1-3Fariseerne[1] fikk nå høre at Jesus vant flere disipler enn Johannes og døpte flere, skjønt det var ikke Jesus selv som døpte, men disiplene. Jesus dro derfor fra Judea og reiste tilbake til Galilea.4På veien dit ble han tvunget til å reise gjennom Samaria[2].5Etter en tid kom han til byen Sykar som ligger nær den jordteigen som Jakob ga sønnen sin Josef.6Der ligger også Jakobs brønn. Etter som det var mitt på dagen og Jesus var trøtt av den lange reisen, satte han seg ved brønnen.7Da kom en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus ba henne: ”Gi meg litt å drikke.”8Han var alene akkurat da, for disiplene hadde gått inn i byen for å kjøpe mat.9Kvinnen ble svært forbauset, for jødene ville ikke ha noe med samaritanene å gjøre. Hun sa: ”Du som er jøde, hvorfor spør du en samaritansk kvinne om vann?”10Jesus svarte: ”Dersom du visste hvilken fantastisk gave Gud har i bakhånd for deg, og dersom du forsto hvem jeg er, da ville du i stedet ha spurt meg, og jeg ville ha gitt deg levende vann.”11”Men, herre, du har jo verken tau eller bøtte”, sa hun, ”og brønnen er dyp. Hvor skal du få levende vann fra?12Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob som ga oss denne brønnen? Kan du gi meg bedre vann enn det som han, sønnene og husdyrene hans drakk av?”13Jesus svarte: ”Den som drikker av dette vannet, blir snart tørst igjen.14Men den som drikker av det vannet jeg gir, blir aldri tørst igjen, for mitt vann blir en uuttømmelig kilde i ham som sprudler fram og gir evig liv.”15”Herre”, sa kvinnen. ”Gi meg av det vannet, slik at jeg aldri mer blir tørst og kan slippe å gå ut hit for å hente vann.”16Jesus sa: ”Gå og hent mannen din.”17-18”Jeg har ingen mann”, svarte kvinnen. ”Du har rett”, sa Jesus. ”Du har levd sammen med fem menn, og den du nå lever med, er ikke din mann. Der holdt du deg til sannheten.”19”Herre”, sa kvinnen. ”Du må være en profet, etter som du med Guds hjelp kan avsløre noe slikt.20Si meg hvorfor dere jøder påstår at Jerusalem er det eneste stedet der vi kan tilbe Gud, mens vi som er samaritaner, sier at vi skal tilbe på dette fjellet[3] der forfedrene våre alltid har tilbedt?”21-24Jesus forklarte: ”Tro meg, det kommer en dag da ingen lenger behøver å diskutere om det er på dette fjellet eller i Jerusalem vi skal tilbe vår Far i himmelen. Det er ikke spørsmålet om hvor vi tilber som er det viktigste, heller hvordan vi skal tilbe. Virkelig tilbedelse er ekte og inspirert av Guds Ånd. Det er slik Gud vil at vi skal tilbe ham, etter som Gud er Ånd. Og det kommer en dag, ja, den er allerede her, da menneskene skal tilbe Gud på denne måten. Men dere som er samaritaner, vet lite om ham som dere tilber. Vi jøder derimot kjenner ham godt, for frelsen kommer fra jødene.”25Kvinnen sa: ”Ja, jeg vet at Messias[4], den lovede kongen, en gang skal komme, og når han kommer, vil han forklare alt for oss.”26Jesus sa til henne: ”Det er jeg,[5] han som du snakker med.”27I samme øyeblikk kom disiplene tilbake. De ble mer enn overrasket da de så at han snakket med en kvinne, men ingen spurte ham hvorfor han snakket med henne eller hva de pratet om.28Kvinnen satte igjen sin vannbøtte ved brønnen og gikk tilbake til byen og sa til alle:29”Kom så får dere treffe en mann som var i stand til å si meg alt det jeg har gjort! Jeg undrer meg på om han ikke må være Messias, den lovede kongen.”30Folket strømmet ut fra byen for å treffe Jesus.31Imens ville disiplene gi Jesus noe å spise.32Men han sa: ”Jeg har mat som dere ikke kjenner til.”33Disiplene sa da til hverandre: ”Kan noen ha kommet hit og gitt ham mat?”34Da forklarte Jesus: ”Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg og å fullføre det oppdraget han har gitt meg.35Dere sier at kornet ikke er modent før om fire måneder. Men jeg sier: Se dere omkring. Åkrene har allerede lysnet i fargen og er modne for skuronnen.36De høstfolkene som fører mennesker til evig liv skal få god lønn. Tenk hvilken glede som venter både den som sår og den som høster!37For her gjelder ordspråket: En sår og en annen høster.38Jeg har sendt dere ut for å høste der dere ikke har sådd. Andre har utført arbeidet, og dere skal få lønn for strevet dere har hatt.”
