1Seks dager før påskefeiringen begynte, kom Jesus tilbake til Betania der Lasarus bodde. Lasarus var mannen som Jesus hadde vekket opp fra de døde.2Det ble ordnet med et festmåltid til ære for Jesus. Marta serverte, og Lasarus var en av dem som spiste sammen med Jesus ved bordet.3Da tok Maria en flaske[1] aromatisk, kostbar nardusolje og salvet føttene til Jesus og tørket med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften fra oljen.4Judas Iskariot, den av disiplene som seinere skulle forråde Jesus, sa da:5”Denne oljen var jo nesten verd like mye som lønnen for et helt år. Hvorfor solgte hun den heller ikke i stedet og ga pengene til de fattige?”6Dette sa han ikke fordi han brydde seg om de fattige, men fordi han var en tyv. Han var kasserer for den felles pengebeholdningen Jesus og disiplene hadde, og han brukte å underslå penger fra den.7Jesus svarte: ”La henne være i fred! Hun sparte denne oljen slik at den kunne bli brukt som forberedelse for begravelsen min.8De fattige vil dere alltid ha iblant dere, men meg kommer dere ikke til å ha iblant dere særlig lenge til.”9Da folket fikk høre at Jesus var der, kom de for å treffe ham. Noen kom også for å se Lasarus, mannen som han hadde vekt opp fra de døde.10Øversteprestene bestemte seg da for å drepe Lasarus også,11etter som flere og flere jøder tok avstand fra lederne og i stedet begynte å tro på Jesus.
Jesus rir inn i Jerusalem på et esel
12Neste dag spredde nyheten seg over hele Jerusalem om at Jesus var på vei inn i byen. En stor folkemasse som var kommet for å feire påske,13tok palmegrener og gikk ut på veien for å møte ham. De ropte: outing, ”Vi hyller deg![2] Vi ærer deg som er sendt av Herren,[3] du som er Israels konge!”14Jesus fant et ungt esel og satte seg på det og red av sted mot byen, akkurat som Gud hadde forutsagt i Skriften[4]:15”Vær ikke redde, dere Jerusalems innbyggere[5]. Se, deres konge kommer til dere, ridende på en eselfole.”[6]16Disiplene forsto ikke i dette øyeblikket rekkevidden av det Gud hadde forutsagt om Jesus i Skriften, og at det ble virkelighet ved det som skjedde. Da Jesus hadde vendt tilbake til sin herlighet i himmelen, kom de til å huske hva Gud hadde forutsagt.17Alle som hadde vært med da Jesus vekte opp Lasarus fra de døde, hadde fortalt folket det Jesus hadde gjort.18Dette fantastiske miraklet var hovedårsaken til at så mange gikk ut for å møte ham.19Fariseerne[7] sa til hverandre: ”Ingen ting hjelper! Hvert eneste menneske løper jo etter ham!”
Jesus forklarer hvorfor han må dø
20Blant dem som hadde kommet til Jerusalem for å feire påske, var det også noen grekere.21De kom til Filip, han som var fra Betsaida i Galilea, og sa: ”Min herre, vi ville så gjerne treffe Jesus.”22Filip gikk da og snakket om dette med Andreas. Sammen gikk de og fortalte det til Jesus.23Jesus svarte: ”Den tiden er nå kommet som Gud har bestemt at jeg, Menneskesønnen[8], skal vende tilbake til den herligheten som var min i himmelen.24Sannheten er at jeg må dø på samme måte som et hvetekorn som faller i jorden og dør. Dersom hvetekornet ikke dør, blir det fortsatt bare det ene kornet. Om det derimot dør, da gir det en stor avling. På samme måten vil min død gi liv til mange.25Den som elsker livet sitt mer enn noe annet, vil miste det, men den som er villig til å miste livet sitt, skal redde det og få evig liv.26Dersom noen vil ha meg til Herre, da må han følge meg. Tjenerne mine må være der jeg er. Den som har meg til Herre, skal bli æret av min Far i himmelen.27I dette øyeblikket er jeg fylt av angst. Men jeg kan ikke be: ’Far i himmelen, redd meg fra den fryktelige timen som venter meg’. Det er jo for denne avgjørende stunden jeg er kommet.28Far i himmelen, pass på at du blir opphøyd og æret!” Da hørte de en stemme fra himmelen som sa: ”Gjennom dine mirakler er jeg allerede blitt opphøyd og æret, og jeg skal igjen bli det gjennom din død og oppstandelse.”29Da folket som sto rundt hørte stemmen, trodde de at det var torden, mens andre sa at det måtte være en engel som hadde snakket til ham.30Jesus sa: ”Stemmen ble hørt for deres skyld, ikke for min.31Tiden er nå kommet da denne verden skal bli dømt, for nå skal Satan, som er høvding i denne verden, bli overvunnet.32Når jeg har blitt løftet opp[9] fra jorden, skal jeg dra alle til meg.”33Dette sa han for å gjøre det klart for alle hvordan han skulle dø.34”Skal du dø?” protesterte folket. ”Vi har lært at det står i Skriften[10] at Messias, den lovede kongen, skal leve i evighet. Dersom du nå er Messias, Menneskesønnen som det står om i Skriften, hvorfor må du da bli løftet opp? Er det en annen Menneskesønn du snakker om?”35Jesus svarte: ”Mitt lys vil bare lyse for dere en kort tid til. Gå i mitt lys mens dere kan, slik at ikke mørket får makt over livet deres. Den som går i mørket, går seg vill.36Tro på meg som er lyset mens dere fortsatt har sjansen til det, da vil dere bli barn av lyset.” Da Jesus hadde sagt dette, gikk han bort og skjulte seg.
