Johannes 8

En Levende Bok

fra Biblica
1 Jesus gikk ut til Oljeberget.2 Tidlig neste morgen var han tilbake i templet, og snart samlet mye folk seg rundt ham. Han satte seg ned for å undervise.3 Mens han snakket, kom de skriftlærde[1] og fariseerne[2] slepende med en kvinne som hadde blitt tatt på fersk gjerning da hun var utro mot mannen sin, og de stilte henne opp foran Jesus.4 De sa: ”Mester, denne kvinnen ble avslørt mens hun var utro mot mannen sin.5 Moseloven[3] sier at hun skal bli steinet. Hva sier du?”6 Det de egentlig var ute etter, var å få ham til å si noe de kunne anklage ham for, men Jesus bøyde seg bare ned og skrev i sanden med fingeren.7 Da de fortsatte med å kreve et svar, så han til slutt opp og sa: ”Dersom dere tenker å steine henne, da vil jeg at den av dere som aldri har syndet, skal kaste den første steinen.”8 Så bøyde han seg på nytt ned og fortsatte å skrive i sanden.9 Da snek de religiøse lederne seg bort en etter en. De eldste forsvant først. Da det hadde gått en stund, var det bare kvinnen som alene sto igjen foran Jesus.10 Jesus så opp og sa til henne: ”Hvor tok de som anklager deg veien? Var det ingen som dømte deg?”11 ”Nei, Herre”, svarte hun. Da sa Jesus: ”Jeg tenker heller ikke å dømme deg. Gå nå, men synd ikke mer.”][4]12 Jesus talte til folket og sa: ”Jeg er lyset for menneskene. Den som blir min disippel, skal slippe å leve i åndelig mørke, for i ham finnes det lyset som leder til evig liv.”13 Fariseerne[5] sa da: ”Nå taler du igjen om deg selv uten at noen bekrefter det du sier. Slikt språk beviser ingenting!”14 Jesus svarte: ”Selv om ingen bekrefter det jeg sier om meg selv, så snakker jeg sant. For jeg vet hvor jeg kommer fra og hvor jeg går hen. Men dere vet ikke hvor jeg kommer fra og hvor jeg går hen.15 Dere dømmer på menneskelig vis, men jeg dømmer ingen.16 Dersom jeg dømmer, da er min dom rettferdig, etter som jeg ikke står alene. Han som har sendt meg, er med meg.17 I deres egen lov[6] er det skrevet at dersom to vitner bekrefter de samme opplysningene, står de fast som bevis.18 Jeg er det ene vitnet, og min Far i himmelen som har sendt meg, er det andre.”19 ”Hvor er far din?” spurte de. Jesus svarte: ”Dere vet ikke hvem jeg er, og derfor vet dere heller ikke hvem min Far i himmelen er. Dersom dere kjente meg, ville dere også kjenne ham.”20 Dette sa Jesus da han underviste i templet, mens han oppholdt seg nær plassen der tempelkisten står. Ingen grep ham etter som tidspunktet som Gud hadde bestemt for at han skulle bli tatt til fange, ennå ikke var kommet.21 Jesus sa seinere til de religiøse lederne: ”Jeg går bort, og dere kommer til å lete etter meg, men dere vil dø uten å få tilgivelse for syndene deres. Dit jeg går, kan dere ikke komme.”22 De religiøse lederne sa: ”Vil han ta sitt eget liv etter som han sier: ’Dit jeg går, kan dere ikke komme’?”23 Jesus sa: ”Dere kommer fra det jordiske, og jeg kommer fra det himmelske. Dere tilhører denne verden, jeg tilhører den ikke.24 Det var derfor jeg sa at dere vil dø uten å få tilgivelse for syndene deres, for dersom dere ikke tror at jeg er den jeg er,[7] da får dere ikke tilgivelse for syndene deres.”25 ”Hvem er du da”, spurte de. Han svarte: ”Jeg er den som jeg alltid har sagt at jeg er.26 Jeg har mye å si om dere og mye å dømme dere for, men jeg gjør det ikke. Mitt oppdrag er å fortelle alle mennesker om det jeg har hørt av ham som har sendt meg, og han snakker sant.”27 Fortsatt forsto de ikke at han snakket om sin Far i himmelen.28 Da sa Jesus: ”Når dere har løftet meg opp[8], Menneskesønnen[9], kommer dere til å forstå at jeg er den jeg er[10] og at jeg aldri gjør noe av meg selv, men bare sier det som min Far i himmelen har lært meg.29 Han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke latt meg bli alene, for jeg gjør alltid det han vil.”30 Da