Apostlenes gjerninge 7 | En Levende Bok

En Levende Bok

Stefanus sin forsvarstale

1 Øverstepresten spurte Stefanus: ”Er disse anklagene sanne?” 2 Stefanus svarte: ”Kjære brødre og ledere i folket vårt! Hør etter det jeg vil si! Vår mektige og vidunderlige Gud viste seg for vår stamfar Abraham, da han bodde i Mesopotamia før han hadde flyttet til Karan.^[1] 3 Gud sa til ham: ’Gå ut fra ditt land og dine slektninger og gå til det landet som jeg skal lede deg til.’^[2] 4 Derfor flyttet Abraham fra landet til kaldeerne og bosatte seg i Karan. Der bodde han til faren hans var død. Siden førte Gud ham videre til det landet der dere nå bor. 5 Gud ga ham ingen jord, ikke et eneste lite område, men han lovet at hele landet til slutt skulle tilhøre Abraham og etterkommerne hans. Dette til tross for at Abraham på den tiden ikke hadde noen barn. 6 Gud sa også til ham at etterkommerne hans skulle bo i et fremmed land og bli slaver og være undertrykket i 400 år. 7 ’Men jeg skal straffe det folket som gjør dem til slaver’, sa Gud, ’og etter dette skal de forlate det fremmede landet og tilbe meg på dette stedet.’^[3] 8 Gud ga Abraham instruksjoner om at alle gutter i hver familie skulle bli omskåret. Det var et tegn på at de aksepterte den pakten Gud hadde inngått med Abraham. Da Abraham sin sønn som het Isak, var født, ble han omskåret på den åttende dagen. Isak ble seinere far til Jakob^[4], og Jakob ble far til de tolv sønnene som bli regnet som våre stamfedre. 9 Disse stamfedrene, altså sønnene til Jakob, var misunnelige på broren sin som het Josef. De solgte Josef som slave til Egypt, men Gud var med ham. 10 Først reddet han Josef ut av alle vanskelighetene og lot ham bli en høyt aktet og mektig medarbeider hos farao som var konge i Egypt. Deretter ga Gud Josef en slik visdom at farao utnevnte ham til å styre hele Egypt og ta hånd om den kongelige forvaltningen. 11 Etter et tid ble det sultekatastrofer og store lidelser i Egypt og Kanaan, der forfedrene våre bodde. Folket vårt manglet mat. 12 Da fikk Jakob høre at det fortsatt var såkorn i Egypt. Derfor sendte han sine sønner dit for å kjøpe såkorn, først en gang og så en gang til. 13 På den andre reisen til Egypt avslørte Josef for dem hvem han var, og brødrene ble presentert for farao. 14 Noe seinere sendte Josef bud etter faren sin Jakob og hele slekten hans for at de skulle komme til Egypt. Til sammen var de 75 personer. 15 Så kom Jakob til Egypt og ble der til han døde, både han og sønnene hans. 16 Kroppene deres ble ført til Sikem og ble begravd i den graven som Abraham kjøpte av Hemors sønner. 17 Nå nærmet det seg den tiden da Gud skulle innfri løftet sitt til Abraham. Folket vårt hadde vokst kraftig og blitt et stort folk i Egypt. 18 Men på denne tiden fikk Egypt en ny konge, en som ikke kjente til Josef.^[5] 19 Denne kongen var grusom mot folket vårt og forsøkte ved list å kvitte seg med alle gjennom å tvinge forfedrene våre til å sette ut sine nyfødte barn, slik at de skulle dø. 20 I denne tiden ble Moses født. Han var et uvanlig vakkert barn. Foreldrene hans skjulte ham hjemme i tre måneder. 21 Til slutt ble han for stor til å gjemme bort. De ble tvunget til å sette ham ut. Da ble han funnet av datteren til farao. Hun adopterte gutten som sin egen sønn. 22 Moses fikk den beste utdannelsen noen kunne få i Egypt. Han var handlekraftig og snakket med stor myndighet. 23 Da Moses var 40 år, begynte han å gruble over sine røtter og ville lete opp sitt eget folk, israelittene^[6], for å hjelpe dem. 24 Ved et besøk han gjorde blant sine, fikk han se en egypter som mishandlet en israelitt. Han skyndte seg og kom israelitten til hjelp og hevnet seg ved å drepe egypteren. 25 Moses trodde at folket skulle forstå at Gud hadde sendt ham for å sette alle fri, men det gjorde de ikke. 26 Neste dag fikk han øye på to israelitter som hadde røket opp i slagsmål. Han forsøkte å mekle mellom dem og sa: ’Dere er jo brødre! Hvorfor vil dere skade hverandre?’ 