Folket vil ikke tro på Jesus
37Til tross for alle miraklene Jesus hadde gjort, var det mange blant folket som ikke trodde at han var sendt av Gud.38Dette faktum bekreftet forutsigelsen som Gud lot profeten Jesaja uttale om Jesus: ”Herre, hvem trodde på det vi fikk høre, og for hvem har Herren vist makten sin til å frelse?”[11]39Folket kunne helt enkelt ikke tro, for Jesaja hadde også fortalt:40”Gud har forblindet øynene deres, slik at de ikke kan se, og har gjort hjertene deres harde og likegyldige, slik at de ikke kan forstå. Derfor kan de ikke vende om til meg og bli helbredet.”[12]41Dette kunne Jesaja si etter som Gud lot ham se den herlighet Jesus hadde i himmelen, og det var om Jesus han skrev.42Likevel var det mange, til og med i Det jødiske rådet[13], som trodde at Jesus var sendt av Gud. De våget bare ikke å bekjenne det åpent, etter som de var redde at fariseerne[14] skulle ekskludere dem fra Den jødiske menigheten.43De ville heller bli akseptert av mennesker enn av Gud.44Jesus ropte til folket: ”Dersom dere tror på meg, da tror dere i virkeligheten på ham som har sendt meg.45Den som ser meg, han ser også ham som har sendt meg.46Jeg er kommet som et lys til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket.47Om noen hører min lære og ikke vil å følge den, da dømmer ikke jeg ham. Jeg er ikke kommet for å dømme menneskene, men for å frelse.48Nei, den som nekter å tro på meg og ikke tar imot budskapet mitt, han skal bli dømt av de sannhetene jeg har undervist om når dagen kommer og Gud dømmer alle.49Det jeg taler, er ikke mine egne tanker, men kommer fra min Far i himmelen. Han som har sendt meg, har bestemt det jeg skal si til dere.50Jeg vet at budskapet hans gir evig liv. Derfor forteller jeg det han vil at jeg skal si dere.”
