Lukas 24

En Levende Bok

fra Biblica
1 Tidlig på søndag morgenen, mens solen var i ferd med å gå opp, gikk kvinnene til graven med salven de hadde gjort i stand.2 Der fikk de se at steinen som hadde dekket åpningen, var blitt rullet til siden.3 Da de gikk inn i graven, kunne de ikke finne kroppen til Herren Jesus.4 Kvinnene sto helt forvirret og visste ikke hva de skulle tro. Plutselig viste det seg to menn i skinnende hvite klær.5 Kvinnene ble forskrekket og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Mennene spurte: ”Hvorfor leter dere blant de døde etter han som er levende?6 Han er ikke her. Han er blitt levende igjen. Husker dere ikke det han sa til dere da han ennå var i Galilea?7 At han, Menneskesønnen[1], vil bli utlevert til onde mennesker og bli henrettet på et kors, men at han på den tredje[2] dagen skulle stå opp igjen fra de døde?”8 Da husket de på at Jesus hadde sagt dette.9 De skyndte seg av sted for å fortelle disiplene og alle de andre det som hadde skjedd.10 Kvinnene som hadde gått til graven, var Maria Magdalena, Johanna, og Maria, som var mor til Jakob, og flere andre. Alle fortalte den samme fantastiske historien til de elleve som Jesus hadde valgt seg ut til disipler[3].11 Mennene syntes det hørtes ut som tomt snakk og trodde ikke på det.12 Peter tok seg likevel det bryet og sprang av sted til graven for å se etter. Da han bøyde seg ned og så inn i gravkammeret, så han ikke noe annet enn lintøyet som lå der. Forundret over det som hadde skjedd, gikk han fra graven.13 Samme dagen var to av disiplene på vei til byen Emmaus, som ligger drøyt en mil fra Jerusalem.14 De gikk og samtalte med hverandre om alt det som hadde skjedd de siste dagene.15 Plutselig, mens de gikk der og snakket, kom Jesus selv og slo følge med dem.16 Selv om de så ham, var det et eller annet som hindret dem fra å kjenne ham igjen.17 ”Hva er det dere går her og diskuterer så ivrig?” undret han. Da stanset de brått opp og så på ham med sorg i blikket.18 En av mennene, han som het Kleopas, svarte: ”Du må være den eneste som har vært i Jerusalem og ikke har hørt om det som har skjedd der de siste dagene.”19 ”Hva er det som har skjedd?” fortsatte Jesus. ”Dette med Jesus fra Nasaret”, sa de. ”Han var en profet som var helt fantastisk til å gjøre tydelig Guds budskap for alle. Og han gjorde store mirakler ved Guds kraft og var høyt elsket av både Gud og mennesker.20 Men øversteprestene og medlemmene i Det jødiske rådet[4] arresterte ham og utleverte ham til romerne, som dømte ham til døden og spikret ham fast på et kors.21 Vi håpet så inderlig at han skulle være den som kunne sette fri Israel! I dag er det tredje dagen[5] siden alt dette skjedde.22 Nå er vi helt i sjokk, for noen av kvinnene i vår gruppe gikk nemlig ut til graven tidlig på morgenen i dag.23 Da de kom tilbake fortalte de at kroppen til Jesus ikke lenger var å finne der. De hadde sett engler som sa at han var levende!24 Noen i gruppen vår løp derfor dit for å se etter, og faktum er at kroppen var borte. Akkurat som kvinnene hadde sagt, men Jesus så de ikke noe til.”25 Da sa Jesus: ”Tenk så lite dere skjønner! Hvor vanskelig dere har for å tro på det som Gud har forutsagt ved profetene[6] sine.26 Har han ikke gjort kjent at Messias, den lovede kongen, måtte gå gjennom disse lidelsene og etterpå bli æret og opphøyd?”27 Så siterte han avsnitt for avsnitt av det som Moses og alle profetene hadde skrevet.