27 Men de som hadde startet slagsmålet, dyttet Moses unna og spurte: ’Hvem har satt deg til leder og dommer over oss? 28 Tenker du å drepe meg som du drepte egypteren i går?’^[7] 29 Da Moses hørte at det han hadde gjort, var kjent, flyktet han fra Egypt og levde som fremmed i landet Midjan. Der ble han far til to sønner. 30 Da han 40 år seinere oppholdt seg i ørkenen, nær fjellet Sinai, viste en engel seg for ham i en brennende tornebusk. 31 Moses ble svært forbauset over det han så, og da han gikk nærmere for å undersøke hva det var, ropte Herren til ham: 32 ’Jeg er dine forfedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.’ Da skalv Moses av frykt og våget ikke å se opp. 33 Herren sa til ham: ’Ta av deg sandalene, for du står på hellig jord. 34 Jeg har sett lidelsene som mitt folk treller under i Egypt og hørt ropene deres. Nå har jeg kommet for å sette dem fri, og jeg sender deg tilbake til Egypt.’^[8] 35 Gud sendte altså tilbake den samme mannen, som folket før hadde avvist med ordene: ’Hvem har satt deg til leder og dommer over oss?’. Gjennom engelen som viste seg i tornebusken, ble han valgt ut til leder og redningsmann. 36 Moses fikk ved hjelp av mirakler og tegn lede folket ut av Egypt, gjennom Rødehavet og ørkenen i 40 år. 37 Det var Moses som bar fram Guds budskap til israelittene og sa: ’Gud skal la en profet lik meg stå opp for dere av deres eget folk.’^[9] 38 Det var også Moses som fikk snakke med en engel på fjellet Sinai og formidle engelen sitt budskap til folket da de var i ørkenen. Han fikk ta imot Guds lov, budskapet som gir liv,^[10] og overgi det til oss. 39 Men forfedrene våre satte seg opp mot Moses og ville vende tilbake til Egypt. 40 De sa til Aron, som var bror til Moses: ’Lag guder til oss som kan lede oss, for denne Moses som førte oss ut av Egypt, ser ut til å ha forsvunnet.’^[11] 41 Så laget de en avgud i form av en kalv og ofret til den, glade over det de selv hadde skapt i menneskelig klokskap. 42 Da ga Gud opp folket og lot dem tjene solen, månen og stjernene som sine guder! I profetene sin bok^[12] sier Gud: ’Var det meg dere ofret til i de 40 årene i ørkenen, dere Israels folk? 43 Nei, dere drasset omkring på avgudene deres, teltet til Molok og stjernen til Romfa, bilder som dere selv gjorde for å kunne tilbe. Derfor skal jeg fordrive dere til et land bortenfor Babylon.’^[13] 44 På reisen gjennom ørkenen hadde forfedrene våre med seg vitnesbyrdets telt^[14]. Teltet var laget nøyaktig etter det forbilde som Gud hadde vist Moses. 45 Det gikk siden i arv til forfedrene våre. Da Josva erobret landet fra folkene som Gud drev bort, tok de med seg teltet inn i det nye landet. Det ble siden brukt helt til kong Davids tid. 46 Gud hadde i sin godhet valgt ut David til å tjene ham, og David ba om å få bygge et tempel for Israels Gud, 47 Det ble sønnen hans Salomo som fikk gjøre det. 48 Likevel bor ikke den Høyeste i bygninger som menneskene har laget. Gud sier jo i profeten Jesaja: 49 ’Himmelen er min trone, og jorden er min foteskammel. Kan du bygge et tempel til meg som er bedre enn dette? sier Herren. Kan du gi meg et sted der jeg kan bo? 50 Jeg har jo skapt både himmelen og jorden.’^[15] 51 Dere gjenstridige skapninger, som nekter å høre på det Gud sier. Dere er som de verste gudsfornektere! Alltid gjør dere motstand mot Guds Hellige Ånd, akkurat som forfedre deres gjorde. 52 Si meg navnet på en eneste profet som bar fram Guds budskap og ikke ble forfulgt av forfedrene deres. De drepte til og med dem som forutsa at den Rettferdige^[16] skulle komme, han som dere nå har forrådt og myrdet. 53 Dere var med vilje og vitende ulydige mot Moseloven^[17], til tross for at dere fikk den overrakt fra englenes hender.”

