Apostlenes gjerninge 28

En Levende Bok

fra Biblica
1-2 Da alle hadde kommet velberget i land, fikk vi greie på at øya het Malta. Befolkning på øya var svært vennlige mot oss og tente et bål på stranden der alle kunne varme seg. Det hadde begynt å regne og var kaldt.3 Paulus hjalp til med å samle kvist. Mens han kastet et fang på ilden, ble han plutselig bitt av en slange. Den hadde blitt lokket fram av varmen og hogg seg fast i hånden hans.4 Da innbyggerne fra øya så slangen henge i hånden, sa de til hverandre: ”Han er sikkert en morder! Det må han være siden han ble reddet fra havet, men nå blir drept av rettferdighetens gudinne.”5 Paulus ristet bare av seg slangen inn i ilden og var like uskadd.6 Alle ventet at hånden skulle hovne opp eller at han plutselig skulle falle død om. Da de hadde ventet lenge og vel og ikke noe av det skjedde, forandret de oppfatning og sa at han måtte være en gud.7 Nær stranden der vi kom i land, var det en stor eiendom som tilhørte Publius, som var den fremste mannen på øya. Han hilste oss vennlig velkommen og ga oss mat og husrom i tre dager.8 Samtidig som vi var der, lå far til Publius syk i feber og alvorlig dysenteri. Paulus gikk inn og ba for mannen, la hendene på ham og helbredet ham.9 Etter dette kom alle syke på øya til Paulus og ble helbredet.10 De viste sin takknemlighet ved å overøse oss med gaver. Da det var tid for oss til å seile av sted, kom folk ombord med alt mulig som vi kunne trenge for reisen.11 Det drøyde tre måneder etter skipsbruddet før vi seilte fra Malta. Denne gangen reiste vi med skipet ”Tvillinggudene” fra Alexandria. Skipet hadde ligget i vinteropplag på øya.12 Først la vi til i Syrakus på Sicilia, der vi stoppet i tre dager.13 Derfra seilte vi direkte til Reggio. En dag seinere fikk vi sydlig vind, og kom etter to dager fram til Puteoli.14 Der fant vi noen troende. De ba oss om å bli hos dem en uke. Det gjorde vi før vi fortsatte landeveien mot Roma.15 De troende i Roma hadde hørt at vi var under veis. De første møtte oss allerede ved Forum Appii[1]. Flere sluttet seg til følget da vi kom til Tres Tabernæ[2]. Da Paulus så de troende, takket han Gud og fikk nytt mot.16 Til slutt kom vi fram til Roma. Paulus fikk lov til å bo i et privat hus sammen med den soldaten som voktet ham.17 Tre dager etter ankomsten kalte Paulus til seg lederne blant jødene. Da alle var samlet, sa han: ”Brødre, jeg ble arrestert i Jerusalem og utlevert til de romerske myndighetene. Dette til tross for at jeg ikke har gjort noe galt mot vårt folk eller brutt noen av tradisjonene fra forfedrene våre.18 Romerne stilte meg for domstolen og ville frifinne meg etter som de ikke fant noen grunn til å dømme meg til døden.19 Men jødene protesterte mot beslutningen deres. Derfor ble jeg nødt til å be om å bli dømt ved den keiserlige domstolen. Hensikten er slett ikke på noen måte å anklage mitt eget folk.20 Dette er altså bakgrunnen for at jeg har bedt dere komme hit i dag, slik at vi kan lære hverandre å kjenne. Jeg vil fortelle dere at jeg er bundet med disse lenkene fordi jeg tror at Israels håp, Messias, den lovede kongen, allerede er kommet.”21 De svarte: ”Vi har ikke fått noen negative rapporter om deg! Det har heller ikke kommet noe brev fra Judea om deg, og ingen av dem som har kommet fra Jerusalem, har hatt noe galt å si om deg.22 Tvert imot, vi vil gjerne vite hva du tror på. Det eneste vi vet om denne nye retningen, er at den støter på motstand over alt.”23 De ble enige om å treffe hverandre på nytt en annen dag. Da anledningen kom, samlet enda flere folk seg der Paulus bodde. Han begynte tidlig på morgenen og holdt på til sene kvelden med å fortelle og undervise om Guds plan for å frelse menneskene og gjøre alle til sitt eget folk. Ved hjelp av Moseloven og profetene[3] forsøkte han å overbeviste dem om hvem Jesus var.24 Noen begynte å tro, mens andre nektet.25 Etter en heftig diskusjon gikk hver til sitt. Paulus ga et siste ord med på veien: ”Guds Hellige Ånd hadde rett da den ved profeten Jesaja sa:26 ’Gå og si til dette folket: Dere skal høre det jeg sier, men likevel ikke forstå. Dere skal se hva jeg gjør, men likevel ikke fatte!27 Ja, hjertet til dette folket er så hardt og likegyldig at det ikke kan forstå. Hørselen deres er svekket, slik at de ikke kan høre. Øynene deres er lukket, slik at de ikke kan se. Derfor kan de ikke vende om til meg og bli helbredet!’[4]28-29 Dere må ha det klart for dere at Gud også vil frelse andre folk enn jødene. Og de kommer til å ta imot frelsen.”[5]30 Paulus bodde to år i det huset han hadde leid. Han tok imot alle som kom på besøk.31 Åpent underviste han om Herren Jesus Kristus og Guds plan for å frelse menneskene og gjøre alle til sitt eget folk. Ingen forsøkte å hindre ham.