[7] Han forklarte hva Gud hadde sagt om Messias i alle bøkene som er samlet i Skriften[8].28 På dette tidspunktet var de nesten kommet fram til byen Emmaus, og det så ut som om Jesus hadde tenkt å gå videre.29 De stoppet ham og ba innstendig: ”Stans over natten hos oss. Det begynner jo allerede å bli mørkt.” Da fulgte Jesus med dem hjem.30 Da de hadde slått seg ned ved bordet for å spise, tok han brødet og takket Gud for maten, brøt brødet i biter og rakte det til de andre.31 Plutselig ble øynene deres åpnet, og de kjente ham igjen. Men i samme øyeblikk var han borte.32 De sa til hverandre: ”Ja visst, kjente vi det ikke som ild som brant i oss, da han snakket til oss på veien og forklarte Skriften for oss?”33 Uten å miste et sekund skyndte de seg tilbake til Jerusalem der disiplene og de andre som fulgte Jesus, var samlet.34 Disse tok imot mennene med ordene: ”Herren har virkelig stått opp! Han har vist seg for Peter!”35 Da fortalte de to disiplene som kom fra Emmaus, om hvordan Jesus hadde vist seg for dem på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.36 Mens de fortsatt holdt på å fortelle, sto Jesus plutselig midt iblant dem og sa: ”Fred være med dere alle.”37 Men de ble fryktelig redde og trodde at det var et spøkelse.38 ”Hvorfor er dere redde?” spurte Jesus. ”Hvorfor tviler dere på at det er jeg?39 Se på hendene mine og føttene mine! Dere kan selv se at det er jeg. Kjenn på meg! Dersom jeg var en Ånd, da ville jeg jo ikke ha noen kropp.”40 Mens han snakket, viste han hendene og føttene sine.41 Fortsatt var de tvilende og fylt av en blanding av glede og forbauselse. Da spurte han: ”Har dere noe å spise?”42 De ga ham en bit stekt fisk.43 Den spiste han mens de så på.44 Han sa til disiplene: ”Kan dere ikke huske at jeg forklarte, mens jeg ennå var hos dere, at alt som Gud hadde forutsagt om meg i Skriften, både i Moseloven, hos profetene og i salmene,[9] måtte bli til virkelighet?”45-46 Så hjalp han dem til å forstå Skriften. Han sa: ”Dette er det Gud som har forutsagt: ’Messias, den lovede kongen, skal lide og dø. Men på den tredje[10] dagen skal han igjen bli levende.47 Og ved at han tar på seg straffen menneskene hadde fortjent, skal hver og en som angrer syndene sine og tror på ham, få tilgivelse. Dette tilbudet skal bli spredd til alle folk, og har altså sin begynnelse i Jerusalem.’48 Alt dette skal dere fortelle videre til andre.49 Jeg skal sende Guds Ånd til dere, akkurat som min Far i himmelen har lovet. Dere skal bli her i Jerusalem til Ånden er kommet og har fylt dere med kraft fra Gud.”50 Senere tok Jesus med seg disiplene ut av byen og gikk et stykke mot Betania. Der løftet han hendene mot himmelen og ba Gud om å gi dem alt godt.51 Mens han ba for alle sine, dro han fra dem og ble tatt opp til himmelen.52 Disiplene falt på kne og tilba ham og vendte så tilbake til Jerusalem fylt av en enorm glede.53 De var stadig i templet og hyllet Gud.