Stefanus bli steinet

54 Da de religiøse lederne hørte dette, ble de så rasende på Stefanus at de freste av sinne^[18]. 55 Stefanus, som var fylt av Guds Hellige Ånd, så opp mot himmelen og fikk se Guds herlighet og Jesus som sto ved Guds høyre hånd.^[19] 56 Stefanus sa: ”Jeg ser himmelen åpen og Jesus, Menneskesønnen^[20], stå ved Guds høyre hånd!” 57 Da skrek de høyt og holdt seg for ørene. Så kastet de seg over Stefanus. 58 De slepte ham ut av byen for å steine ham. De som anklaget ham, vrengte av seg kappene sine og la dem foran føttene på en ung mann som het Saulus^[21]. 59 Mens steinene haglet over Stefanus, ba han: ”Herre Jesus, ta imot min Ånd.” 60 Så falt han på kne og ropte: ”Herre, du må ikke anklage dem for denne synden!” Med disse ordene hengende i luften drepe de ham.

English Standard Version

fra Crossway

Stephen’s Speech

1 And the high priest said, “Are these things so?” 2 And Stephen said: “Brothers and fathers, hear me. The God of glory appeared to our father Abraham when he was in Mesopotamia, before he lived in Haran, (1 Mos 11,31; 1 Mos 15,7; Jos 24,3; Neh 9,7; Sal 29,3; Apg 22,1; 1 Kor 2,8; Jak 2,1)

1 Mos 11,311 Mos 15,7Jos 24,3Neh 9,7Sal 29,3Apg 22,11 Kor 2,8Jak 2,1

3 and said to him, ‘Go out from your land and from your kindred and go into the land that I will show you.’ (1 Mos 12,1) 4 Then he went out from the land of the Chaldeans and lived in Haran. And after his father died, God removed him from there into this land in which you are now living. (1 Mos 11,32; 1 Mos 12,4; Apg 7,2) 5 Yet he gave him no inheritance in it, not even a foot’s length, but promised to give it to him as a possession and to his offspring after him, though he had no child. (1 Mos 12,7; 1 Mos 13,15; 1 Mos 15,3; 1 Mos 15,18; 1 Mos 17,8; 1 Mos 18,10; 1 Mos 48,4; Hebr 11,8)

1 Mos 12,71 Mos 13,151 Mos 15,31 Mos 15,181 Mos 17,81 Mos 18,101 Mos 48,4Hebr 11,8

6 And God spoke to this effect—that his offspring would be sojourners in a land belonging to others, who would enslave them and afflict them four hundred years. (1 Mos 15,13; 2 Mos 2,22; 2 Mos 12,40; Apg 7,17; Hebr 11,9)

