1De kom over til den andre siden av sjøen, til området rundt Gerasenerlandet[1].2Da Jesus steg ut av båten, løp en mann mot ham. Han holdt til blant de døde i gravhulene og var besatt av en ond Ånd.3Mannen var så vill at det ikke var mulig å binde ham på noen måte.4Flere ganger hadde det blitt forsøkt å binde ham på hender og føtter. Hver gang hadde han slitt lenker og fotjern i stykker. Ingen var sterke nok til å rå med ham.5Dag og natt holdt han til blant gravene eller virret omkring oppe i fjellene og skrek og kuttet seg selv med skarpe steiner.6Mannen hadde allerede fått øye på Jesus da han var langt borte og kom nå stormende til og falt ned for ham.7”Gå bort fra meg Jesus, du den høyeste Guds sønn! For Guds skyld, du må ikke pine meg!” skrek han av all kraft.8Grunnen til utropet var at Jesus like før hadde sagt: ”Far ut av mannen, du onde Ånd.”9Jesus spurte ham: ”Hva heter du?” Mannen svarte: ”Jeg heter legion[2], for vi er mange.”10Gang på gang ba de onde åndene at Jesus ikke måtte jage dem bort fra området.11Samtidig som dette skjedde, gikk en stor flokk griser og rotet i jorda etter røtter på fjellskrenten nær sjøen.12De onde åndene tigget og ba: ”Send oss av sted til grisene, så kan vi fare inn i dem”,13Det lot Jesus dem få lov til. Da for de onde åndene ut av mannen og inn i grisene. Hele flokken på omkring 2 000 griser, styrtet utfor den bratte skråningen og druknet i sjøen.14Røkterne som passet på grisene, sprang til den nærmeste byen og stedene rundt den og fortalte alt sammen. Folket gikk av sted for å finne ut hva som hadde skjedd.15-16Da de kom fram til Jesus, fikk de se mannen som hadde hatt de onde åndene i seg sitte der, påkledd og fullt normal. Skrekkslagne hørte de på mens øyenvitnene fortalte om hvordan den besatte mannen hadde blitt satt fri, og hva som hadde skjedd med grisene.17Da ba folket om at Jesus måtte forlate området deres.18Mens Jesus steg i båten, spurte mannen som hadde vært besatt, om at han kunne få å bli med.19Men Jesus ville ikke ta ham med. ”Gå heller hjem til din familie og dine venner”, sa han, ”og fortell for alle hvilket stort mirakel Herren har gjort med deg. La dem få vite hvordan han hadde medfølelse med deg og kom deg til hjelp.”20Da gikk mannen av sted og fortalte i hele Dekapolis[3] om miraklet som Jesus hadde gjort med ham. Alle ble helt forundret da de hørte fortellingen hans.
Jesus helbreder en kvinne med blødninger og vekker opp en død jente
21Da Jesus hadde dratt tilbake til andre siden av sjøen, samlet mye folk seg rundt ham. Mens han var der på stranden,22kom lederen for synagogen[4] til ham. Han het Jairus. Så fort han fikk øye på Jesus, kastet han seg fortvilt ned for føttene hans23og sa: ”Den lille jenta mi holder på å dø. Jeg ber deg, kom og legg hendene på henne, slik at hun blir frisk igjen.”24Straks ble Jesus med ham, og mye folk fulgte med og presset på fra alle kanter.25I folkemassen var en kvinne som i tolv års tid hadde lidd av blødninger.26Hun hadde store plager og var blitt behandlet av mange leger. Til tross for at hun hadde brukt opp alt hun eide på legebesøk og medisiner for å bli frisk, hadde hun ikke blitt bedre. Heller til det verre.27Nå hadde hun hørt om alle de merkelige miraklene som Jesus gjorde. Derfor presset hun seg fram i folkemassen bak Jesus og rørte ved kappen hans.28For hun tenkte at dersom hun bare fikk røre ved klærne hans, så ville hun bli frisk.29Og så snart hun rørte