Apostlenes gjerninge 22

En Levende Bok

fra Biblica
1 Han sa: ”Kjære søsken og dere som er ledere for folket, hør etter på det jeg har å si til mitt forsvar.”2 Da de hørte at Paulus talte på deres eget språk, ble de enda mer stille.3 Han fortsatte: ”Jeg er jøde, født i byen Tarsus i Kilikia, men oppvokst her i Jerusalem. Jeg hadde Gamaliel som lærer og ble undervist om mye rett og riktig i Moseloven[1] og alle våre tradisjoner. Min ekstreme fanatisme i livet var å kjempe for Gud, slik som også dere forsøker å gjøre.4 Jeg forfulgte og ville drepe alle som fulgte Jesu vei[2]. Jeg lot både menn og kvinner bli bundet og satt i fengsel.5 Dette kan øverstepresten og alle medlemmene i Det jødiske rådet[3] bevitne. Det var også de som ga meg brev adressert til synagogene[4] i Damaskus, for at jeg skulle fengsle menneskene der og føre dem til Jerusalem, hvor de kunne bli straffet.6 Da jeg var på veien til Damaskus, ved middagstiden, og nærmet meg byen, ble jeg plutselig innhyllet av et sterkt lys fra himmelen.7 Jeg falt til jorden og hørte en stemme som sa: ’Saulus, Saulus, hvorfor forfølger du meg?’8 Jeg spurte da: ’Hvem er du, herre?’ og han svarte: ’Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.’9 De som var med meg, så lyset, men forsto ikke stemmen som snakket til meg.10 Jeg spurte da: ’Hva skal jeg gjøre, Herre?’ Herren svarte: ’Reis deg opp og gå til Damaskus. Der vil du få vite hvilken oppgave jeg har valgt deg ut til.’11 Det sterke lyset hadde gjort meg blind, og derfor måtte jeg bli ledet inn til Damaskus av mine ledsagere.12 I Damaskus bodde det en mann som het Ananias. Han var en hengiven jøde og nøye med å følge Moseloven. Derfor var han også godt ansett blant alle jøder i Damaskus.13 Denne mannen kom til meg, stilte seg ved siden meg og sa: ’Saulus, min bror, du skal få ditt syn tilbake!’ Og i samme øyeblikk kunne jeg se.14 Så sa han til meg: ’Våre forfedres Gud har valgt deg ut til å kjenne hans vilje og til å se den Rettferdige[5] og høre stemmen hans.15 Nå skal du vitne for alle mennesker og fortelle det du har sett og hørt.16 Tvil ikke, men tilbe Jesus og la deg straks døpe slik at du blir vasket ren fra syndene dine.’17 Senere, da jeg hadde kommet tilbake til Jerusalem og en dag sto og ba i templet, fikk jeg se et syn.18 Jeg så Herren Jesus som sa til meg: ’Skynd deg, forlat straks Jerusalem, for folket her kommer ikke til å tro på det du forteller om meg.’19 ’Men, Herre’, innvendte jeg, ’de kjenner meg jo. De vet at jeg i hver eneste synagoge[6] har fengslet og pisket dem som trodde på deg.20 Da Stefanus ble drept, han som fortalte om deg til alle, sto jeg ved siden av og mente at de handlet rett. Jeg voktet til og med klærne til dem som steinet ham!’21 Herren Jesus sa til meg: ’Dra bort fra Jerusalem, for jeg vil sende deg langt av sted til andre folk!’ ”22 Fram til dette punktet i Paulus sin tale hadde folket lyttet rolig, men nå begynte de å rope: ”Drep ham! Pass på at han forsvinner fra jordens overflate! Han har ingen rett til å leve!”23 Folkets rop ble villere og villere. De slet av seg kappene sine og kastet jord opp i luften.24 Kommandanten tok derfor Paulus inn i festningsborgen og ga befaling om at de skulle piske ham til han tilsto sine forbrytelser, slik at de fikk greie på hvorfor folkemassen var så rasende.25 Da de surret Paulus fast for å piske ham, sa han til en offiser som sto der: ”Er det tillatt å piske en romersk borger som ikke er dømt for noe?”26 Da offiseren hørte dette, gikk han til kommandanten og sa: ”Hva er det du tenker å gjøre? Denne mannen er jo romersk borger!”27 Da gikk kommandanten til Paulus og spurte: ”Er det sant at du er romersk borger?” ”Ja”, svarte Paulus, ”det er jeg.”28 ”Det er jeg også”, mumlet kommandanten, ”og det kostet meg veldig mange penger!” ”Jeg ble det i fødselen”, svarte Paulus.29 Soldatene som skulle ha pisket og forhørt ham, trakk seg raskt tilbake da de hørte at Paulus var romersk borger. Kommandanten selv ble forskrekket, etter som det var han som hadde gitt befaling om at Paulus skulle bli bundet og pisket.30 Neste dag satte kommandanten Paulus fri fra fengslet og ga befaling om at øversteprestene og Det jødiske rådet[7] skulle samle seg. Han førte Paulus ned fra festningsborgen og stilte han for Det jødiske rådet for å få greie på hva bråket handlet om.

