Matteus 22

En Levende Bok

fra Biblica
1 Jesus fortalte et nytt bilde for dem. Han sa:2 ”Der Gud regjerer, blir det som i denne fortellingen:[1] En konge forberedte en stor bryllupsfest for sønnen sin.3 Han innbød mange gjester, og da forberedelsene var ferdige sendte han tjenere ut for å si til dem som var innbudt at tidspunktet var inne for å komme. Men alle takket nei.4 Da sendte han andre tjenere for å si til dem: ’Alt er klart, oksene og kalvene er slaktet. Skynd dere å komme!’5 Men gjestene som han hadde bedt, var ikke interessert. Hver og en fortsatte med sitt, den ene med sin bondegård, den andre med sine forretninger.6 Noen grep til og med kongens tjenere, mishandlet og drepte dem.7 Da ble kongen sint og sendte ut sin armé, henrettet morderne og brente ned byene deres.8 Så sa han til tjenerne sine: ’Bryllupsfesten er ferdig, men de gjestene som jeg innbød, er ikke verd å få del i festen.9 Gå derfor ut på gatehjørnene og be alle dere ser, til bryllupet.’10 Tjenerne gjorde som han sa og tok med seg alle de kunne finne, både onde og gode, og festsalen ble fylt med gjester.11 Da kongen kom innfor å hilse på gjestene, la han merke til en mann som ikke hadde på seg klær som passet for anledningen.12 ’Min venn’, spurte han, ’hvordan kan du være her uten å ha på deg klær som passer for bryllupet?’ Men mannen kunne ikke svare.[2]13 Da sa kongen til tjenerne sine: ’Bind hendene og føttene hans og kast ut i mørket utenfor. Der skal de gråte av angst og fortvilelse.’ ”14 Jesus avsluttet med disse ordene: ”Mange er innbudt av Gud, men få takker ja og vil tilhøre ham.”15 Fariseerne[3] gikk sin vei for å pønske ut en måte å få Jesus til å si noe som de kunne arrestere ham for.16 Til slutt sendte de noen av mennene sine sammen med kong Herodes sine tilhengere[4], og lot dem si til Jesus: ”Mester, vi vet at du alltid er ærlig. Du sier rett ut det som er Guds vilje og lar deg ikke påvirke av noen.17 Si oss nå om det er rett eller galt å betale skatt til den romerske keiseren. Hva mener du?”18 Jesus visste hva de var ute etter. ”Dere er falske mennesker som bare later som om dere er lydige mot Gud!” ropte han. ”Hvorfor forsøker dere å lure meg?19 Vis meg en mynt, samme typen som dere betaler skatt med.” De ga ham en romersk mynt,20 og han spurte dem: ”Hvem sitt bilde er dette, og hvem sin signatur står under bildet?”21 ”Keiserens”, svarte de. ”Da så”, sa han, ”gi keiseren det som er hans. Men det som tilhører Gud, det skal dere gi til Gud.”22 Dette svaret overrasket dem i den grad at de gikk sin vei og lot ham være i fred.23 Samme dagen kom noen av saddukeerne[5] til Jesus. De påstår at de døde ikke kan stå opp igjen, og derfor spurte de ham:24 ”Mester, Moses har sagt: ’Dersom en mann dør barnløs, da skal hans bror gifte seg med enken og passe på at den døde får en sønn som kan arve ham.’[6]25 Nå hadde vi faktisk en familie blant oss med sju brødre. Den eldste av brødrene giftet seg og døde barnløs. Derfor giftet bror nummer to seg med enken.26 Men han døde også barnløs. Da giftet bror nummer tre seg med henne. Slik fortsatte det til hun hadde vært gift med de alle sju.27 Så døde også kvinnen til slutt.28 Hvem blir hun kona til når de døde står opp igjen? Alle sju har jo vært gift med henne!”29 Jesus svarte: ”Dere tar helt feil, etter som dere verken forstår Skriften[7] eller kjenner Guds kraft.30 Når de døde står opp igjen, skal det ikke finnes noen som gifter seg. Alle kommer til å være som englene i himmelen.31 Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere aldri lest det Gud har sagt til dere i Skriften:32 ’Jeg er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud’.[8] Gud er ikke en gud for døde, men for de levende.[9]33 Da folket hørte dette, ble de helt forundret over undervisningen hans.34 Da fariseerne[10] fikk høre at Jesus hadde stoppet munnen på saddukeerne[11], samlet de seg.35 En av dem, en skriftlærd[12], forsøkte å teste Jesus ved å stille spørsmål:36 ”Mester, hvilket er det viktigste av budene i Moseloven[13]?”37 Jesus svarte: ” ’Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele din forstand.’[14]38 Dette er det første budet og også det viktigste.39 Det nest viktigste ligner på det første: ’Du skal elske dine medmennesker som deg selv.’[15]40 Disse to budene sammenfatter alt det som Gud har sagt i Moseloven og ved profetene.[16]41 Mens fariseerne[17] var samlet rundt Jesus, passet han på å stille dem et spørsmål:42 ”Hva mener dere om Messias, den lovede kongen? Hvem er han etterkommer av?” De svarte: ”Han er etterkommer av kong David[18].”43 ”Hvorfor kaller da David ham ’Herre’, når han snakker under innflytelse av Guds Ånd?” spurte Jesus. ”David sa jo:44 ’Gud sa til min Herre: Kom og sett deg på min høyre side for å regjere, til jeg har lagt dine fiender under føttene dine.’[19]45 Mener dere virkelig at David skulle kalle en av sine etterkommere for Herre?”46 Men de kunne ikke svare, og fra den dagen av våget ingen å stille flere spørsmål til Jesus.