ved ham, stanset blødningene, og hun kjente at hun var fri fra lidelsen sin.30Jesus merket i det samme at det gikk ut en kraft fra ham. Han vendte seg rundt og spurte: ”Hvem rørte ved klærne mine?”31Disiplene sa til ham: ”Folk trenger deg jo fra alle kanter, selvfølgelig må noen ha rørt ved deg!”32Men Jesus så seg omkring for å få greie på hvem som hadde gjort det.33Kvinnen ble forskrekket,[5] etter som hun visste hva som hadde skjedd med henne. Hun kom skjelvende fram og falt ned for Jesus og fortalte hvordan alt hadde gått til.34Da sa Jesus til henne: ”Min datter, troen din har hjulpet deg. Gå i fred. Du er satt fri fra lidelsen din.”35Mens Jesus fortsatt snakket med kvinnen, kom noen med beskjed fra hjemmet til Jairus og meldte til faren: ”Jenten din er død. Det har ingen hensikt at du bryr Mesteren lenger.”36Men Jesus tok ikke notis av ordene deres, men sa til Jairus: ”Ikke vær redd! Fortsett bare å tro.”37Lenger framme lot han bare Peter, Jakob og Johannes følge med helt fram.38Da de kom fram til Jairus sitt hjem, så Jesus at huset var fullt av mennesker som høylytt gråt og klaget.39Han gikk inn til dem og sa: ”Hvorfor gråter dere og er så opprørte? Jenten er ikke død, hun sover bare!”40Da begynte de å hånle mot ham, men ha jaget alle sammen ut og tok med seg faren og moren til jenta, sammen med de tre disiplene, og gikk inn i rommet der jenta lå.41Så tok han jenta i hånden og sa til henne: ”Talita kumi![6]” Ordene betyr: Lille jente, jeg sier deg: Reis deg opp!42Jenten, som var tolv år gammel, reiste seg straks opp og begynte å gå omkring. Foreldrene gned seg i øynene av forskrekkelse.43Jesus forbød dem å fortelle til noen om det som hadde skjedd. Etterpå ba han at de måtte gi jenta noe å spise.
1Und sie kamen ans andre Ufer des Meeres in die Gegend der Gerasener. (Matt 8,28; Luk 8,26)2Und als er aus dem Boot stieg, lief ihm alsbald von den Gräbern her ein Mensch entgegen mit einem unreinen Geist.3Der hatte seine Wohnung in den Grabhöhlen. Und niemand konnte ihn mehr binden, auch nicht mit einer Kette;4denn er war oft mit Fesseln an den Füßen und mit Ketten gebunden gewesen und hatte die Ketten zerrissen und die Fesseln zerrieben; und niemand konnte ihn bändigen.5Und er war allezeit, Tag und Nacht, in den Grabhöhlen und auf den Bergen, schrie und schlug sich mit Steinen. (Jes 65,3)6Da er aber Jesus sah von ferne, lief er hinzu und fiel vor ihm nieder,7schrie laut und sprach: Was habe ich mit dir zu schaffen, Jesus, du Sohn des höchsten Gottes? Ich beschwöre dich bei Gott: Quäle mich nicht! (Mark 1,24; Mark 3,11)8Denn er hatte zu ihm gesagt: Fahre aus, du unreiner Geist, von dem Menschen!9Und er fragte ihn: Wie heißt du? Und er sprach zu ihm: Legion heiße ich; denn wir sind viele.10Und er bat Jesus sehr, dass er sie nicht aus der Gegend vertreibe.11Es war aber dort am Berg eine große Herde Säue auf der Weide.12Und die unreinen Geister baten ihn und sprachen: Lass uns in die Säue fahren!13Und er erlaubte es ihnen. Da fuhren sie aus und fuhren in die Säue, und die Herde stürmte den Abhang hinunter ins Meer, etwa zweitausend, und sie ersoffen im Meer.14Und die Sauhirten flohen und verkündeten das in der Stadt und auf dem Lande. Und die Leute gingen, um zu sehen, was da geschehen war,15und kamen zu Jesus und sahen den Besessenen, der den Geist »Legion« gehabt hatte, wie er dasaß, bekleidet und vernünftig, und sie fürchteten sich.16Und die es gesehen