1 Mos 15,132 Mos 2,222 Mos 12,40Apg 7,17Hebr 11,9

7 ‘But I will judge the nation that they serve,’ said God, ‘and after that they shall come out and worship me in this place.’ (2 Mos 3,12; Jer 25,12; Jer 30,20) 8 And he gave him the covenant of circumcision. And so Abraham became the father of Isaac, and circumcised him on the eighth day, and Isaac became the father of Jacob, and Jacob of the twelve patriarchs. (1 Mos 17,9; 1 Mos 21,2; 1 Mos 25,26; 1 Mos 29,31; 1 Mos 30,5; 1 Mos 35,18; 1 Mos 35,23; Luk 1,59)

1 Mos 17,91 Mos 21,21 Mos 25,261 Mos 29,311 Mos 30,51 Mos 35,181 Mos 35,23Luk 1,59

9 “And the patriarchs, jealous of Joseph, sold him into Egypt; but God was with him (1 Mos 37,11; 1 Mos 37,28; 1 Mos 39,2; 1 Mos 39,21; 1 Mos 39,23; 1 Mos 45,4; Sal 105,17)

1 Mos 37,111 Mos 37,281 Mos 39,21 Mos 39,211 Mos 39,231 Mos 45,4Sal 105,17

10 and rescued him out of all his afflictions and gave him favor and wisdom before Pharaoh, king of Egypt, who made him ruler over Egypt and over all his household. (1 Mos 41,37; 1 Mos 41,41; 1 Mos 41,43; 1 Mos 41,46; 1 Mos 42,6; Sal 105,21)

1 Mos 41,371 Mos 41,411 Mos 41,431 Mos 41,461 Mos 42,6Sal 105,21

11 Now there came a famine throughout all Egypt and Canaan, and great affliction, and our fathers could find no food. (1 Mos 41,54; 1 Mos 42,5; Sal 105,16) 12 But when Jacob heard that there was grain in Egypt, he sent out our fathers on their first visit. (1 Mos 42,1) 13 And on the second visit Joseph made himself known to his brothers, and Joseph’s family became known to Pharaoh. (1 Mos 43,2; 1 Mos 45,1; 1 Mos 45,16) 14 And Joseph sent and summoned Jacob his father and all his kindred, seventy-five persons in all. (1 Mos 45,9; 1 Mos 45,27; 1 Mos 46,26; 2 Mos 1,5; 5 Mos 10,22)

1 Mos 45,91 Mos 45,271 Mos 46,262 Mos 1,55 Mos 10,22

15 And Jacob went down into Egypt, and he died, he and our fathers, (1 Mos 46,5; 1 Mos 46,28; 1 Mos 49,33; 2 Mos 1,6; Sal 105,23)

1 Mos 46,51 Mos 46,281 Mos 49,332 Mos 1,6Sal 105,23

16 and they were carried back to Shechem and laid in the tomb that Abraham had bought for a sum of silver from the sons of Hamor in Shechem. (1 Mos 23,16; 1 Mos 33,19; 1 Mos 50,25; 2 Mos 13,19; Jos 24,32)

1 Mos 23,161 Mos 33,191 Mos 50,252 Mos 13,19Jos 24,32

17 “But as the time of the promise drew near, which God had granted to Abraham, the people increased and multiplied in Egypt (2 Mos 1,7; 2 Mos 1,12; Sal 105,24; Apg 7,5; Apg 13,17)

2 Mos 1,72 Mos 1,12Sal 105,24Apg 7,5Apg 13,17

18 until there arose over Egypt another king who did not know Joseph. (2 Mos 1,8) 19 He dealt shrewdly with our race and forced our fathers to expose their infants, so that they would not be kept alive. (2 Mos 1,9; 2 Mos 1,16; 2 Mos 1,22; Sal 105,25)