1Sechs Tage vor dem Passah kam Jesus dann nach Bethanien, wo Lazarus war, der tot gewesen war und den er aus den Toten auferweckt hatte. (Joh 11,1)2Sie machten ihm nun dort ein Gastmahl, und Martha diente. Lazarus aber war einer von denen, die mit ihm zu Tisch saßen.[1] (Luk 10,40; Joh 11,2)3Da nahm Maria ein Pfund echten, köstlichen Nardensalböls, salbte Jesus die Füße und trocknete seine Füße mit ihren Haaren; das Haus aber wurde erfüllt vom Geruch des Salböls. (Luk 10,39; Joh 7,38; Joh 11,32)4Da spricht Judas, Simons Sohn, der Ischariot, einer seiner Jünger, der ihn danach verriet:5Warum hat man dieses Salböl nicht für 300 Denare verkauft und es den Armen gegeben? (Joh 6,7)6Das sagte er aber nicht, weil er sich um die Armen kümmerte, sondern weil er ein Dieb war und den Beutel hatte und trug, was eingelegt wurde. (2 Kong 5,20; Joh 13,29)7Da sprach Jesus: Lass sie! Dies hat sie für den Tag meines Begräbnisses aufbewahrt. (2 Krøn 25,9; Matt 26,10; Matt 26,12; 1 Kor 4,5)8Denn die Armen habt ihr allezeit bei euch; mich aber habt ihr nicht allezeit. (Matt 26,11; Joh 13,33)9Es erfuhr nun eine große Menge der Juden, dass er dort war; und sie kamen nicht allein um Jesu willen, sondern auch um Lazarus zu sehen, den er aus den Toten auferweckt hatte. (Joh 11,43; Apg 3,10; Apg 4,14)10Da beschlossen die obersten Priester, auch Lazarus zu töten, (Matt 26,4; Luk 18,33; Apg 3,15)11denn seinetwegen gingen viele Juden hin und glaubten an Jesus. (Joh 11,45)
Der Einzug des Messias Jesus in Jerusalem
12Am folgenden Tag, als viele Leute, die zum Fest erschienen waren, hörten, dass Jesus nach Jerusalem komme, (Joh 11,55)13da nahmen sie Palmzweige und gingen hinaus, ihm entgegen, und riefen: Hosianna! Gepriesen sei der, welcher kommt im Namen des Herrn, der König von Israel! (Joh 18,33; Åp 7,9)14Jesus aber hatte einen jungen Esel gefunden und setzte sich darauf, wie geschrieben steht:15»Fürchte dich nicht, Tochter Zion! Siehe, dein König kommt, sitzend auf dem Füllen einer Eselin«[2]. (Dom 5,9; 1 Kong 1,37; Sak 9,9)16Dies verstanden aber seine Jünger anfangs nicht, doch als Jesus verherrlicht war, da erinnerten sie sich, dass dies von ihm geschrieben stand und dass sie ihm dies getan hatten. (Luk 18,34; Joh 7,39; Joh 14,26; Joh 17,1; Apg 3,17)17Die Menge nun, die bei ihm war, als er Lazarus aus dem Grab gerufen und ihn aus den Toten auferweckt hatte, legte Zeugnis ab. (Joh 11,42; Joh 11,48)18Darum ging ihm auch die Volksmenge entgegen, weil sie gehört hatte, dass er dieses Zeichen getan hatte.19Da sprachen die Pharisäer zueinander: Ihr seht, dass ihr nichts ausrichtet. Siehe, alle Welt läuft ihm nach! (Joh 11,47; Joh 12,9)20Es waren aber etliche Griechen unter denen, die hinaufkamen, um während des Festes anzubeten. (1 Kong 8,41; Apg 8,27; Apg 17,4; Rom 1,16)21Diese gingen zu Philippus, der aus Bethsaida in Galiläa war, baten ihn und sprachen: Herr, wir möchten gerne Jesus sehen! (Sal 27,4; Matt 4,15; Matt 13,17; Luk 19,2; Joh 1,45; Joh 6,40; Joh 12,45)22Philippus kommt und sagt es dem Andreas, und Andreas und Philippus sagen es wiederum Jesus.
Der Messias kündigt seinen Opfertod und seine Verherrlichung an
23Jesus aber antwortete ihnen und sprach: Die Stunde ist gekommen, dass der Sohn des Menschen verherrlicht werde! (Joh 13,32)24Wahrlich, wahrlich, ich sage euch: Wenn das Weizenkorn nicht in die Erde fällt und stirbt, so bleibt es allein; wenn es aber stirbt, so bringt es viel Frucht. (Jes 53,10; 1 Kor 15,36; Hebr 2,14)25Wer sein Leben[3] liebt, der wird es verlieren; wer aber sein Leben in dieser Welt hasst, wird es zum ewigen Leben bewahren. (Matt 10,39; Luk 17,33)26Wenn jemand mir dienen will, so folge er mir nach; und wo ich bin, da soll auch mein Diener sein; und wenn jemand mir dient, so