hatten, erzählten ihnen, was dem Besessenen widerfahren war und das von den Säuen.17Und sie fingen an und baten Jesus, aus ihrem Gebiet fortzugehen.18Und als er in das Boot stieg, bat ihn, der zuvor besessen war, dass er bei ihm bleiben dürfe.19Aber er ließ es ihm nicht zu, sondern sprach zu ihm: Geh hin in dein Haus zu den Deinen und verkünde ihnen, welch große Dinge der Herr an dir getan und wie er sich deiner erbarmt hat.20Und er ging hin und fing an, in den Zehn Städten auszurufen, wie viel Jesus an ihm getan hatte; und jedermann verwunderte sich. (Mark 7,31)
Die Heilung einer blutflüssigen Frau und die Auferweckung der Tochter des Jaïrus
21Und als Jesus im Boot wieder ans andre Ufer gefahren war, versammelte sich eine große Menge bei ihm, und er war am Meer. (Matt 9,18; Luk 8,40)22Da kam einer von den Vorstehern der Synagoge, mit Namen Jaïrus. Und als er Jesus sah, fiel er ihm zu Füßen23und bat ihn sehr und sprach: Meine Tochter liegt in den letzten Zügen; komm und lege ihr die Hände auf, dass sie gesund werde und lebe.24Und er ging hin mit ihm. Und es folgte ihm eine große Menge, und sie umdrängten ihn.25Und da war eine Frau, die hatte den Blutfluss seit zwölf Jahren (3 Mos 15,25)26und hatte viel erlitten von vielen Ärzten und all ihr Gut dafür aufgewandt; und es hatte ihr nichts geholfen, sondern es war nur schlimmer geworden.27Da sie von Jesus gehört hatte, kam sie in der Menge von hinten heran und berührte sein Gewand.28Denn sie sagte sich: Wenn ich nur seine Kleider berühre, so werde ich gesund. (Mark 3,10)29Und sogleich versiegte die Quelle ihres Blutes, und sie spürte es am Leibe, dass sie von ihrer Plage geheilt war.30Und Jesus spürte sogleich an sich selbst, dass eine Kraft von ihm ausgegangen war, wandte sich um in der Menge und sprach: Wer hat meine Kleider berührt? (Luk 6,19)31Und seine Jünger sprachen zu ihm: Du siehst, dass dich die Menge umdrängt, und sprichst: Wer hat mich berührt?32Und er sah sich um nach der, die das getan hatte.33Die Frau aber fürchtete sich und zitterte, denn sie wusste, was an ihr geschehen war; sie kam und fiel vor ihm nieder und sagte ihm die ganze Wahrheit.34Er aber sprach zu ihr: Meine Tochter, dein Glaube hat dich gesund gemacht; geh hin in Frieden und sei gesund von deiner Plage! (Mark 10,52)35Als er noch redete, kamen Leute vom Vorsteher der Synagoge und sprachen: Deine Tochter ist gestorben; was bemühst du weiter den Meister?36Jesus aber hörte nicht auf das, was da gesagt wurde, und sprach zu dem Vorsteher: Fürchte dich nicht, glaube nur!37Und er ließ niemanden mit sich gehen als Petrus und Jakobus und Johannes, den Bruder des Jakobus. (Matt 17,1)38Und sie kamen in das Haus des Vorstehers, und er sah das Getümmel und wie sehr sie weinten und heulten.39Und er ging hinein und sprach zu ihnen: Was lärmt und weint ihr? Das Kind ist nicht gestorben, sondern es schläft. (Joh 11,11)40Und sie verlachten ihn. Er aber trieb sie alle hinaus und nahm mit sich den Vater des Kindes und die Mutter und die bei ihm waren, und ging hinein, wo das Kind lag,41und ergriff das Kind bei der Hand und sprach zu ihm: Talita kum! – das heißt übersetzt: Mädchen, ich sage dir, steh auf! (Luk 7,14; Apg 9,40)42Und sogleich stand das Mädchen auf und ging umher; es war aber zwölf Jahre alt. Und sie entsetzten sich sogleich über die Maßen.43Und er gebot ihnen streng, dass es niemand wissen sollte, und sagte, sie sollten ihr zu essen geben. (Mark 1,44)