2 Mos 1,92 Mos 1,162 Mos 1,22Sal 105,25

20 At this time Moses was born; and he was beautiful in God’s sight. And he was brought up for three months in his father’s house, (2 Mos 2,2; Hebr 11,23) 21 and when he was exposed, Pharaoh’s daughter adopted him and brought him up as her own son. (2 Mos 2,3) 22 And Moses was instructed in all the wisdom of the Egyptians, and he was mighty in his words and deeds. (1 Kong 4,30; Jes 19,11; Dan 1,4; Dan 1,17; Luk 24,19)

1 Kong 4,30Jes 19,11Dan 1,4Dan 1,17Luk 24,19

23 “When he was forty years old, it came into his heart to visit his brothers, the children of Israel. (2 Mos 2,11) 24 And seeing one of them being wronged, he defended the oppressed man and avenged him by striking down the Egyptian. 25 He supposed that his brothers would understand that God was giving them salvation by his hand, but they did not understand. 26 And on the following day he appeared to them as they were quarreling and tried to reconcile them, saying, ‘Men, you are brothers. Why do you wrong each other?’ (2 Mos 2,13) 27 But the man who was wronging his neighbor thrust him aside, saying, ‘Who made you a ruler and a judge over us? (Luk 12,14; Apg 7,35) 28 Do you want to kill me as you killed the Egyptian yesterday?’ 29 At this retort Moses fled and became an exile in the land of Midian, where he became the father of two sons. (2 Mos 2,15; 2 Mos 2,22; 2 Mos 18,3) 30 “Now when forty years had passed, an angel appeared to him in the wilderness of Mount Sinai, in a flame of fire in a bush. (2 Mos 3,1; 2 Mos 3,2) 31 When Moses saw it, he was amazed at the sight, and as he drew near to look, there came the voice of the Lord: 32 ‘I am the God of your fathers, the God of Abraham and of Isaac and of Jacob.’ And Moses trembled and did not dare to look. (2 Mos 3,6) 33 Then the Lord said to him, ‘Take off the sandals from your feet, for the place where you are standing is holy ground. (2 Mos 3,5; Jos 5,15) 34 I have surely seen the affliction of my people who are in Egypt, and have heard their groaning, and I have come down to deliver them. And now come, I will send you to Egypt.’ (2 Mos 2,24; 2 Mos 3,7; 2 Mos 3,8; 2 Mos 3,10)

2 Mos 2,242 Mos 3,72 Mos 3,82 Mos 3,10

35 “This Moses, whom they rejected, saying, ‘Who made you a ruler and a judge?’—this man God sent as both ruler and redeemer by the hand of the angel who appeared to him in the bush. (2 Mos 3,2; 2 Mos 14,19; 2 Mos 23,20; 4 Mos 20,16; Apg 7,27)

2 Mos 3,22 Mos 14,192 Mos 23,204 Mos 20,16Apg 7,27

36 This man led them out, performing wonders and signs in Egypt and at the Red Sea and in the wilderness for forty years. (2 Mos 7,3; 2 Mos 12,41; 2 Mos 14,21; 2 Mos 14,27; 2 Mos 16,1; 2 Mos 16,35; 2 Mos 17,1; 2 Mos 33,1; 4 Mos 14,33; Sal 78,15; Sal 78,43; Sal 78,53; Sal 95,10; Sal 105,27; Sal 106,9; Apg 7,42; Apg 13,18; Hebr 3,9; Hebr 3,17; Hebr 8,9)

2 Mos 7,32 Mos 12,412 Mos 14,212 Mos 14,272 Mos 16,12 Mos 16,352 Mos 17,12 Mos 33,14 Mos 14,33Sal 78,15Sal 78,43Sal 78,53Sal 95,10Sal 105,27Sal 106,9Apg 7,42Apg 13,18Hebr 3,9Hebr 3,17Hebr 8,9