Jesus sa dette, var det mange som begynte å tro at han var sendt av Gud.31 Jesus sa til dem av folket som begynte å tro at han var kommet fra Gud: ”Dersom dere virkelig vil bli disiplene mine, må dere leve etter det jeg har lært dere.32 Gjør dere det, kommer dere til å lære Gud å kjenne, og han vil sette dere fri.”33 De sa: ”Vi stammer fra Abraham og har aldri vært slaver under noen. Hvorfor sier du da at Gud skal sette oss fri?”34 Jesus svarte: ”Jeg forsikrer dere at dere er slaver under synden hver eneste en.35 En slave får ikke bli i familien for alltid, men en som er sønn hører alltid til i familien.36 Dersom jeg, Sønnen, får sette dere fri fra slaveriet deres, blir dere virkelig fri.37 Jeg vet at dere stammer fra Abraham, men likevel forsøker noen av dere å drepe meg, etter som budskapet mitt ikke har nådd inn i hjertene deres.38 Jeg forteller dere det jeg selv har sett hos min Far i himmelen, men dere følger de rådene dere har fått fra ham som er deres far.”39 ”Vi har Abraham til far”, forklarte de på nytt. ”Nei”, sa Jesus, ”for dersom dere var barn av Abraham, da ville dere gjøre de gjerningene som Abraham gjorde.[11]40 Nå forsøker dere i stedet å drepe meg, etter som jeg har fortalt det sanne budskapet som jeg har hørt fra Gud. Det ville aldri Abraham ha gjort.41 Nei, dere handler på samme viset som han som er deres virkelige far.” De svarte: ”Vi er ikke født utenfor ekteskap. Vår virkelige far er Gud selv.”42 Men Jesus sa: ”Dersom Gud var far deres, da ville dere elske meg, for jeg har kommet til dere fra Gud. Det var ikke mitt eget påfunn å komme, men Gud har gitt meg oppdraget mitt og har sendt meg hit.43 Hvorfor forstår dere ikke det jeg sier? Jo, fordi dere nekter å høre på budskapet mitt.44 Dere er barn til djevelen, og dere elsker å gjøre som han vil. Han var en morder fra begynnelsen av og har aldri sagt noe som er sant. Nei, han er tvers i gjennom falsk. Når han lyver, avslører han det som bor i ham, for han har alltid løyet, og han er den som er far til alle løgner.45 Jeg sier sannheten, og derfor nekter dere å tro på meg.46 Finnes det noen av dere som kan bevise at jeg har syndet? Hvorfor tror dere ikke på meg, til tross for at jeg sier sannheten?47 Den som har Gud til sin far, tar imot Guds budskap. Når dere nå nekter å ta imot budskapet mitt, da beviser det at dere ikke har Gud til far.”48 Folket som hørte dette, ropte i sinne til Jesus: ”Du er ikke noe annet enn en samaritan[12] som er besatt av en ond Ånd!”49 Jesus svarte: ”Nei, jeg er ikke besatt. Jeg ærer min Far i himmelen, men dere håner meg.50 Jeg er ikke ute etter å bli æret, det finnes en som vil ære meg, og det er han som avgjør om jeg har rett eller ikke.51 Jeg forsikrer dere at den som lever i tråd med min lære, skal aldri dø!”52 Da sa folket: ”Nå vet vi at du er besatt av en ond Ånd. Til og med Abraham døde, og også profetene som bar fram Guds budskap[13]. Og enda sier du at alle de som lever i tråd med din undervisning, skal ikke dø.53 Du mener altså at du er større enn vår stamfar Abraham? Og større enn profetene, som også døde? Hvem tror du egentlig at du er?”54 Da svarte Jesus: ”Dersom jeg opphøyer og ærer meg selv, da betyr mitt skryt ingenting. Men det er min Far i himmelen som opphøyer og ærer meg, han som dere påstår er deres Gud.55 Likevel kjenner dere ham ikke, men jeg kjenner ham. Dersom jeg sa noe annet, ville jeg være en like stor løgner som dere er. Men det er sant at jeg kjenner ham og alltid er lydig mot ham.56 Deres stamfar Abraham gledet seg til å få se meg komme. Og han fikk se meg og ble glad.”57 Folket sa: ”Du er ikke en gang 50 år, hvordan kan du da ha sett Abraham?”58 Jesus svarte: ”Jeg forsikrer dere at jeg er[14] og var til før Abraham ennå var født!”59 Da tok de opp steiner for å kaste på ham, men Jesus forsvant derfra og dro fra templet.