Mange samaritaner kommer til tro
39Mange samaritaner fra byen Sykar hadde blitt overbeviste om at Jesus var sendt av Gud da de hørte kvinnen si: ”Han var i stand til å si meg alt det jeg har gjort.”40Da de kom ut til ham, ba de om at han måtte stanse i byen, og han ble der i to dager.41Da de fikk høre ordene fra hans egen munn, var det enda flere som begynte å tro på ham.42De sa til kvinnen: ”Nå er det ikke lenger det du fortalte oss som får oss til å tro. Nei, nå har vi selv hørt ham og forstått at han virkelig er den som skal frelse menneskene.”
Jesus helbreder sønnen til en kongelig tjenestemann
43Etter to dager fortsatte Jesus til Galilea.44Han hadde selv sagt at en profet som bringer Guds budskap blir respektert over alt, bortsett fra på sitt eget hjemsted.45Nå tok galileerne imot ham med åpne armer, etter som de hadde vært i Jerusalem under påskehøytiden[6] og sett alle miraklene hans.46Mens han reiste rundt i Galilea, kom han også tilbake til byen Kana, der han en gang hadde forandret vann til vin. En mann i den kongelige[7] tjenesten hadde på denne tiden en sønn som lå alvorlig syk i byen Kapernaum.47Da mannen fikk høre at Jesus hadde kommet fra Judea og var i Galilea, gikk han til Kana for å treffe Jesus. Han ba ham om å følge med til Kapernaum for å helbrede gutten hans som lå døende.48Jesus spurte: ”Kan dere virkelig ikke tro på meg dersom dere ikke til stadighet får se mirakler?”49Men mannen ba: ”Herre, kom før gutten min dør.”50Da sa Jesus til han: ”Gå hjem igjen. Sønnen din lever.” Og mannen trodde på det Jesus sa og gikk hjem.51Mens han fortsatt var på veien ble han møtt av tjenerne sine som meldte at gutten levde og var frisk.52Han spurte ved hvilken tid på dagen gutten hadde begynt bli bedre, og de svarte: ”I går ettermiddag rundt klokka ett forsvant plutselig feberen.”53Da forsto faren at det hadde skjedd i samme øyeblikk som Jesus hadde sagt til ham: ”Din sønn lever.” Og tjenestemannen og alle i huset hans begynte å tro på Jesus.54Dette var det andre miraklet Jesus gjorde, og han gjorde det mens han var på vei fra Judea til Galilea.