37 This is the Moses who said to the Israelites, ‘God will raise up for you a prophet like me from your brothers.’ (5 Mos 18,15; Apg 3,22) 38 This is the one who was in the congregation in the wilderness with the angel who spoke to him at Mount Sinai, and with our fathers. He received living oracles to give to us. (2 Mos 19,3; 2 Mos 19,17; 5 Mos 5,27; 5 Mos 5,31; 5 Mos 32,47; 5 Mos 33,4; Jes 63,9; Joh 1,17; Apg 7,53; Rom 3,2; Hebr 5,12; 1 Pet 4,11)

2 Mos 19,32 Mos 19,175 Mos 5,275 Mos 5,315 Mos 32,475 Mos 33,4Jes 63,9Joh 1,17Apg 7,53Rom 3,2Hebr 5,121 Pet 4,11

39 Our fathers refused to obey him, but thrust him aside, and in their hearts they turned to Egypt, (2 Mos 16,3; 4 Mos 11,4; 4 Mos 14,3; Esek 20,8; Esek 20,24)

2 Mos 16,34 Mos 11,44 Mos 14,3Esek 20,8Esek 20,24

40 saying to Aaron, ‘Make for us gods who will go before us. As for this Moses who led us out from the land of Egypt, we do not know what has become of him.’ (2 Mos 32,1; 2 Mos 32,23) 41 And they made a calf in those days, and offered a sacrifice to the idol and were rejoicing in the works of their hands. (2 Mos 32,4; 2 Mos 32,35; 5 Mos 9,16; Sal 106,19; Jes 2,8; Jer 1,16; Jer 25,6; Am 6,13)

2 Mos 32,42 Mos 32,355 Mos 9,16Sal 106,19Jes 2,8Jer 1,16Jer 25,6Am 6,13

42 But God turned away and gave them over to worship the host of heaven, as it is written in the book of the prophets: “‘Did you bring to me slain beasts and sacrifices, during the forty years in the wilderness, O house of Israel? (5 Mos 4,19; Jos 24,20; 2 Kong 17,16; 2 Kong 21,3; 2 Kong 23,5; Sal 81,12; Jes 63,10; Jer 19,13; Esek 20,39; Am 5,25; Sef 1,5; Apg 7,36; Rom 1,28)

5 Mos 4,19Jos 24,202 Kong 17,162 Kong 21,32 Kong 23,5Sal 81,12Jes 63,10Jer 19,13Esek 20,39Am 5,25Sef 1,5Apg 7,36Rom 1,28

43 You took up the tent of Moloch and the star of your god Rephan, the images that you made to worship; and I will send you into exile beyond Babylon.’ (1 Kong 11,7) 44 “Our fathers had the tent of witness in the wilderness, just as he who spoke to Moses directed him to make it, according to the pattern that he had seen. (2 Mos 25,40; 2 Mos 38,21; Åp 15,5) 45 Our fathers in turn brought it in with Joshua when they dispossessed the nations that God drove out before our fathers. So it was until the days of David, (4 Mos 32,5; 5 Mos 32,49; Jos 3,10; Jos 3,14; Jos 23,9; Jos 24,18; 2 Sam 7,1; 2 Krøn 20,7; Apg 13,19)

4 Mos 32,55 Mos 32,49Jos 3,10Jos 3,14Jos 23,9Jos 24,182 Sam 7,12 Krøn 20,7Apg 13,19

46 who found favor in the sight of God and asked to find a dwelling place for the God of Jacob.^[1] (1 Mos 49,24; 1 Sam 16,1; 1 Kong 8,17; 1 Krøn 22,7; Sal 89,19; Sal 132,5; Jes 49,26; Apg 13,22)