wird ihn [mein] Vater ehren. (1 Sam 2,30; Ordsp 27,18; Joh 10,27; Joh 14,21; Ef 5,1; 1 Pet 2,21)27Jetzt ist meine Seele erschüttert. Und was soll ich sagen? Vater, hilf mir aus dieser Stunde! Doch darum bin ich in diese Stunde gekommen. (Matt 26,38; Mark 10,45; Luk 12,50; Joh 13,1; Joh 17,1)28Vater, verherrliche deinen Namen! Da kam eine Stimme vom Himmel: Ich habe ihn verherrlicht und will ihn wiederum verherrlichen! (Jes 24,15; Jes 40,5; Matt 3,17; Matt 6,9; Matt 17,5; Rom 6,4; Fil 1,20; Fil 2,11)29Die Menge nun, die dabeistand und dies hörte, sagte, es habe gedonnert. Andere sagten: Ein Engel hat mit ihm geredet! (Apg 23,9)30Jesus antwortete und sprach: Nicht um meinetwillen ist diese Stimme geschehen, sondern um euretwillen. (Joh 11,42)31Jetzt ergeht ein Gericht über diese Welt. Nun wird der Fürst dieser Welt hinausgeworfen werden; (Luk 10,18; Joh 14,30; 2 Kor 4,4)32und ich, wenn ich von der Erde erhöht bin, werde alle zu mir ziehen. (Joh 3,14; Rom 5,18; 1 Tim 2,4)33Das sagte er aber, um anzudeuten, durch welchen Tod er sterben würde. (Joh 18,32)34Die Menge antwortete ihm: Wir haben aus dem Gesetz gehört, dass der Christus in Ewigkeit bleibt; wie sagst du denn, der Sohn des Menschen müsse erhöht werden? Wer ist dieser Sohn des Menschen? (Sal 89,37; Jes 9,6; Dan 7,14; Matt 16,13)35Da sprach Jesus zu ihnen: Noch eine kleine Zeit ist das Licht bei euch. Wandelt, solange ihr das Licht noch habt, damit euch die Finsternis nicht überfällt! Denn wer in der Finsternis wandelt, weiß nicht, wohin er geht. (Ordsp 4,19; Jer 13,16; Joh 7,33; Joh 11,10; 1 Joh 2,11)36Solange ihr das Licht habt, glaubt an das Licht, damit ihr Kinder des Lichtes werdet! Dies redete Jesus und ging hinweg und verbarg sich vor ihnen. (Joh 12,46; Ef 5,8)
Das Volk verharrt im Unglauben
37Obwohl er aber so viele Zeichen vor ihnen getan hatte, glaubten sie nicht an ihn; (Joh 2,23; Joh 5,36; Joh 20,30)38damit das Wort des Propheten Jesaja erfüllt würde, das er gesprochen hat: »Herr, wer hat unserer Verkündigung geglaubt, und wem ist der Arm des Herrn geoffenbart worden?«[4] (Jes 53,1; Luk 16,31)39Darum konnten sie nicht glauben, denn Jesaja hat wiederum gesprochen:40»Er hat ihre Augen verblendet und ihr Herz verhärtet, damit sie nicht mit den Augen sehen, noch mit dem Herzen verstehen und sich bekehren und ich sie heile«.[5] (Sal 81,13; Jes 6,10; Matt 13,15)41Dies sprach Jesaja, als er seine Herrlichkeit sah und von ihm redete. (Jes 6,1)42Doch glaubten sogar von den Obersten viele an ihn, aber wegen der Pharisäer bekannten sie es nicht, damit sie nicht aus der Synagoge ausgeschlossen würden. (Luk 9,26; Joh 9,22)43Denn die Ehre der Menschen war ihnen lieber als die Ehre Gottes. (Joh 5,44)44Jesus aber rief und sprach: Wer an mich glaubt, der glaubt nicht an mich, sondern an den, der mich gesandt hat. (1 Pet 1,21)45Und wer mich sieht, der sieht den, der mich gesandt hat. (Joh 10,30; Joh 14,9; Kol 1,15)46Ich bin als ein Licht in die Welt gekommen, damit jeder, der an mich glaubt, nicht in der Finsternis bleibt. (Joh 1,4; Joh 1,9; Joh 8,12; Joh 9,5)47Und wenn jemand meine Worte hört und nicht glaubt, so richte ich ihn nicht; denn ich bin nicht gekommen, um die Welt zu richten, sondern damit ich die Welt rette. (Joh 3,17)48Wer mich verwirft und meine Worte nicht annimmt, der hat schon seinen Richter: Das Wort, das ich geredet habe, das wird ihn richten am letzten Tag. (5 Mos 18,19; Joh 5,45; Rom 2,12)49Denn ich habe nicht aus mir selbst geredet, sondern der Vater, der mich gesandt hat, er hat mir ein Gebot gegeben, was ich sagen und was ich reden soll. (Joh 7,16)50Und ich weiß, dass sein Gebot ewiges Leben ist. Darum, was ich rede, das rede ich so, wie der Vater es mir gesagt hat. (Joh 3,11; Joh 14,24; 1 Joh 3,23; 1 Joh 5,11)