Johannes 8

Schlachter 2000

fra Genfer Bibelgesellschaft
1 Jesus aber ging an den Ölberg.2 Und früh am Morgen kam er wieder in den Tempel, und alles Volk kam zu ihm; und er setzte sich und lehrte sie. (Fork 11,6; Luk 21,38)3 Da brachten die Schriftgelehrten und Pharisäer eine Frau zu ihm, die beim Ehebruch ergriffen worden war, stellten sie in die Mitte4 und sprachen zu ihm: Meister, diese Frau ist während der Tat beim Ehebruch ergriffen worden.5 Im Gesetz aber hat uns Mose geboten, dass solche gesteinigt werden sollen. Was sagst nun du? (3 Mos 20,10; Jes 50,4)6 Das sagten sie aber, um ihn zu versuchen, damit sie ihn anklagen könnten. Jesus aber bückte sich nieder und schrieb mit dem Finger auf die Erde. (Jer 17,13; Dan 5,5; Matt 19,3; Matt 22,15)7 Als sie nun fortfuhren, ihn zu fragen, richtete er sich auf und sprach zu ihnen: Wer unter euch ohne Sünde ist, der werfe den ersten Stein auf sie! (Rom 2,22)8 Und er bückte sich wiederum nieder und schrieb auf die Erde.9 Als sie aber das hörten, gingen sie — von ihrem Gewissen überführt — einer nach dem anderen hinaus, angefangen von den Ältesten bis zu den Geringsten; und Jesus wurde allein gelassen, und die Frau, die in der Mitte stand. (Rom 2,1; Hebr 4,12)10 Da richtete sich Jesus auf, und da er niemand sah als die Frau, sprach er zu ihr: Frau, wo sind jene, deine Ankläger? Hat dich niemand verurteilt? (Jes 41,11)11 Sie sprach: Niemand, Herr! Jesus sprach zu ihr: So verurteile ich dich auch nicht. Geh hin und sündige nicht mehr! (Sal 103,13; Joh 3,17; Joh 5,14; Joh 8,15; Rom 5,20; Rom 6,1)12 Nun redete Jesus wieder zu ihnen und sprach: Ich bin das Licht der Welt. Wer mir nachfolgt, wird nicht in der Finsternis wandeln, sondern er wird das Licht des Lebens haben. (2 Mos 13,21; Ordsp 4,19; Jes 60,1; Joh 9,5; Joh 12,35; Joh 12,46; Ef 5,14; Åp 21,23)13 Da sprachen die Pharisäer zu ihm: Du legst von dir selbst Zeugnis ab; dein Zeugnis ist nicht glaubwürdig! (Joh 5,31)14 Jesus antwortete und sprach zu ihnen: Auch wenn ich von mir selbst Zeugnis ablege, so ist mein Zeugnis doch glaubwürdig, denn ich weiß, woher ich gekommen bin und wohin ich gehe; ihr aber wisst nicht, woher ich komme und wohin ich gehe. (Joh 3,11; Joh 3,13; Joh 9,29)15 Ihr richtet nach dem Fleisch; ich richte niemand. (Joh 3,17)16 Aber auch wenn ich richte, so ist mein Gericht wahrhaftig; denn ich bin nicht allein, sondern ich und der Vater, der mich gesandt hat. (Joh 8,29; Joh 16,32)17 Es steht aber auch in eurem Gesetz geschrieben, dass das Zeugnis zweier Menschen glaubwürdig ist. (5 Mos 17,6; Hebr 10,28)18 Ich bin es, der ich von mir selbst Zeugnis gebe, und der Vater, der mich gesandt hat, gibt auch Zeugnis von mir. (Joh 5,36)19 Da sprachen sie zu ihm: Wo ist dein Vater? Jesus antwortete: Ihr kennt weder mich noch meinen Vater. Wenn ihr mich kennen würdet, so würdet ihr auch meinen Vater kennen. (Joh 8,55; Joh 16,3)20 Diese Worte redete Jesus bei dem Opferkasten, als er im Tempel lehrte; und niemand ergriff ihn, denn