1 Mos 49,241 Sam 16,11 Kong 8,171 Krøn 22,7Sal 89,19Sal 132,5Jes 49,26Apg 13,22

47 But it was Solomon who built a house for him. (2 Sam 7,13; 1 Kong 6,1; 1 Kong 8,20; 2 Krøn 3,1)

2 Sam 7,131 Kong 6,11 Kong 8,202 Krøn 3,1

48 Yet the Most High does not dwell in houses made by hands, as the prophet says, (1 Kong 8,27; 2 Krøn 2,6; Apg 17,24) 49 “‘Heaven is my throne, and the earth is my footstool. What kind of house will you build for me, says the Lord, or what is the place of my rest? (Sal 11,4; Jes 66,1; Matt 5,34) 50 Did not my hand make all these things?’ 51 “You stiff-necked people, uncircumcised in heart and ears, you always resist the Holy Spirit. As your fathers did, so do you. (2 Mos 32,9; 3 Mos 26,41; 5 Mos 10,16; Jer 6,10; Jer 9,26; Esek 44,7; Esek 44,9; Mal 3,7)

2 Mos 32,93 Mos 26,415 Mos 10,16Jer 6,10Jer 9,26Esek 44,7Esek 44,9Mal 3,7

52 Which of the prophets did your fathers not persecute? And they killed those who announced beforehand the coming of the Righteous One, whom you have now betrayed and murdered, (1 Kong 19,10; 2 Krøn 36,16; Jer 2,30; Matt 5,12; Matt 21,35; Matt 23,31; Matt 23,37; Apg 3,14; Apg 5,28)

1 Kong 19,102 Krøn 36,16Jer 2,30Matt 5,12Matt 21,35Matt 23,31Matt 23,37Apg 3,14Apg 5,28

53 you who received the law as delivered by angels and did not keep it.” (5 Mos 33,2; Joh 7,19; Apg 7,38; Gal 3,19; Hebr 2,2)

5 Mos 33,2Joh 7,19Apg 7,38Gal 3,19Hebr 2,2

The Stoning of Stephen

54 Now when they heard these things they were enraged, and they ground their teeth at him. (Job 16,9; Sal 35,16; Sal 37,12; Apg 2,37; Apg 5,33)

Job 16,9Sal 35,16Sal 37,12Apg 2,37Apg 5,33

55 But he, full of the Holy Spirit, gazed into heaven and saw the glory of God, and Jesus standing at the right hand of God. (2 Mos 24,16; Sal 110,1; Mark 16,19; Luk 2,9; Joh 12,41; Apg 6,5)

2 Mos 24,16Sal 110,1Mark 16,19Luk 2,9Joh 12,41Apg 6,5

56 And he said, “Behold, I see the heavens opened, and the Son of Man standing at the right hand of God.” (Dan 7,13; Joh 1,51; Apg 7,55) 57 But they cried out with a loud voice and stopped their ears and rushed together^[2] at him. 58 Then they cast him out of the city and stoned him. And the witnesses laid down their garments at the feet of a young man named Saul. (3 Mos 24,14; 4 Mos 15,35; 5 Mos 13,9; 5 Mos 17,7; 1 Kong 21,13; Matt 21,35; Matt 23,37; Luk 4,29; Apg 6,13; Apg 8,1; Apg 22,4; Apg 22,20; Hebr 11,37; Hebr 13,12)

3 Mos 24,144 Mos 15,355 Mos 13,95 Mos 17,71 Kong 21,13Matt 21,35Matt 23,37Luk 4,29Apg 6,13Apg 8,1Apg 22,4Apg 22,20Hebr 11,37Hebr 13,12

59 And as they were stoning Stephen, he called out, “Lord Jesus, receive my spirit.” (Sal 31,5; Luk 23,46; Apg 9,14) 60 And falling to his knees he cried out with a loud voice, “Lord, do not hold this sin against them.” And when he had said this, he fell asleep. (Matt 5,44; Matt 27,52; Luk 22,41; Apg 9,40; Apg 20,36; Apg 21,5; Ef 3,14)

Matt 5,44Matt 27,52Luk 22,41Apg 9,40Apg 20,36Apg 21,5Ef 3,14