1Als nun Jesus erfuhr, dass den Pharisäern zu Ohren gekommen war, dass Jesus mehr zu Jüngern machte und taufte als Johannes – (Joh 3,22; Joh 3,26)2obwohl Jesus nicht selber taufte, sondern seine Jünger –,3verließ er Judäa und zog wieder nach Galiläa.4Er musste aber durch Samarien reisen. (Luk 9,51)5Da kam er in eine Stadt Samariens, die heißt Sychar, nahe bei dem Feld, das Jakob seinem Sohn Josef gegeben hatte. (1 Mos 48,22; Jos 24,32)6Es war aber dort Jakobs Brunnen. Weil nun Jesus müde war von der Reise, setzte er sich an den Brunnen; es war um die sechste Stunde.7Da kommt eine Frau aus Samarien, um Wasser zu schöpfen. Jesus spricht zu ihr: Gib mir zu trinken!8Denn seine Jünger waren in die Stadt gegangen, um Speise zu kaufen.9Da spricht die samaritische Frau zu ihm: Wie, du, ein Jude, erbittest etwas zu trinken von mir, einer samaritischen Frau? Denn die Juden haben keine Gemeinschaft mit den Samaritern. – (Luk 9,52)10Jesus antwortete und sprach zu ihr: Wenn du erkenntest die Gabe Gottes und wer der ist, der zu dir sagt: Gib mir zu trinken!, du bätest ihn, und er gäbe dir lebendiges Wasser. (Joh 7,37)11Spricht zu ihm die Frau: Herr, du hast doch nichts, womit du schöpfen könntest, und der Brunnen ist tief; woher hast du denn lebendiges Wasser?12Bist du etwa mehr als unser Vater Jakob, der uns diesen Brunnen gegeben hat? Und er hat daraus getrunken und seine Söhne und sein Vieh.13Jesus antwortete und sprach zu ihr: Wer von diesem Wasser trinkt, den wird wieder dürsten; (Joh 6,58)14wer aber von dem Wasser trinkt, das ich ihm gebe, den wird in Ewigkeit nicht dürsten, sondern das Wasser, das ich ihm geben werde, das wird in ihm eine Quelle des Wassers werden, das in das ewige Leben quillt. (Sal 36,10; Joh 6,35; Joh 7,38)15Spricht die Frau zu ihm: Herr, gib mir dieses Wasser, damit mich nicht dürstet und ich nicht herkommen muss, um zu schöpfen!16Spricht er zu ihr: Geh hin, ruf deinen Mann und komm wieder her!17Die Frau antwortete und sprach zu ihm: Ich habe keinen Mann. Jesus spricht zu ihr: Du hast richtig gesagt: »Ich habe keinen Mann.«18Denn fünf Männer hast du gehabt, und der, den du jetzt hast, ist nicht dein Mann; das hast du recht gesagt.19Die Frau spricht zu ihm: Herr, ich sehe, dass du ein Prophet bist. (Joh 9,17)20Unsere Väter haben auf diesem Berge angebetet, und ihr sagt, in Jerusalem sei die Stätte, wo man anbeten soll. (5 Mos 12,5; Sal 122,1)21Jesus spricht zu ihr: Glaube mir, Frau, es kommt die Zeit, dass ihr weder auf diesem Berge noch in Jerusalem den Vater anbeten werdet.22Ihr betet an, was ihr nicht kennt; wir beten an, was wir kennen; denn das Heil kommt von den Juden. (2 Kong 17,29; Jes 2,3)23Aber es kommt die Stunde und ist schon jetzt, dass die wahren Anbeter den Vater anbeten werden im Geist und in der Wahrheit; denn auch der Vater will solche Anbeter haben.24Gott ist Geist, und die ihn anbeten, die müssen ihn im Geist und in der Wahrheit anbeten. (Rom 12,1; 2 Kor 3,17)25Spricht die Frau zu ihm: Ich weiß, dass der Messias kommt, der da Christus heißt. Wenn dieser kommt, wird er uns alles verkündigen. (Joh 1,41)26Jesus spricht zu ihr: Ich bin’s, der mit dir redet.27Unterdessen kamen seine Jünger, und sie wunderten sich, dass er mit einer