr ihnen zu essen! Und sie sprachen zu ihm: Sollen wir denn hingehen und für zweihundert Silbergroschen Brot kaufen und ihnen zu essen geben? (2 Kong 4,42)38Er aber sprach zu ihnen: Wie viele Brote habt ihr? Geht hin und seht nach! Und als sie es erkundet hatten, sprachen sie: Fünf, und zwei Fische.39Und er gebot ihnen, dass sich alle lagerten, tischweise, auf das grüne Gras.40Und sie setzten sich, in Gruppen zu hundert und zu fünfzig.41Und er nahm die fünf Brote und zwei Fische und sah auf zum Himmel, dankte und brach die Brote und gab sie den Jüngern, dass sie sie ihnen austeilten, und die zwei Fische teilte er unter sie alle. (Mark 7,34; Mark 14,22)42Und sie aßen alle und wurden satt.43Und sie sammelten die Brocken auf, zwölf Körbe voll, und von den Fischen. (Mark 8,19)44Und die die Brote gegessen hatten, waren fünftausend Männer.
Jesus kommt zu seinen Jüngern auf dem Meer
45Und alsbald trieb er seine Jünger, in das Boot zu steigen und vor ihm hinüberzufahren nach Betsaida, bis er das Volk gehen ließe. (Matt 14,22; Joh 6,15)46Und als er sich von ihnen getrennt hatte, ging er hin auf einen Berg, um zu beten. (Luk 6,12; Luk 9,28)47Und am Abend war das Boot mitten auf dem Meer, und er war an Land allein.48Und er sah, dass sie sich abplagten beim Rudern – denn der Wind stand ihnen entgegen –, da kam er um die vierte Nachtwache zu ihnen und wandelte auf dem Meer und wollte an ihnen vorübergehen. (2 Mos 33,19; 1 Kong 19,11; Job 9,8)49Als sie ihn aber auf dem Meer wandeln sahen, meinten sie, es wäre ein Gespenst, und schrien;50denn sie sahen ihn alle und erschraken. Aber sogleich redete er mit ihnen und sprach zu ihnen: Seid getrost, ich bin’s; fürchtet euch nicht!51Und er stieg zu ihnen ins Boot, und der Wind legte sich. Und sie entsetzten sich über die Maßen; (Mark 4,39)52denn sie waren um nichts verständiger geworden angesichts der Brote, sondern ihr Herz war erstarrt. (Mark 3,5; Mark 8,17)
Krankenheilungen in Genezareth
53Und als sie hinübergefahren waren ans Land, kamen sie nach Genezareth und legten an. (Matt 14,34)54Und als sie aus dem Boot stiegen, erkannten ihn die Leute alsbald55und liefen im ganzen Land umher und fingen an, die Kranken auf Tragen überall dorthin zu bringen, wo sie hörten, dass er war.56Und wo er in Dörfer, Städte oder Höfe hineinging, da legten sie die Kranken auf den Markt und baten ihn, dass diese auch nur den Saum seines Gewandes berühren dürften; und alle, die ihn berührten, wurden gesund. (Mark 5,27; Apg 5,15; Apg 19,11)