2 Korintierne 10

En Levende Bok

fra Biblica
1 Noen av dere beskylder meg for å opptre som en feiging når jeg er hos dere. Modig er jeg bare når jeg er langt unna. Jeg har nå i brevet appellert til dere med den samme mildhet og godhet som vi finner hos Kristus.2 Nå håpet jeg virkelig at jeg skulle slippe å bruke mitt mot og min autoritet når jeg kommer til dere. Det er jeg nemlig beredt til å gjøre dersom jeg må gå imot dem som påstår at jeg blir drevet av egoistiske motiv.3 Visst nok lever jeg her i verden, men jeg kjemper ikke med jordiske metoder.4 Nei, de våpen jeg bruker i min åndelige kamp, er Guds mektige kraft. De som kan bryte ned alle sterke festningsverk som vi i tankene våre bygger opp.5 Jeg bryter ned alle stolte argumenter, alt som går imot det vi vet om Gud. Hver tanke tar jeg til fange og tvinger den til å være lydig mot Kristus.6 Jeg er beredt til å straffe alle dem som fortsatt nekter å være lydige mot Kristus, etter at resten av dere har begynt å være lydig mot ham.7 Problemet med dere er at dere vurderte menneskene på en overfladisk måte. Dere må forstå at jeg og mine medarbeidere tilhører Jesus Kristus like mye som disse som så stolt sier: ”Vi tilhører Kristus”.[1]8 Ja, som utsending for Herren Jesus kunne jeg skryte enda mer med den autoritet jeg har fått av ham, en autoritet som er til for å styrke troen deres, ikke for å straffe dere. Jeg ville likevel ikke bli anklaget for noen overdrivelse.9 Jeg vil ikke at det skal virke som om det bare er i brevs form jeg kan opptre med myndighet.10 Noen hos dere sier: ”Brevene hans er fulle av autoritet og kraft, men når han dukker opp i egen person, er han feig, svak og ikke mye å høre på.”11 De som snakker på denne måten, må skjønne at jeg er innstilt på å handle ut fra autoriteten jeg har når jeg er fjernt unna. Den samme autoritet som jeg bruker i brevene mine.12 Jeg kan ikke tenke meg å sammenligne eller likestille meg med de personene som bare framhever seg selv hos dere. De mangler nødvendig selvkritikk og lar ikke andre vurdere det de har utrettet. Så dumt!13 Nei, jeg vil bare rose og ære meg over å ha utført oppdraget som Gud har gitt meg. Han har gjort meg til sin utsending. I det oppdraget inngikk kallet til å nå fram helt til dere.14 Dersom jeg bruker autoriteten min til å advare dere, går jeg likevel ikke ut over oppdraget jeg har fått. Jeg og mine medarbeidere var de første som kom til Korint med det glade budskapet om Kristus.15 For det arbeidet vil jeg ikke innkassere æren som andre troende har utrettet blant dere. Men etter som troen vokser seg sterkere hos dere, håper jeg å kunne arbeide enda mer blant dere.16 Etterpå kan jeg gå videre og spre budskapet om Kristus til nye steder som ligger enda lengre borte en Korint. Da trenger jeg ikke å skryte over det andre har utført som oppdrag fra Gud.17 Det står i Skriften[2]: ”Den som vil skryte, han skal skryte over det som Herren har gjort.”[3]18 Det hjelper ikke å fremheve seg selv. Alle må få sin anerkjennelse av Herren.

