Budskapet fra Gud er viktigere enn å snakke i fremmede språk
1Be altså at Gud må hjelpe dere til å elske andre mennesker. Be også om at han gir dere de evnene som trengs i menigheten, helst evnene til å bringe fram budskap fra ham.2Den som snakker i et ukjent språk, snakker ikke til menneskene, men til Gud. Ingen mennesker forstår det han sier, etter som Guds Ånd lar ham snakke i gåter.[1]3Den som bringer fram budskap fra Gud, snakker til menneskene, ordene hans styrker troen til andre gjennom advarsel eller oppmuntring.4Den som snakker et ukjent språk, blir selv styrket i troen på Jesus, men den som bringer budskap fra Gud, hjelper hele menigheten til å få en sterkere tro.5Jeg vil at dere alle skal snakke fremmede språk, men jeg vil enda mer at dere bringer forskjellige budskap fra Gud. Det å kunne holde fram et budskap fra Gud med hjelp av Guds Ånd, er nemlig viktigere enn å kunne snakke fremmede språk, dersom de ikke har fått evnen til å tyde det fremmede språket slik at troen i menigheten blir styrket.6Kjære søsken, tenk om jeg kom til dere og bare snakket et ukjent språk. Ville det hjelpe dere? Må jeg ikke heller fortelle om det Gud har vist meg eller om kunnskapen han har betrodd meg? Må jeg ikke heller gi dere budskap fra ham eller undervise dere?7La meg forklare dette med et nytt bilde: Dersom et instrument, en fløyte eller en harpe, gir fra seg uklare toner som ikke kan skilles fra hverandre, hvordan skal de da kunne høre hvilken melodi som blir spilt?8Dersom et signal fra trompeten er utydelig, hvordan skal da soldatene kunne gjøre seg klare til strid?9På samme måten er det med dere når dere snakker. Dersom tungen former uforståelige ord, hvordan skal da noen kunne forstå hva dere mener? Det blir jo bare nonsens.10Verden er full av språk. Alle inneholder lyder som det går an å forstå for dem som snakker språket.11Dersom en person snakker til meg på et språk med lyder som jeg ikke kan tyde, da står vi der som fremmede for hverandre.12På samme måten er det med dere når dere snakker i fremmede språk i menigheten. Når dere med iver ber om at Gud må gi dere forskjellige evner, skal dere be om slike evner som de andre i menigheten kan forstå, slik at troen kan bli styrket.13Den som allerede har fått evnene til å snakke i fremmede språk, skal be om at Gud gir ham evnene til å tyde det han sier.14Når vi snakker i et ukjent språk, forstår vi ikke selv det vi sier, etter som det er vår Ånd som ber og fornuften ikke tar del i det.15Hva skal vi da gjøre? Jo, vi skal be på to måter. Vi skal be med vår Ånd, men også med ord som alle forstår. Vi skal synge med vår Ånd, men også med tekster som alle forstår.16Dersom du takker Gud bare med din Ånd, hvordan vil personene rundt deg da kunne ta del i din takk til Gud? De forstår ikke det du sier.17Det er bra at du takker Gud, men det hjelper ikke de andre til å få en sterkere tro.18Selv er jeg takknemlig for at Gud har gitt meg evner til å snakke i fremmede språk, og jeg bruker evnene mine oftere enn noen av dere.19Når jeg derimot møter andre troende, vil jeg heller snakke fem ord som alle forstår og kan lære av, enn ti tusen ord i et ukjent språk.20Kjære søsken, vær ikke så barnslig begeistret over evnene dere har fått, at dere ikke er i stand til å bruke dem på en voksen måte. Det eneste området dere skal være barnslige og uskyldige på, er når det gjelder å gjøre det som er ondt.21-22Dere må innse at evnen til å bringe fram budskap fra Gud er viktigere enn å kunne snakke fremmede språk. Å snakke i et ukjent språk er nemlig ikke et tegn fra Gud som fører til at menneskene tror. Det står i Skriften: ” ’Jeg skal snakke til dette folket i fremmede språk og med hjelp av fremmede folks lepper. Likevel vil de nekte å høre på meg’, sier Herren.” Bringer de derimot fram et budskap fra Gud, er det et tegn som styrker troen hos mennesker som hører.23Tenk dere at alle er samlet og alle samtidig snakker i fremmede språk. Dersom det da kommer inn personer som ikke forstår det dere holder på med, eller noen som slett ikke tror på Jesus, da mener de selvfølgelig at dere er fullstendig fra sans og samling.24Dersom alle derimot har forskjellige budskap å bringe fram fra Gud, og det da kommer inn noen som ikke tror på Jesus, eller noen som ikke forstår de åndelige sannhetene, da får tilhørerne dårlig samvittighet av det de hører, og innser at de lever i synd.25Deres innerste tanker kommer til å bli avslørt, de kaster seg ned og tilber Gud og roper: ”Hos dere er virkelig Gud til stede.”