Lukas 24

Schlachter 2000

fra Genfer Bibelgesellschaft
1 Am ersten Tag der Woche aber kamen sie am frühen Morgen zum Grab und brachten die wohlriechenden Gewürze, die sie bereitet hatten und noch etliche mit ihnen. (Luk 23,56)2 Sie fanden aber den Stein von dem Grab weggewälzt. (Matt 28,2; Mark 16,3; Joh 20,1)3 Und als sie hineingingen, fanden sie den Leib des Herrn Jesus nicht.4 Und es geschah, als sie deswegen ganz ratlos waren, siehe, da standen zwei Männer in strahlenden Gewändern bei ihnen. (Apg 1,10)5 Da sie nun erschraken und das Angesicht zur Erde neigten, sprachen diese zu ihnen: Was sucht ihr den Lebenden bei den Toten? (Apg 2,24; Åp 1,18)6 Er ist nicht hier, sondern er ist auferstanden! Denkt daran, wie er zu euch redete, als er noch in Galiläa war, (Luk 18,31; Luk 24,44)7 und sagte: »Der Sohn des Menschen muss in die Hände sündiger Menschen ausgeliefert und gekreuzigt werden und am dritten Tag auferstehen«. (Luk 9,22; Luk 18,31)8 Da erinnerten sie sich an seine Worte, (Joh 2,19; Joh 12,16)9 und sie kehrten vom Grab zurück und verkündigten das alles den Elfen und allen Übrigen. (Luk 24,22)10 Es waren aber Maria Magdalena und Johanna und Maria, die Mutter des Jakobus, die dies den Aposteln sagten, sie und die Übrigen mit ihnen. (Mark 15,40; Luk 8,2)11 Und ihre Worte kamen ihnen vor wie ein Märchen, und sie glaubten ihnen nicht. (1 Mos 45,26; Job 9,16; Apg 26,8)12 Petrus aber stand auf und lief zum Grab, bückte sich und sah nur die leinenen Tücher daliegen; und er ging nach Hause, voll Staunen über das, was geschehen war.13 Und siehe, zwei von ihnen gingen an demselben Tag zu einem Dorf namens Emmaus, das von Jerusalem 60 Stadien entfernt war. (Luk 24,18)14 Und sie redeten miteinander von allen diesen Geschehnissen.15 Und es geschah, während sie miteinander redeten und sich besprachen, da nahte sich Jesus selbst und ging mit ihnen. (Matt 18,20; Luk 24,36)16 Ihre Augen aber wurden gehalten, sodass sie ihn nicht erkannten. (Luk 24,31; Joh 20,14; Joh 21,4)17 Und er sprach zu ihnen: Was habt ihr unterwegs miteinander besprochen, und warum seid ihr so traurig? (Sal 42,4; Luk 5,35; Joh 16,20; Joh 20,15)18 Da antwortete der eine, dessen Name Kleopas war, und sprach zu ihm: Bist du der einzige Fremdling in Jerusalem, der nicht erfahren hat, was dort geschehen ist in diesen Tagen?19 Und er sprach zu ihnen: Was? Sie sprachen zu ihm: Das mit Jesus, dem Nazarener, der ein Prophet war, mächtig in Tat und Wort vor Gott und dem ganzen Volk; (Joh 3,2; Apg 2,22)20 wie ihn unsere obersten Priester und führenden Männer ausgeliefert haben, dass er zum Tode verurteilt und gekreuzigt wurde. (Apg 3,13)21 Wir aber hofften, er sei der, welcher Israel erlösen sollte. Ja, bei alledem ist heute schon der dritte Tag, seit dies geschehen ist! (Luk 1,68; Luk 2,25; Luk 2,38)22 Zudem haben uns auch einige Frauen aus unserer Mitte in Verwirrung gebracht; sie waren am Morgen früh beim Grab, (Luk 24,9)23 fanden seinen Leib nicht, kamen und sagten, sie hätten sogar eine Erscheinung von Engeln gesehen, welche sagten, er lebe.24 Und etliche der Unsrigen gingen hin zum Grab und fanden es so, wie es auch die Frauen gesagt hatten; ihn selbst aber haben sie nicht gesehen. (Joh 20,2; Joh 20,29)25 Und er sprach zu ihnen: O ihr Unverständigen, wie ist doch euer Herz träge, zu glauben an alles, was die Propheten geredet haben! (Matt 22,29; Joh 14,9)26 Musste nicht der Christus dies erleiden und in seine Herrlichkeit eingehen? (Luk 9,22; Luk 24,44; Luk 24,46; Joh 3,14; Joh 12,24; Joh 