Apostlenes gjerninge 22

Lutherbibel 2017

fra Deutsche Bibelgesellschaft
1 Ihr Männer, liebe Brüder und Väter, hört mir zu, wenn ich mich jetzt vor euch verantworte.2 Als sie aber hörten, dass er auf Hebräisch zu ihnen redete, wurden sie noch stiller. Und er sprach: (Apg 21,40)3 Ich bin ein jüdischer Mann, geboren in Tarsus in Kilikien, aufgewachsen aber in dieser Stadt und mit aller Sorgfalt unterwiesen im väterlichen Gesetz zu Füßen Gamaliels, und war ein Eiferer für Gott, wie ihr es heute alle seid. (Apg 5,34; Apg 9,1; Apg 26,9)4 Ich habe diesen Weg[1] verfolgt bis auf den Tod; ich band Männer und Frauen und warf sie ins Gefängnis, (Apg 8,3; Apg 9,2; Apg 19,9; Apg 19,23; Apg 24,14; Apg 24,22)5 wie mir auch der Hohepriester bezeugt und der ganze Rat der Ältesten. Von ihnen empfing ich auch Briefe an die Brüder und reiste nach Damaskus, um auch die, die dort waren, gefesselt nach Jerusalem zu führen, damit sie bestraft würden.6 Es geschah aber, als ich dorthin zog und in die Nähe von Damaskus kam, da umleuchtete mich plötzlich um die Mittagszeit ein großes Licht vom Himmel.7 Und ich fiel zu Boden und hörte eine Stimme, die sprach zu mir: Saul, Saul, was verfolgst du mich?8 Ich antwortete aber: Herr, wer bist du? Und er sprach zu mir: Ich bin Jesus von Nazareth[2], den du verfolgst.9 Die aber mit mir waren, sahen zwar das Licht, aber die Stimme dessen, der mit mir redete, hörten sie nicht.10 Ich fragte aber: Herr, was soll ich tun? Und der Herr sprach zu mir: Steh auf und geh nach Damaskus. Dort wird man dir alles sagen, was dir zu tun aufgetragen ist.11 Als ich aber, geblendet von der Klarheit dieses Lichtes, nicht sehen konnte, wurde ich an der Hand geleitet von denen, die bei mir waren, und kam nach Damaskus.12 Hananias aber, ein frommer Mann nach dem Gesetz, der einen guten Ruf bei allen Juden hatte, die dort wohnten,13 der kam zu mir, trat vor mich hin und sprach zu mir: Saul, lieber Bruder, du sollst wieder sehen. Und zur selben Stunde konnte ich ihn sehen.14 Er aber sprach: Der Gott unserer Väter hat dich erwählt, dass du seinen Willen erkennen sollst und den Gerechten sehen und die Stimme aus seinem Munde hören;15 denn du wirst für ihn vor allen Menschen Zeuge sein von dem, was du gesehen und gehört hast.16 Und nun, was zögerst du? Steh auf, lass dich taufen und deine Sünden abwaschen und rufe seinen Namen an.17 Es geschah aber, als ich wieder nach Jerusalem kam und im Tempel betete, dass ich in Verzückung geriet18 und ihn sah. Da sprach er zu mir: Eile und geh schnell weg aus Jerusalem; denn dein Zeugnis von mir werden sie nicht annehmen.19 Und ich sprach: Herr, sie wissen doch, dass ich gefangen nahm, die an dich glaubten, und sie in den Synagogen schlagen ließ.20 Und als das Blut des Stephanus, deines Zeugen, vergossen wurde, stand ich auch dabei und hatte Gefallen daran und bewachte denen die Kleider, die ihn töteten. (Apg 7,58; Apg 8,1)21 Und er sprach zu mir: Geh hin; denn ich will dich in die Ferne zu den Heiden senden. (Apg 13,2)22 Sie hörten ihm aber zu bis zu diesem Wort; dann erhoben sie ihre Stimme und riefen: Hinweg mit diesem von der Erde! Denn er darf nicht mehr leben. (Apg 21,36)23 Da sie aber schrien und ihre Kleider abwarfen und Staub in die Luft wirbelten,24 befahl der Oberst, ihn in die Burg zu führen, und sagte, dass man ihn geißeln und verhören sollte, um zu erfahren, aus welchem Grund sie so gegen ihn schrien.25 Als sie ihn aber zum Geißeln festbanden, sprach Paulus zu dem Hauptmann, der dabeistand: Ist es erlaubt bei euch, einen Menschen, der römischer Bürger ist, ohne Urteil zu geißeln? (Apg 16,37; Apg 23,27)26 Als das der Hauptmann hörte, ging er zu dem Oberst und berichtete ihm und sprach: Was willst du tun? Dieser Mensch ist römischer Bürger.27 Da kam der Oberst zu ihm und fragte ihn: Sage mir, bist du römischer Bürger? Er aber sprach: Ja.28 Da sagte der Oberst: Ich habe dies Bürgerrecht für viel Geld erworben. Paulus aber sprach: Ich aber bin schon als römischer Bürger geboren.29 Da ließen sogleich von ihm ab, die ihn verhören sollten. Und der Oberst fürchtete sich, als er vernahm, dass es ein römischer Bürger war, den er hatte festbinden lassen.30 Am nächsten Tag wollte er genau erkunden, warum Paulus von den Juden verklagt wurde. Er band ihn los und befahl den Hohenpriestern und dem ganzen Hohen Rat zusammenzukommen und führte Paulus hinab und stellte ihn vor sie.