Matteus 22

Lutherbibel 2017

fra Deutsche Bibelgesellschaft
1 Und Jesus fing an und redete abermals in Gleichnissen zu ihnen und sprach: (Luk 14,16)2 Das Himmelreich gleicht einem König, der seinem Sohn die Hochzeit ausrichtete. (Joh 3,29; Åp 19,7)3 Und er sandte seine Knechte aus, die Gäste zur Hochzeit zu rufen; doch sie wollten nicht kommen.4 Abermals sandte er andere Knechte aus und sprach: Sagt den Gästen: Siehe, meine Mahlzeit habe ich bereitet, meine Ochsen und mein Mastvieh ist geschlachtet und alles ist bereit; kommt zur Hochzeit!5 Aber sie verachteten das und gingen weg, einer auf seinen Acker, der andere an sein Geschäft.6 Die Übrigen aber ergriffen seine Knechte, verhöhnten und töteten sie. (Matt 21,35)7 Da wurde der König zornig und schickte seine Heere aus und brachte diese Mörder um und zündete ihre Stadt an. (Matt 24,2)8 Dann sprach er zu seinen Knechten: Die Hochzeit ist zwar bereit, aber die Gäste waren’s nicht wert.9 Darum geht hinaus auf die Straßen und ladet zur Hochzeit ein, wen ihr findet.10 Und die Knechte gingen auf die Straßen hinaus und brachten zusammen alle, die sie fanden, Böse und Gute; und der Hochzeitssaal war voll mit Gästen. (Matt 13,47)11 Da ging der König hinein zum Mahl, sich die Gäste anzusehen, und sah da einen Menschen, der hatte kein hochzeitliches Gewand an, (Åp 19,8)12 und sprach zu ihm: Freund, wie bist du hier hereingekommen und hast doch kein hochzeitliches Gewand an? Er aber verstummte.13 Da sprach der König zu seinen Dienern: Bindet ihm Hände und Füße und werft ihn in die äußerste Finsternis! Da wird sein Heulen und Zähneklappern.14 Denn viele sind berufen, aber wenige sind auserwählt.15 Da gingen die Pharisäer hin und hielten Rat, dass sie ihn fingen in seinen Worten, (Mark 12,13; Luk 20,20)16 und sandten zu ihm ihre Jünger samt den Anhängern des Herodes[1]. Die sprachen: Meister, wir wissen, dass du wahrhaftig bist und lehrst den Weg Gottes recht und fragst nach niemand; denn du achtest nicht das Ansehen der Menschen. (Joh 3,2)17 Darum sage uns, was meinst du: Ist’s recht, dass man dem Kaiser Steuern zahlt, oder nicht?18 Da nun Jesus ihre Bosheit merkte, sprach er: Ihr Heuchler, was versucht ihr mich?19 Zeigt mir die Steuermünze! Und sie reichten ihm einen Silbergroschen.20 Und er sprach zu ihnen: Wessen Bild und Aufschrift ist das?21 Sie sprachen zu ihm: Des Kaisers. Da sprach er zu ihnen: So gebt dem Kaiser, was des Kaisers ist, und Gott, was Gottes ist! (Rom 13,7)22 Als sie das