1Da dagen for pinse[1] kom, sju uker etter at Jesus var stått opp fra de døde, var alle de troende samlet.2Plutselig hørte de et brus fra himmelen, som lyden av en veldig storm. Det fylte hele huset der de var samlet.3Noe som så ut som ild, viste seg. Det delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.4Alle ble fylt av Guds Hellige Ånd og begynte å snakke i andre språk som Ånden ga dem.5Mange hengivne jøder fra ulike land bodde i Jerusalem.6Da de hørte lyden, kom de løpende for å se hva som sto på. Forskrekket fikk de høre sine egne språk bli snakket!7De var helt forundret og sa: ”Hvordan kan dette ha seg? Alle disse er jo fra Galilea?8Likevel hører vi dem snakke på våre egne språk.9Vi er partere, medere og elamitter, vi kommer fra Mesopotamia, Judea, Kappadokia, Pontos, provinsen Asia,10Frygia, Pamfylia,[2] Egypt og fra distriktet rundt Kyréne i Libya. Vi er tilreisende fra Roma, både jøder og slike som har konvertert til jødedommen.11Vi er kretere og arabere. Likevel hører vi alle fortelle om Guds mektige mirakler på våre egne språk!”12De sto forvirret midt oppe i det hele og visste ikke hva de skulle tro. De spurte hverandre: ”Hva kan dette bety?”13Andre i folkemassen sa ironisk: ”Phø, de er vel bare blitt litt fulle!”
Peter sin pinsepreken
14Da steg Peter fram sammen med de andre elleve utsendingene og begynte å tale høyt og tydelig til folket. Han sa: ”Hør på meg dere som er jøder, og alle som ellers bor i Jerusalem!15Noen av dere sier at disse mennene er fulle. Det er ikke sant. Folk drikker seg vel ikke fulle klokka ni på morgenen?16Nei, det dere nettopp har fått se, er det som ble forutsagt for lenge siden. Det Gud sa ved profeten Joel:17’I den siste tiden for denne verden vil jeg la min Ånd komme over alle mennesker. Sønnene og døtrene deres skal holde fram budskap fra meg, unge menn skal se syner og gamle skal ha drømmer.18Ja, min Ånd vil komme over alle tjenerne mine, både menn og kvinner. De vil holde fram budskap fra meg.19Jeg vil la merkelige tegn vise seg oppe på himmelen og nede på jorden: Blod og ild og røykskyer.20Solen skal bli mørk og månen blodrød før Herrens store og vidunderlige dag kommer.21Hver og en som tilber Herren skal bli frelst.’[3]22Lytt til det jeg sier, alle dere israelitter[4]! Ved å gi Jesus fra Nasaret kraft til å utføre de mest fantastiske mirakler og tegn viste Gud at det var han som hadde sendt ham til verden. Dette kjenner dere til.23På en måte gjennomførte dere selv den planen som Gud hadde lagt, da dere med hjelp fra fremmede som lever uten Moseloven[5], spikret Jesus fast på et kors og drepte ham.24Gud løste ham fra dødens veer og lot ham bli levende igjen, etter som det var umulig for døden å holde ham i sitt grep.25Kong David sa om Jesus: ’Jeg vet at Herren alltid er med meg. Jeg vakler ikke, for han står ved min side.26Derfor er hjertet mitt fylt av gled. Jeg roper ut hans pris, og kroppen min hviler i trygghet.27Du vil ikke forlate meg og la meg havne blant de døde, eller la din Hellige tjener gå til grunne.28Du viser meg veien til livet, og lar meg få oppleve gleden av å være i din nærhet.’[6]29Kjære venner! Det var ikke om seg selv David sa dette. For dere vet like godt som jeg at David døde og ble begravd, og at graven hans fortsatt er iblant oss.30Han var en profet som bar fram Guds budskap. David visste at Gud hadde lovet at en av etterkommerne hans skulle være Messias[7], den lovede kongen, og få sitte på hans trone.31David kom med Guds forutsigelse om at Messias skulle stå opp fra de døde da han sa: ’Han vil ikke gå fra meg og la meg bli blant de døde. Han vil ikke la din Hellige tjener gå til grunne.’32Forutsigelsen handlet altså om Jesus. Alle vi som står her, har selv sett og kan vitne om at Gud virkelig vakte Jesus opp fra de døde.33Gud har opphøyet Jesus og satt ham på sin høyre side for at han skal regjere.[8] Han har akkurat som Gud vår Far hadde lovet, fått ta imot Guds Hellige Ånd, den samme Ånd som nå har kommet over oss. Det er dette dere ser og hører i dag.34David for aldri opp til himmelen. Derfor snakket han ikke om seg selv da han sa: ’Gud sa til min Herre: Kom og sett deg på min høyre side for å regjere35til jeg har lagt dine fiender som en skammel for føttene dine!’[9]36Hele Israel må klart forstå at Gud har gjort Jesus til Herre og konge[10], denne Jesus som dere henrettet på et kors.”37Da folket hørte Peter tale på denne måten, gikk det rett til hjertene på dem. De spurte Peter og de andre utsendingene: ”Brødre, hva skal vi gjøre?”38Peter svarte: ”Vend om fra synden og søk Gud! La dere alle bli døpt til fellesskap med Jesus Kristus[11], så skal dere få tilgivelse for syndene. Dere skal få Guds Hellige Ånd som gave.39Dette løfte fra Gud gjelder dere og etterkommerne deres. Ja, det gjelder alle over hele jorden som takker ja til Herren, vår Guds, innbydelse om å tilhøre ham.”40Peter fortsatte en lang stund med å tale, og han oppfordret alle: ”Pass på at dere slipper unna den straffen som venter dem som ikke vil tro.”41De som trodde på det Peter sa, lot seg kort tid etter døpe. Den dagen økte antallet troende med omkring tre tusen personer!