2 Korintierne 10

Schlachter 2000

fra Genfer Bibelgesellschaft
1 Ich selbst aber, Paulus, ermahne euch angesichts der Sanftmut und Freundlichkeit des Christus, der ich von Angesicht zu Angesicht demütig bin bei euch, abwesend aber mutig gegen euch; (Mi 6,8; Matt 11,29; Rom 12,1; 2 Kor 8,8; 2 Kor 10,10)2 und ich bitte euch, dass ich nicht bei meiner Anwesenheit mutig sein muss in der Zuversicht, mit der ich entschlossen gegen etliche aufzutreten gedenke, die von uns meinen, wir würden gemäß dem Fleisch wandeln.[1] (Rom 8,1; 1 Kor 4,21; 2 Kor 1,17; 2 Kor 12,16; 2 Kor 13,2; 2 Kor 13,10)3 Denn obgleich wir im Fleisch wandeln, so kämpfen wir doch nicht nach Art des Fleisches; (Rom 8,12; Gal 2,20; 1 Pet 4,2)4 denn die Waffen unseres Kampfes sind nicht fleischlich, sondern mächtig durch Gott zur Zerstörung von Festungen, (Jer 1,10; Jer 23,29; 1 Kor 2,4; 2 Kor 13,3; Ef 6,13; 1 Tess 5,8; Hebr 4,12)5 sodass wir Vernunftschlüsse zerstören und jede Höhe, die sich gegen die Erkenntnis Gottes erhebt, und jeden Gedanken gefangen nehmen zum Gehorsam gegen Christus, (Rom 1,5; Rom 15,18; 1 Kor 1,19)6 und auch bereit sind, jeden Ungehorsam zu bestrafen, sobald euer Gehorsam vollständig geworden ist. (1 Kor 4,21; 2 Kor 13,10)7 Schaut ihr auf das, was vor Augen liegt? Wenn jemand von sich selbst überzeugt ist, dass er Christus angehört, so möge er andererseits von sich selbst aus den Schluss ziehen, dass, gleichwie er Christus angehört, so auch wir Christus angehören. (Joh 7,24; 2 Kor 5,14; 2 Kor 10,1; 2 Kor 11,22; 2 Kor 13,5)8 Denn wenn ich mich auch noch etwas mehr rühmen wollte wegen unserer Vollmacht, die der Herr uns gegeben hat zu eurer Erbauung und nicht zu eurer Zerstörung, so würde ich nicht zuschanden werden; (1 Kor 5,4; 2 Kor 10,6; 2 Kor 12,6; Ef 4,11)9 doch ich will nicht den Anschein erwecken, als wollte ich euch durch die Briefe einschüchtern. (1 Kor 4,5; 1 Kor 4,19; 2 Kor 10,10)10 Denn die Briefe, sagt einer, sind gewichtig und stark, aber die leibliche Gegenwart ist schwach und die Rede verachtenswert. (2 Kor 10,1; 2 Kor 11,6)11 Der Betreffende soll aber bedenken: So wie wir als Abwesende mit dem Wort in Briefen sind, ebenso werden wir als Anwesende auch mit der Tat sein. (1 Kor 4,19; 2 Kor 12,20; 2 Kor 13,2; 2 Kor 13,10)12 Denn wir wagen es nicht, uns denen zuzurechnen oder gleichzustellen, die sich selbst empfehlen; sie aber sind unverständig, indem sie sich an sich selbst messen und sich mit sich selbst vergleichen. (Ordsp 3,7; Ordsp 27,2; Rom 12,3; 2 Kor 3,1; 2 Kor 12,11; Gal 6,3)13 Wir aber wollen uns nicht ins Maßlose rühmen, sondern nach dem Maß des Wirkungskreises, den uns Gott als Maß zugemessen hat, nämlich dass wir auch bis zu euch gelangen sollten. (1 Kor 3,5; 1 Kor 13,4)14 Denn wir strecken uns nicht zu weit aus, als wären wir nicht bis zu euch gelangt; wir sind ja auch mit dem Evangelium von Christus bis zu euch gekommen. (1 Kor 4,15; 1 Kor 9,1)15 Wir rühmen uns auch nicht ins Maßlose aufgrund der Arbeiten anderer; wir haben aber die Hoffnung, wenn euer Glaube wächst, bei euch noch viel mehr Raum zu gewinnen, unserem Wirkungskreis gemäß, (Rom 1,5; Rom 1,17)16 um das Evangelium auch in den Gebieten jenseits von euch zu verkündigen, und uns nicht im Wirkungskreis eines anderen Ruhm zu holen, wo die Arbeit schon getan ist. (Rom 15,20)17 »Wer sich aber rühmen will, der rühme sich des Herrn!«[2] (Jer 9,23; 1 Kor 1,31)18 Denn nicht der ist bewährt, der sich selbst empfiehlt, sondern der, den der Herr empfiehlt. (Rom 2,29; 1 Kor 4,5)