hörten, wunderten sie sich, ließen von ihm ab und gingen davon.23 An demselben Tage traten Sadduzäer zu ihm, die sagen, es gebe keine Auferstehung, und fragten ihn (Mark 12,18; Luk 20,27; Apg 4,2; Apg 23,6; Apg 23,8)24 und sprachen: Meister, Mose hat gesagt: »Wenn einer stirbt und hat keine Kinder, so soll sein Bruder die Frau heiraten und seinem Bruder Nachkommen erwecken.« (1 Mos 38,8; 5 Mos 25,5)25 Nun waren bei uns sieben Brüder. Der erste heiratete und starb; und weil er keine Nachkommen hatte, hinterließ er seine Frau seinem Bruder;26 desgleichen der zweite und der dritte bis zum siebenten.27 Zuletzt nach allen starb die Frau.28 Nun in der Auferstehung: Wessen Frau wird sie sein von diesen sieben? Sie haben sie ja alle gehabt.29 Jesus aber antwortete und sprach zu ihnen: Ihr irrt, weil ihr weder die Schrift kennt noch die Kraft Gottes.30 Denn in der Auferstehung werden sie weder heiraten noch sich heiraten lassen, sondern sie sind wie Engel im Himmel.31 Habt ihr denn nicht gelesen von der Auferstehung der Toten, was euch gesagt ist von Gott, der da spricht: (2 Mos 3,6)32 »Ich bin der Gott Abrahams und der Gott Isaaks und der Gott Jakobs«? Gott ist nicht ein Gott der Toten, sondern der Lebenden.33 Und als das Volk das hörte, entsetzten sie sich über seine Lehre.34 Als aber die Pharisäer hörten, dass er den Sadduzäern das Maul gestopft hatte, versammelten sie sich. (Mark 12,28; Luk 10,25)35 Und einer von ihnen, ein Lehrer des Gesetzes, versuchte ihn und fragte:36 Meister, welches ist das höchste Gebot im Gesetz?37 Jesus aber sprach zu ihm: »Du sollst den Herrn, deinen Gott, lieben von ganzem Herzen, von ganzer Seele und von ganzem Gemüt[2]« (5 Mos 6,5)38 Dies ist das höchste und erste Gebot.39 Das andere aber ist dem gleich: »Du sollst deinen Nächsten lieben wie dich selbst« (3 Mos 19,18)40 In diesen beiden Geboten hängt das ganze Gesetz und die Propheten. (Matt 7,12; Rom 13,9)41 Als nun die Pharisäer beieinander waren, fragte sie Jesus (Mark 12,34; Luk 20,40)42 und sprach: Was denkt ihr von dem Christus? Wessen Sohn ist er? Sie sprachen zu ihm: Davids. (Jes 11,1; Joh 7,42)43 Er sprach zu ihnen: Wie nennt ihn dann David im Geist »Herr«, wenn er sagt:44 »Der Herr sprach zu meinem Herrn: Setze dich zu meiner Rechten, bis ich deine Feinde unter deine Füße lege«? (Matt 26,64)45 Wenn nun David ihn Herr nennt, wie ist er dann sein Sohn?46 Und niemand konnte ihm ein Wort antworten, auch wagte niemand von dem Tage an, ihn hinfort zu fragen.