seine Stunde war noch nicht gekommen. (Mark 12,41; Joh 7,30)21 Nun sprach Jesus wiederum zu ihnen: Ich gehe fort, und ihr werdet mich suchen, und ihr werdet in eurer Sünde sterben. Wohin ich gehe, dorthin könnt ihr nicht kommen! (Ordsp 11,7; Mark 10,38; Joh 3,36; Joh 7,34; Joh 13,33)22 Da sagten die Juden: Will er sich etwa selbst töten, dass er spricht: Wohin ich gehe, dorthin könnt ihr nicht kommen?23 Und er sprach zu ihnen: Ihr seid von unten, ich bin von oben. Ihr seid von dieser Welt, ich bin nicht von dieser Welt. (Joh 3,31; Joh 17,16; Joh 18,36; 1 Kor 15,47)24 Darum habe ich euch gesagt, dass ihr in euren Sünden sterben werdet; denn wenn ihr nicht glaubt, dass ich es bin, so werdet ihr in euren Sünden sterben. (Mark 16,16; 1 Joh 2,22)25 Da sagten sie zu ihm: Wer bist du? Und Jesus sprach zu ihnen: Zuerst das, was ich euch eben sage! (Luk 22,67)26 Ich habe vieles über euch zu reden und zu richten; aber der, welcher mich gesandt hat, ist wahrhaftig, und was ich von ihm gehört habe, das rede ich zu der Welt. (5 Mos 32,4; Jes 65,16; Joh 7,28; Joh 8,28; Joh 8,40)27 Sie verstanden aber nicht, dass er vom Vater zu ihnen redete. (Matt 13,14)28 Darum sprach Jesus zu ihnen: Wenn ihr den Sohn des Menschen erhöht haben werdet, dann werdet ihr erkennen, dass ich es bin; und ich tue nichts von mir selbst aus, sondern wie mich mein Vater gelehrt hat, so rede ich. (Jes 50,4; Joh 3,14; Joh 5,19; Joh 5,30; Joh 12,32)29 Und der, welcher mich gesandt hat, ist mit mir; der Vater lässt mich nicht allein, denn ich tue allezeit, was ihm wohlgefällt. (Sal 73,23; Joh 8,16; Joh 16,32; 1 Joh 3,22)30 Als er dies sagte, glaubten viele an ihn. (Joh 10,42)31 Da sprach Jesus zu den Juden, die an ihn glaubten: Wenn ihr in meinem Wort bleibt, so seid ihr wahrhaftig meine Jünger, (Kol 1,23; Kol 2,6; 1 Joh 2,24)32 und ihr werdet die Wahrheit erkennen, und die Wahrheit wird euch frei machen! (Rom 6,22; Jak 1,25)33 Sie antworteten ihm: Wir sind Abrahams Same und sind nie jemandes Knechte gewesen; wie kannst du da sagen: Ihr sollt frei werden? (1 Mos 15,13; Neh 9,36; Jes 26,13)34 Jesus antwortete ihnen: Wahrlich, wahrlich, ich sage euch: Jeder, der die Sünde tut, ist ein Knecht der Sünde. (Rom 6,16; 2 Pet 2,19)35 Der Knecht aber bleibt nicht ewig im Haus; der Sohn bleibt ewig. (1 Mos 21,10; Gal 4,25)36 Wenn euch nun der Sohn frei machen wird, so seid ihr wirklich frei. (Rom 8,2; Gal 4,7; Gal 5,1)37 Ich weiß, dass ihr Abrahams Same seid; aber ihr sucht mich zu töten, denn mein Wort findet keinen Raum in euch. (Joh 7,1; Joh 7,32; Joh 8,43; 2 Kor 4,3)38 Ich rede, was ich bei meinem Vater gesehen habe; so tut auch ihr, was ihr bei eurem Vater gesehen habt. (Joh 3,11; Joh 8,26; Joh 8,44)39 Sie antworteten und sprachen zu ihm: Abraham ist unser Vater! Jesus spricht zu ihnen: Wenn ihr Abrahams Kinder wärt, so würdet ihr Abrahams Werke tun. (Joh 8,56; Rom 4,11; Rom 4,18; Jak 2,21)40 Nun aber sucht ihr mich zu töten, einen Menschen, der euch die Wahrheit gesagt hat, die