Apostlenes gjerninge 28

Lutherbibel 2017

fra Deutsche Bibelgesellschaft
1 Und als wir gerettet waren, erfuhren wir, dass die Insel Malta hieß.2 Die Leute da erwiesen uns nicht geringe Freundlichkeit, zündeten ein Feuer an und nahmen uns alle auf wegen des Regens, der über uns gekommen war, und wegen der Kälte.3 Als nun Paulus einen Haufen Reisig zusammenraffte und aufs Feuer legte, fuhr wegen der Hitze eine Schlange heraus und biss sich an seiner Hand fest.4 Als aber die Leute das Tier an seiner Hand hängen sahen, sprachen sie untereinander: Dieser Mensch muss ein Mörder sein, den die Göttin der Rache nicht leben lässt, obgleich er dem Meer entkommen ist.5 Er aber schlenkerte das Tier ins Feuer, und es widerfuhr ihm nichts Übles. (Mark 16,18; Luk 10,19)6 Sie aber warteten, dass er anschwellen oder plötzlich tot umfallen würde. Als sie nun lange gewartet hatten und sahen, dass ihm nichts Schlimmes widerfuhr, änderten sie ihre Meinung und sagten, er wäre ein Gott. (Apg 14,11)7 In dieser Gegend hatte der angesehenste Mann der Insel, mit Namen Publius, Landgüter; der nahm uns auf und beherbergte uns drei Tage lang freundlich.8 Es geschah aber, dass der Vater des Publius am Fieber und an der Ruhr darniederlag. Zu dem ging Paulus hinein und betete und legte ihm die Hände auf und machte ihn gesund.9 Als das geschehen war, kamen auch die andern Kranken der Insel herbei und ließen sich gesund machen.10 Und sie erwiesen uns große Ehre; und als wir abfuhren, gaben sie uns mit, was wir nötig hatten.11 Nach drei Monaten aber fuhren wir ab mit einem Schiff aus Alexandria, das bei der Insel überwintert hatte und das Zeichen der Zwillinge[1] führte.12 Und als wir nach Syrakus kamen, blieben wir drei Tage da.13 Von da fuhren wir die Küste entlang und kamen nach Rhegion; und da am nächsten Tag der Südwind sich erhob, kamen wir in zwei Tagen nach Puteoli.14 Dort fanden wir Brüder und Schwestern und wurden von ihnen gebeten, dass wir sieben Tage dablieben. Und so kamen wir nach Rom.15 Von dort kamen die Brüder, die von uns gehört hatten, uns entgegen bis Forum Appii und Tres-Tabernae. Als Paulus sie sah, dankte er Gott und gewann Zuversicht.16 Als wir nun nach Rom hineinkamen, wurde Paulus erlaubt, für sich allein zu wohnen mit dem Soldaten, der ihn bewachte. (Apg 27,3)17 Es geschah aber nach drei Tagen, dass Paulus die Angesehensten der Juden bei sich zusammenrief. Als sie zusammengekommen waren, sprach er zu ihnen: Ihr Männer, liebe Brüder, ich habe nichts getan gegen unser Volk und die Ordnungen der Väter und bin doch als Gefangener aus Jerusalem überantwortet in die Hände der Römer. (Apg 23,1)18 Diese wollten mich losgeben, nachdem sie mich verhört hatten, weil nichts gegen mich vorlag, das den Tod verdient hätte.19 Da aber die Juden widersprachen, war ich genötigt, mich auf den Kaiser zu berufen, doch nicht, als hätte ich mein Volk wegen etwas zu verklagen. (Apg 25,11)20 Aus diesem Grund habe ich darum gebeten, dass ich euch sehen und zu euch sprechen könnte; denn um der Hoffnung Israels willen trage ich diese Ketten. (Apg 26,6)21 Sie aber sprachen zu ihm: Wir haben deinetwegen weder Briefe aus Judäa empfangen noch ist ein Bruder gekommen, der über dich etwas Schlechtes berichtet oder gesagt hätte.22 Wir wünschen aber von dir zu hören, was du denkst; denn von dieser Sekte ist uns bekannt, dass ihr an allen Enden widersprochen wird. (Luk 2,34; Apg 24,14)23 Und als sie ihm einen Tag bestimmt hatten, kamen viele zu ihm in die Herberge. Da erklärte und bezeugte er ihnen das Reich Gottes und predigte ihnen von Jesus aus dem Gesetz des Mose und aus den Propheten vom frühen Morgen bis zum Abend.24 Die einen ließen sich überzeugen von dem, was er sagte, die andern aber glaubten nicht.25 Sie waren aber untereinander uneins und gingen weg, als Paulus dies eine Wort gesagt hatte: Mit Recht hat der Heilige Geist durch den Propheten Jesaja zu euren Vätern gesprochen:26 »Geh hin zu diesem Volk und sprich: Mit den Ohren werdet ihr’s hören und nicht verstehen; und mit Augen werdet ihr’s sehen und nicht erkennen. (Matt 13,14; Mark 4,12; Joh 12,40)27 Denn das Herz dieses Volkes ist verfettet, und mit ihren Ohren hören sie schwer, und ihre Augen haben sie geschlossen, auf dass sie nicht sehen mit den Augen und hören mit den Ohren und verstehen mit dem Herzen und sich bekehren, und ich sie heile[2]28-29 So sei es euch kundgetan, dass den Heiden dies Heil Gottes gesandt ist; und sie werden hören.[3] (Sal 67,3; Apg 13,46)30 Paulus aber blieb zwei volle Jahre in seiner eigenen Wohnung und nahm alle auf, die zu ihm kamen,31 predigte das Reich Gottes und lehrte von dem Herrn Jesus Christus mit allem Freimut ungehindert. (Ef 6,20)