1Når vi nå har hørt om denne lange rekken av personer som holdt fast ved troen på Gud, da la oss i fantasien se alle dem som står rundt oss og heier oss fram på troens løpebane. La oss gjøre som de gjorde og kaste av oss alt som bremser oss, all synd som vil fange oss og få oss til å snuble. La oss holde ut mot målet i det løpet som er lagt opp for oss.2Jesus står og venter på oss. Fest blikket på ham som først fikk oss å tro, og i tillegg vil hjelpe oss til å nå målet. Jesus så også fram imot den gleden som ventet ham. Derfor kunne han holde ut både døden på korset og den skam det innebar å bli henrettet. Nå sitter han på Guds høyre side og regjerer.[1]3Ja, tenk på Jesus som selv måtte holde ut med så mye hat og fiendskap fra syndige mennesker. Da må dere ikke bli trette og gi opp.4Ennå har dere ikke behøvd å ofre livet deres i kampen mot synden, slik som han måtte gjøre.
Gud oppdrar barna sine
5Kan dere ikke huske de trøstende ordene Gud ga dere som er hans barn? Det står i Skriften[2]: ”Mitt barn, vær takknemlig når Herren oppdrar deg. Tap ikke motet, når han snakker deg til rette.6Herren oppdrar alle dem han elsker. Han straffer alle dem han har akseptert som sine barn.”[3]7Hold ut og lær av den lidelsen dere må gå gjennom. Det er bare Guds måte for å oppdra dere. Han behandler dere som sine barn. Hvem har noen ganger hørt om et barn som aldri blir snakket til rette?8Ja, dersom dere aldri blir irettesatt, som alle andre, da er dere ikke Guds ekte barn. Da må dere være barn til noen andre.9Våre fedre her på jorden irettesatte oss, og vi var lydige og respekterte dem. Har vi da ikke mye større grunn til å akseptere at vår Far i himmelen oppdrar oss, slik at vi får leve evig?10Våre fedre her på jorden oppdro oss i noen korte år, og de gjorde så godt de kunne. Når Gud oppdrar oss, er det alltid til vårt beste. Hans oppdragelse leder til at vi blir lik Gud, han som er hellig.11All tilrettevisning kjennes smertefull og ubehagelig i øyeblikket. Dersom de tar lærdom av å bli vist til rette, leder det til at de følger Guds vilje og lever i fred både med ham og mennesker.12La derfor Gud fylle dere som er svake med ny kraft.13Pass på at dere lever etter Guds vilje, slik at ingen av dere vakler i troen og går under, men blir sterke på nytt.[4]
Advarsel mot å avvise Gud
14Ja, strev etter å leve i fred med alle mennesker, og lev fullt og helt for Gud. Bare den som gir seg helt til Gud, vil en dag få se Herren.15Ta hånd om hverandre slik at ingen går glipp av Guds kjærlighet og tilgivelse. La dere ikke bli grepet av bitterhet mot Gud og mot hverandre. Det kan ødelegge livet for mange.16Pass på at ingen av dere lever i seksuell løssluppenhet, og pass på at ingen kaster bort det dere har fått av Gud. Vær ikke som Esau, som solgte sin arverett for et eneste måltid mat.17Som dere vet, ville han seinere svært gjerne få ut arven sin, men da var det for seint å angre seg. Far hans nektet å gi ham arven, det til tross for at Esau med tårer ba og tigget.[5]18Gud har talt til dere, men ikke slik som han talte til Israels folk. Dere står ikke ved noe fjell her på jorden, et fjell dekket av ild, svarte skyer, stummende mørke og voldsomt uvær.19Dere har ikke hørt trompetstøt og en stemme som taler slik at dere ikke ønsker å høre mer. Den gangen ba Israels folk at Gud måtte slutte å tale til dem.20De holdt ikke ut med å høre befalingen hans: ”Til og med det dyret som kom borti fjellet, måtte bli steinet til døde.”[6]21Ja, synet av Guds hellighet var så fryktelig at Moses selv sa: ”Jeg skjelver av skrekk.”[7]22Nei, dere er blitt innbudt til å komme til Sions fjell[8], til det nye Jerusalem, byen som finnes i himmelen hos Gud, han som gir liv. Dere får stå for tusener av engler23som er samlet til fest. Dere har blitt Guds barn og får arve alt det gode som Gud har lovet, etter som deres navn er skrevet i det himmelske folkeregister.[9] Dere har tatt tilflukt til Gud, han som en dag vil dømme alle mennesker. Ja, dere er innbudt til fest hos Gud sammen med alle forfedrene som fulgte Guds vilje og nå står skyldfri innfor Gud på grunn av troen.24Dere har kommet til Jesus, han som ble mellommann til en ny pakt mellom Gud og menneskene da han ofret sitt blod på korset. Hans blod roper ikke på hevn slik som Abels blod gjorde.[10] Nei, det roper til Gud om tilgivelse.25Se derfor til at dere ikke avviser Gud når han taler til dere. Dersom Israels barn ble straffet da de nektet å være lydig mot Gud når han talte til dem her på jorden, hvor mye hardere skal da ikke vi bli straffet dersom vi avviser Gud når han taler til oss fra himmelen.26Da Gud talte fra Sinaifjellet, fikk stemmen hans jorden til å riste. I Skriften[11] har Gud lovet: ”En siste gang vil jeg riste ikke bare jorden, men også himmelen.”[12]27Dette betyr at alt det skapte vil bli tilintetgjort og forsvinne. Det som dere har bygget på en evig grunn vil derimot bestå.28Vi tilhører Guds eget folk og har bygd våre liv på det evige fundamentet som aldri skal forsvinne. La oss derfor være takknemlige og tjene Gud slik som han vil. Vi frykter Gud og gir ham æren.29Vår Gud er som en fortærende ild når han straffer dem som er utro mot ham.[13]