Regler for møter og gudstjenester hos de troende
26Hvordan skal møtene og gudstjenestene foregå, kjære søsken? Jo, når dere kommer sammen, skal hver og en bidra med sine ulike evner: En synger, en underviser, en forteller noe som Gud har vist ham, en snakker fremmede språk, og en annen tolker det Gud vil si gjennom det fremmede språket. Målet med alt dere gjør, skal være at menigheten får en enda sterkere tro på Jesus.27Når dere snakker i fremmede språk i gudstjenestene skal bare to eller tre si noe hver gang, og alltid en om gangen. Dessuten må noen tyde det som blir sagt.28Dersom ingen av dem som er til stede, har fått evnen til å tyde, da må den som snakker fremmede språk, tie i gudstjenesten og bare snakke til Gud.29På samme måten må bare to eller tre holde fram budskapet fra Gud i en og samme gudstjeneste. De andre skal teste om budskapet virkelig er fra Gud.30-31Dere må snakke en om gangen. Dersom Gud åpenbarer noe for en annen i møtet, da skal den første slutte å snakke. På denne måten kan flere få anledning til å holde fram det budskapet de har fått fra Gud, og hele menigheten kan lære og bli oppmuntret.32Den som har fått evnen til å holde fram budskap fra Gud, har også fått evnen til å ha herredømme over det han skal si.33-34Gud liker ikke at det er uorden og rot, for han er den som skaper fred. Derfor skal heller ikke kvinnene sitte og diskutere høyt i møtene og gudstjenestene. Denne regelen følger alle menighetene der de troende kommer sammen. Kvinnene skal gjøre slik det står i Skriften[2], og la mennene lede møtene.35Dersom de begynner å lure på noe, kan de spørre mennene sine når de kommer hjem, ettersom det ikke er akseptert at en kvinne snakker under gudstjenestens gang.[3]36Hva kommer det av at noen av dere ikke vil følge de reglene som blir praktisert i andre menigheter? Har dere rett til selv å bestemme hvordan Guds budskap skal tolkes? Hvor var det budskapet kom fra i begynnelsen?37Alle dere som tror at Guds Ånd har gitt dere evnene til å holde fram forskjellige budskap fra Gud, eller at dere har fått andre evner av ham, dere burde være de første til å innse at det jeg skriver til dere, er en befaling fra Herren Jesus selv.38Dersom noen ikke vil akseptere det som er fra Herren, skal heller ikke dere godkjenne de personene.39Som en konklusjon på alt dette vil jeg si, kjære søsken: Be Gud om evnene til å holde fram budskap fra ham og ikke hindre noen fra å snakke i fremmede språk.40Se bare til at alt skjer verdig og med orden.