ich von Gott gehört habe; das hat Abraham nicht getan. (1 Mos 18,19)41 Ihr tut die Werke eures Vaters! Da sprachen sie zu ihm: Wir sind nicht unehelich geboren; wir haben einen Vater: Gott! (Jes 57,4; Jes 63,16; Joh 8,44)42 Da sprach Jesus zu ihnen: Wenn Gott euer Vater wäre, so würdet ihr mich lieben, denn ich bin von Gott ausgegangen und gekommen; denn nicht von mir selbst bin ich gekommen, sondern er hat mich gesandt. (Joh 7,28; Joh 17,8; 1 Joh 5,1)43 Warum versteht ihr meine Rede nicht? Weil ihr mein Wort nicht hören könnt! (Jer 6,10)44 Ihr habt den Teufel zum Vater, und was euer Vater begehrt, wollt ihr tun! Der war ein Menschenmörder von Anfang an und steht nicht in der Wahrheit, denn Wahrheit ist nicht in ihm. Wenn er die Lüge redet, so redet er aus seinem Eigenen, denn er ist ein Lügner und der Vater derselben. (1 Mos 3,1; 1 Mos 3,13; Matt 13,38; Apg 5,3; 1 Joh 3,8; Åp 12,9)45 Weil aber ich die Wahrheit sage, glaubt ihr mir nicht. (Gal 4,16; 2 Tim 4,4)46 Wer unter euch kann mich einer Sünde beschuldigen? Wenn ich aber die Wahrheit sage, warum glaubt ihr mir nicht? (Hebr 7,26; 1 Pet 2,22)47 Wer aus Gott ist, der hört die Worte Gottes; darum hört ihr nicht, weil ihr nicht aus Gott seid. (Joh 10,26; 1 Joh 4,6)48 Da antworteten die Juden und sprachen zu ihm: Sagen wir nicht mit Recht, dass du ein Samariter bist und einen Dämon hast? (Joh 4,9; Joh 7,20)49 Jesus erwiderte: Ich habe keinen Dämon, sondern ich ehre meinen Vater, und ihr entehrt mich. (Joh 5,23; Joh 7,18)50 Ich aber suche nicht meine Ehre; es ist Einer, der sie sucht und der richtet. (Joh 5,41; 1 Pet 2,23)51 Wahrlich, wahrlich, ich sage euch: Wenn jemand mein Wort bewahrt[1], so wird er den Tod nicht sehen in Ewigkeit! (Joh 11,25)52 Da sprachen die Juden zu ihm: Jetzt erkennen wir, dass du einen Dämon hast! Abraham ist gestorben und die Propheten, und du sagst: Wenn jemand mein Wort bewahrt, so wird er den Tod nicht schmecken in Ewigkeit! (Sak 1,5)53 Bist du größer als unser Vater Abraham, der gestorben ist? Und die Propheten sind auch gestorben. Was machst du aus dir selbst? (Joh 4,12)54 Jesus antwortete: Wenn ich mich selbst ehre, so ist meine Ehre nichts; mein Vater ist es, der mich ehrt, von dem ihr sagt, er sei euer Gott. (Joh 5,37; Joh 17,1; 2 Pet 1,17)55 Und doch habt ihr ihn nicht erkannt; ich aber kenne ihn. Und wenn ich sagen würde: Ich kenne ihn nicht!, so wäre ich ein Lügner, gleich wie ihr. Aber ich kenne ihn und halte sein Wort. (Tit 1,16; 1 Joh 2,4)56 Abraham, euer Vater, frohlockte, dass er meinen Tag sehen sollte; und er sah ihn und freute sich. (Matt 13,17; Hebr 11,13)57 Da sprachen die Juden zu ihm: Du bist noch nicht 50 Jahre alt und hast Abraham gesehen?58 Jesus sprach zu ihnen: Wahrlich, wahrlich, ich sage euch: Ehe Abraham war, bin ich! (Mi 5,1; Kol 1,17; Åp 1,8; Åp 1,17)59 Da hoben sie Steine auf, um sie auf ihn zu werfen. Jesus aber verbarg sich und ging zum Tempel hinaus, mitten durch sie hindurch, und entkam so. (Luk 4,30; Joh 10,31)