1Darum auch wir: Weil wir eine solche Wolke von Zeugen um uns haben, lasst uns ablegen alles, was uns beschwert, und die Sünde, die uns umstrickt. Lasst uns laufen mit Geduld in dem Kampf, der uns bestimmt ist, (1 Kor 9,24)2und aufsehen zu Jesus, dem Anfänger und Vollender des Glaubens, der, obwohl er hätte Freude haben können, das Kreuz erduldete und die Schande gering achtete und sich gesetzt hat zur Rechten des Thrones Gottes. (Fil 2,8; Fil 2,10; Hebr 5,8; Hebr 10,12)3Gedenkt an den, der so viel Widerspruch gegen sich von den Sündern erduldet hat, dass ihr nicht matt werdet und den Mut nicht sinken lasst. (Luk 2,34)4Ihr habt noch nicht bis aufs Blut widerstanden im Kampf gegen die Sünde5und habt den Trost vergessen, der zu euch redet wie zu Kindern: »Mein Sohn, achte nicht gering die Zucht des Herrn und verzage nicht, wenn du von ihm gestraft wirst.6Denn wen der Herr lieb hat, den züchtigt er, und er schlägt jeden Sohn, den er annimmt.« (Åp 3,19)7Es dient zu eurer Erziehung, wenn ihr dulden müsst. Wie mit Kindern geht Gott mit euch um. Denn wo ist ein Sohn, den der Vater nicht züchtigt?8Seid ihr aber ohne Züchtigung, die doch alle erfahren haben, so seid ihr Ausgestoßene und nicht Kinder.9Wenn unsre leiblichen Väter uns gezüchtigt haben und wir sie doch geachtet haben, sollten wir uns dann nicht viel mehr unterordnen dem Vater der Geister[1], damit wir leben?10Denn jene haben uns gezüchtigt wenige Tage nach ihrem Gutdünken, dieser aber tut es zu unserm Besten, auf dass wir an seiner Heiligkeit Anteil erlangen.11Jede Züchtigung aber, wenn sie da ist, scheint uns nicht Freude, sondern Schmerz zu sein; danach aber bringt sie als Frucht denen, die dadurch geübt sind, Frieden und Gerechtigkeit. (2 Kor 4,17)12Darum stärkt die müden Hände und die wankenden Knie (Jes 35,3)13und tut sichere Schritte mit euren Füßen, dass nicht jemand strauchle wie ein Lahmer, sondern vielmehr gesund werde. (Ordsp 4,26)14Jagt dem Frieden nach mit jedermann und der Heiligung, ohne die niemand den Herrn sehen wird, (Rom 12,18; 2 Tim 2,22)15und seht darauf, dass nicht jemand Gottes Gnade versäume; dass nicht etwa eine bittere Wurzel aufwachse und Unfrieden anrichte und viele durch sie verunreinigt werden; (5 Mos 29,17)16dass nicht jemand sei ein Hurer oder Gottloser wie Esau, der um der einen Speise willen sein Erstgeburtsrecht verkaufte. (1 Mos 25,29)17Ihr wisst ja, dass er hernach, als er den Segen ererben wollte, verworfen wurde, denn er fand keinen Raum zur Buße, obwohl er sie mit Tränen suchte. (1 Mos 27,30)18Denn ihr seid nicht zu etwas gekommen, das man anrühren konnte und das mit Feuer brannte, nicht zu Dunkelheit und Finsternis und Ungewitter (2 Mos 19,12; 2 Mos 19,16; 5 Mos 4,11)19und nicht zum Schall der Posaune und zum Klang der Worte. Die das hörten, baten, dass ihnen kein Wort mehr gesagt würde; (2 Mos 20,16; 2 Mos 20,19)20denn sie konnten’s nicht ertragen, was da gesagt wurde: »Und auch wenn ein Tier den Berg anrührt, soll es gesteinigt werden.« (2 Mos 19,13)21Und so schrecklich war die Erscheinung, dass Mose sprach: »Ich bin erschrocken und zittere.« (5 Mos 9,19)22Sondern ihr seid gekommen zu dem Berg Zion und zu der Stadt des lebendigen Gottes, dem himmlischen Jerusalem, und zu den vielen tausend Engeln und zur Festversammlung (Gal 4,26; Åp 5,11; Åp 21,2)23und zu der Gemeinde der Erstgeborenen, die im Himmel aufgeschrieben sind, und zu Gott, dem Richter über alle, und zu den Geistern der vollendeten Gerechten (Luk 10,20)24und zu dem Mittler des neuen Bundes, Jesus, und zu dem Blut der Besprengung, das besser redet als Abels Blut[2]. (1 Mos 4,10; Hebr 9,15)25Seht zu, dass ihr den nicht abweist, der da redet. Denn wenn jene nicht entronnen sind, die den abwiesen, der auf Erden den Willen Gottes verkündete, wie viel weniger werden wir entrinnen, wenn wir den abweisen, der vom Himmel her redet. (Hebr 2,2; Hebr 10,28)26Seine Stimme hat zu jener Zeit die Erde erschüttert, jetzt aber verheißt er und spricht: »Noch einmal will ich erschüttern nicht allein die Erde, sondern auch den Himmel.«27Dieses »Noch einmal« aber zeigt an, dass das, was erschüttert wird, weil es geschaffen ist, verwandelt werden soll, auf dass bleibe, was nicht erschüttert wird.28Darum, weil wir ein Reich empfangen, das nicht erschüttert wird, lasst uns dankbar sein und so Gott dienen mit Scheu und Furcht, wie es ihm gefällt;29denn unser Gott ist ein verzehrendes Feuer. (5 Mos 4,24; Hebr 10,31)