1Pursue love, and earnestly desire the spiritual gifts, especially that you may prophesy. (1 Kor 11,4; 1 Kor 12,1; 1 Kor 12,31; 1 Kor 13,2; 1 Kor 16,14)2For one who speaks in a tongue speaks not to men but to God; for no one understands him, but he utters mysteries in the Spirit. (1 Kor 14,18; 1 Kor 14,27)3On the other hand, the one who prophesies speaks to people for their upbuilding and encouragement and consolation.4The one who speaks in a tongue builds up himself, but the one who prophesies builds up the church.5Now I want you all to speak in tongues, but even more to prophesy. The one who prophesies is greater than the one who speaks in tongues, unless someone interprets, so that the church may be built up. (4 Mos 11,29)6Now, brothers,[1] if I come to you speaking in tongues, how will I benefit you unless I bring you some revelation or knowledge or prophecy or teaching? (Apg 2,42; Rom 6,17; 1 Kor 14,26; Ef 1,17)7If even lifeless instruments, such as the flute or the harp, do not give distinct notes, how will anyone know what is played?8And if the bugle gives an indistinct sound, who will get ready for battle? (4 Mos 10,9; Jes 58,1; Jer 4,19; Esek 33,3; Joel 2,1)9So with yourselves, if with your tongue you utter speech that is not intelligible, how will anyone know what is said? For you will be speaking into the air. (1 Kor 9,26)10There are doubtless many different languages in the world, and none is without meaning,11but if I do not know the meaning of the language, I will be a foreigner to the speaker and the speaker a foreigner to me. (Apg 28,2)12So with yourselves, since you are eager for manifestations of the Spirit, strive to excel in building up the church.13Therefore, one who speaks in a tongue should pray that he may interpret.14For if I pray in a tongue, my spirit prays but my mind is unfruitful.15What am I to do? I will pray with my spirit, but I will pray with my mind also; I will sing praise with my spirit, but I will sing with my mind also. (Sal 47,7; Ef 5,19; Kol 3,16; Jak 5,13)16Otherwise, if you give thanks with your spirit, how can anyone in the position of an outsider[2] say “Amen” to your thanksgiving when he does not know what you are saying? (1 Krøn 16,36; Neh 5,13; Neh 8,6; Sal 106,48; Jer 11,5; Jer 28,6; 1 Kor 11,24; 2 Kor 1,20; Åp 5,14; Åp 7,12; Åp 19,4)17For you may be giving thanks well enough, but the other person is not being built up.18I thank God that I speak in tongues more than all of you.19Nevertheless, in church I would rather speak five words with my mind in order to instruct others, than ten thousand words in a tongue.20Brothers, do not be children in your thinking. Be infants in evil, but in your thinking be mature. (Sal 131,2; Jes 28,9; Matt 18,3; Rom 16,19; 1 Kor 2,6; Ef 4,14; Hebr 5,12)21In the Law it is written, “By people of strange tongues and by the lips of foreigners will I speak to this people, and even then they will not listen to me, says the Lord.” (5 Mos 28,49; Jes 28,11; Joh 10,34)22Thus tongues are a sign not for believers but for unbelievers, while prophecy is a sign[3] not for unbelievers but for believers.23If, therefore, the whole church comes together and all speak in tongues, and outsiders or unbelievers enter, will they not say that you are out of your minds? (Apg 2,13)24But if all prophesy, and an unbeliever or outsider enters, he is convicted by all, he is called to account by all,25the secrets of his heart are disclosed, and so, falling on his face, he will worship God and declare that God is really among you. (Jes 45,14; Sak 8,23; Luk 17,16; Hebr 4,12)
Orderly Worship
26What then, brothers? When you come together, each one has a hymn, a lesson, a revelation, a tongue, or an interpretation. Let all things be done for building up. (1 Kor 12,7; 1 Kor 12,10; 1 Kor 12,30; 1 Kor 14,5; 1 Kor 14,6; 1 Kor 14,13; 1 Kor 14,18; 1 Kor 14,27; 2 Kor 12,19; 2 Kor 13,10; Ef 5,19)27If any speak in a tongue, let there be only two or at most three, and each in turn, and let someone interpret. (1 Kor 14,26)28But if there is no one to interpret, let each of them keep silent in church and speak to himself and to God.29Let two or three prophets speak, and let the others weigh what is said. (Job 12,11; 1 Kor 12,10; 1 Joh 4,1)30If a revelation is made to another sitting there, let the first be silent. (1 Tess 5,19)31For you can all prophesy one by one, so that all may learn and all be encouraged,32and the spirits of prophets are subject to prophets.33For God is not a God of confusion but of peace. As in all the churches of the saints, (1 Kor 7,17; 1 Kor 14,40)34the women should keep silent in the churches. For they are not permitted to speak, but should be in submission, as the Law also says. (1 Kor 14,21; 1 Tim 2,11; 1 Pet 3,1)35If there is anything they desire to learn, let them ask their husbands at home. For it is shameful for a woman to speak in church.36Or was it from you that the word of God came? Or are you the only ones it has reached?37If anyone thinks that he is a prophet, or spiritual, he should acknowledge that the things I am writing to you are a command of the Lord. (2 Kor 10,7; 1 Joh 4,6)38If anyone does not recognize this, he is not recognized.39So, my brothers, earnestly desire to prophesy, and do not forbid speaking in tongues. (1 Kor 12,31)40But all things should be done decently and in order. (1 Kor 14,31; 1 Kor 14,33; Kol 2,5)