12,27; Apg 17,3; Hebr 9,22; Hebr 10,12; 1 Pet 1,11)27 Und er begann bei Mose und bei allen Propheten und legte ihnen in allen Schriften aus, was sich auf ihn bezieht. (Luk 24,44; Apg 3,22; Apg 10,43; Apg 26,22)28 Und sie näherten sich dem Dorf, wohin sie wanderten; und er gab sich den Anschein, als wollte er weitergehen. (Mark 6,48)29 Und sie nötigten ihn und sprachen: Bleibe bei uns, denn es will Abend werden, und der Tag hat sich geneigt! Und er ging hinein, um bei ihnen zu bleiben. (1 Mos 19,2; 1 Mos 32,26)30 Und es geschah, als er mit ihnen zu Tisch saß, nahm er das Brot, sprach den Segen, brach es und gab es ihnen. (Luk 9,16; Luk 22,19)31 Da wurden ihnen die Augen geöffnet, und sie erkannten ihn; und er verschwand vor ihnen. (Luk 24,16; Joh 20,13)32 Und sie sprachen zueinander: Brannte nicht unser Herz in uns, als er mit uns redete auf dem Weg, und als er uns die Schriften öffnete? (Sal 39,4; Jes 50,4; Luk 4,21; Joh 7,46)33 Und sie standen auf in derselben Stunde und kehrten nach Jerusalem zurück und fanden die Elf und ihre Gefährten versammelt, (Joh 20,19)34 die sprachen: Der Herr ist wahrhaftig auferstanden, und er ist dem Simon erschienen! (Luk 22,32)35 Und sie selbst erzählten, was auf dem Weg geschehen war, und wie er von ihnen am Brotbrechen erkannt worden war.36 Während sie aber davon redeten, trat Jesus selbst in ihre Mitte, und er spricht zu ihnen: Friede sei mit euch! (Joh 20,26)37 Aber bestürzt und voll Furcht meinten sie, einen Geist zu sehen.38 Und er sprach zu ihnen: Was seid ihr so erschrocken, und warum steigen Zweifel auf in euren Herzen?39 Seht an meinen Händen und meinen Füßen, dass ich es bin! Rührt mich an und schaut, denn ein Geist hat nicht Fleisch und Knochen, wie ihr seht, dass ich es habe! (Joh 20,20; Joh 20,27)40 Und indem er das sagte, zeigte er ihnen die Hände und die Füße.41 Da sie aber noch nicht glaubten vor Freude und sich verwunderten, sprach er zu ihnen: Habt ihr etwas zu essen hier? (1 Mos 45,26)42 Da reichten sie ihm ein Stück gebratenen Fisch und etwas Wabenhonig.43 Und er nahm es und aß vor ihnen. (Apg 10,41)44 Er aber sagte ihnen: Das sind die Worte, die ich zu euch geredet habe, als ich noch bei euch war, dass alles erfüllt werden muss, was im Gesetz Moses und in den Propheten und den Psalmen von mir geschrieben steht. (1 Mos 3,15; 5 Mos 18,15; Sal 2,1; Sal 16,1; Sal 22,1; Sal 69,1; Sal 110,1; Jes 53,1; Sak 13,7; Luk 24,6; Apg 13,27)45 Da öffnete er ihnen das Verständnis, damit sie die Schriften verstanden, (Sal 119,18; Joh 20,22; 2 Kor 4,6)46 und sprach zu ihnen: So steht es geschrieben, und so musste der Christus leiden und am dritten Tag aus den Toten auferstehen, (1 Kor 15,4)47 und in seinem Namen soll Buße und Vergebung der Sünden verkündigt werden unter allen Völkern, beginnend in Jerusalem. (Jes 49,6; Apg 3,26; Apg 5,31)48 Ihr aber seid Zeugen hiervon! (Apg 1,8; Apg 1,22)49 Und siehe, ich sende auf euch die Verheißung meines Vaters; ihr aber bleibt in der Stadt Jerusalem, bis ihr angetan werdet mit Kraft aus der Höhe! (Joh 15,26; Apg 1,4; Apg 2,1)50 Er führte sie aber hinaus bis in die Nähe von Bethanien und hob seine Hände auf und segnete sie. (3 Mos 9,22; Mark 10,16; Joh 11,1)51 Und es geschah, indem er sie segnete, schied er von ihnen und wurde aufgehoben in den Himmel. (Apg 1,9)52 Und sie warfen sich anbetend vor ihm nieder und kehrten nach Jerusalem zurück mit großer Freude; (Matt 28,17; Joh 20,28; Apg 8,39)53 und sie waren allezeit im Tempel und priesen und lobten Gott. Amen. (Apg 2,46; 1 Tess 5,18)