Frau redete; doch sagte niemand: Was willst du?, oder: Was redest du mit ihr?28Da ließ die Frau ihren Krug stehen und ging hin in die Stadt und spricht zu den Leuten:29Kommt, seht einen Menschen, der mir alles gesagt hat, was ich getan habe, ob er nicht der Christus sei!30Da gingen sie aus der Stadt heraus und kamen zu ihm.31Unterdessen mahnten ihn die Jünger und sprachen: Rabbi, iss!32Er aber sprach zu ihnen: Ich habe eine Speise zu essen, von der ihr nicht wisst.33Da sprachen die Jünger untereinander: Hat ihm jemand zu essen gebracht?34Jesus spricht zu ihnen: Meine Speise ist die, dass ich tue den Willen dessen, der mich gesandt hat, und vollende sein Werk. (Joh 6,38; Joh 17,4)35Sagt ihr nicht selber: Es sind noch vier Monate, dann kommt die Ernte? Siehe, ich sage euch: Hebt eure Augen auf und seht auf die Felder: sie sind schon reif zur Ernte. (Matt 9,37)36Wer erntet, empfängt Lohn und sammelt Frucht zum ewigen Leben, auf dass sich miteinander freuen, der da sät und der da erntet.37Denn hier ist der Spruch wahr: Der eine sät, der andere erntet.38Ich habe euch gesandt zu ernten, wo ihr nicht gearbeitet habt; andere haben gearbeitet, und ihr seid in ihre Arbeit eingetreten.39Es glaubten aber an ihn viele der Samariter aus dieser Stadt um des Wortes der Frau willen, die bezeugte: Er hat mir alles gesagt, was ich getan habe.40Als nun die Samariter zu ihm kamen, baten sie ihn, dass er bei ihnen bleibe; und er blieb dort zwei Tage.41Und noch viel mehr glaubten um seines Wortes willen.42Und sie sprachen zu der Frau: Nun glauben wir nicht mehr um deiner Rede willen; denn wir haben selber gehört und erkannt: Dieser ist wahrlich der Welt Heiland. (Apg 8,5; 1 Joh 4,14)43Aber nach den zwei Tagen zog er von dort nach Galiläa. (Matt 4,12)44Denn er selber, Jesus, bezeugte, dass ein Prophet in seiner Vaterstadt nichts gilt. (Matt 13,57)45Als er nun nach Galiläa kam, nahmen ihn die Galiläer auf, die alles gesehen hatten, was er in Jerusalem auf dem Fest getan hatte; denn sie waren auch zum Fest gekommen. (Joh 2,23)
Heilung des Sohnes eines königlichen Beamten
46Und Jesus kam abermals nach Kana in Galiläa, wo er das Wasser zu Wein gemacht hatte. Und es war ein Mann im Dienst des Königs; dessen Sohn lag krank in Kapernaum. (Matt 8,5; Luk 7,1; Joh 2,1; Joh 2,9)47Dieser hörte, dass Jesus aus Judäa nach Galiläa gekommen war, und ging hin zu ihm und bat ihn, herabzukommen und seinen Sohn zu heilen; denn der war todkrank.48Da sprach Jesus zu ihm: Wenn ihr nicht Zeichen und Wunder seht, so glaubt ihr nicht. (Joh 2,18; 1 Kor 1,22)49Der königliche Beamte sprach zu ihm: Herr, komm herab, ehe mein Kind stirbt!50Jesus spricht zu ihm: Geh hin, dein Sohn lebt! Der Mann glaubte dem Wort, das Jesus zu ihm sagte, und ging hin.51Und während er noch hinabging, begegneten ihm seine Knechte und sagten: Dein Kind lebt.52Da fragte er sie nach der Stunde, in der es besser mit ihm geworden war. Und sie antworteten ihm: Gestern um die siebente Stunde verließ ihn das Fieber.53Da merkte der Vater, dass es zu der Stunde war, in der Jesus zu ihm gesagt hatte: Dein Sohn lebt. Und er glaubte mit seinem ganzen Hause.54Das ist nun das zweite Zeichen, das Jesus tat, als er aus Judäa nach Galiläa kam. (Joh 2,11)