De troende samler seg
42De troende samlet seg regelmessig for å bli undervist av Kristi utsendinger. De hadde fellesskap med hverandre brøt brødet[12] og ba sammen. (Luk 1,1; Luk 22,19)43Folket hadde dyp respekt for de troende, for utsendingene utførte mange mirakler.44Alle de troende var støtt og stadig samlet og hadde alt felles.45De solgte det de eide og delte med hverandre, alt etter som hver enkelt hadde behov.46Hver dag møtte de hverandre i templet. I hjemmene kom de sammen for å bryte brødet og spise i fellesskap. Deres glede og takknemlighet var grenseløs.47De hyllet Gud dag og natt. Hele folket holdt av de troende. Hver dag lot Herren Jesus gruppen vokse ved at flere og flere ble frelst.
1Und als der Pfingsttag gekommen war, waren sie alle beieinander an einem Ort. (3 Mos 23,15)2Und es geschah plötzlich ein Brausen vom Himmel wie von einem gewaltigen Sturm und erfüllte das ganze Haus, in dem sie saßen.3Und es erschienen ihnen Zungen, zerteilt und wie von Feuer, und setzten sich auf einen jeden von ihnen, (Luk 3,16)4und sie wurden alle erfüllt von dem Heiligen Geist und fingen an zu predigen in andern Sprachen, wie der Geist ihnen zu reden eingab. (Apg 4,31; Apg 10,44)5Es wohnten aber in Jerusalem Juden, die waren gottesfürchtige Männer aus allen Völkern unter dem Himmel. (Apg 13,26)6Als nun dieses Brausen geschah, kam die Menge zusammen und wurde verstört, denn ein jeder hörte sie in seiner eigenen Sprache reden.7Sie entsetzten sich aber, verwunderten sich und sprachen: Siehe, sind nicht diese alle, die da reden, Galiläer?8Wie hören wir sie denn ein jeder in seiner Muttersprache?9Parther und Meder und Elamiter und die da wohnen in Mesopotamien, Judäa und Kappadozien, Pontus und der Provinz Asia,10Phrygien und Pamphylien, Ägypten und der Gegend von Kyrene in Libyen und Römer, die bei uns wohnen,11Juden und Proselyten, Kreter und Araber: Wir hören sie in unsern Sprachen die großen Taten Gottes verkünden.12Sie entsetzten sich aber alle und waren ratlos und sprachen einer zu dem andern: Was will das werden?13Andere aber hatten ihren Spott und sprachen: Sie sind voll süßen Weins.
Die Pfingstpredigt des Petrus
14Da trat Petrus auf mit den Elf, erhob seine Stimme und redete zu ihnen: Ihr Juden, und alle, die ihr in Jerusalem wohnt, das sei euch kundgetan, vernehmt meine Worte!15Denn diese sind nicht betrunken, wie ihr meint, ist es doch erst die dritte Stunde des Tages;16sondern das ist’s, was durch den Propheten Joel gesagt worden ist: (Joel 3,1)17»Und es soll geschehen in den letzten Tagen, spricht Gott, da will ich ausgießen von meinem Geist auf alles Fleisch; und eure Söhne und eure Töchter sollen weissagen, und eure Jünglinge sollen Gesichte sehen, und eure Alten sollen Träume haben;18und auf meine Knechte und auf meine Mägde will ich in jenen Tagen von meinem Geist ausgießen, und sie sollen weissagen.19Und ich will Wunder tun oben am Himmel und Zeichen unten auf Erden, Blut und Feuer und Rauchdampf;20die Sonne soll in Finsternis verwandelt werden und der Mond in Blut, ehe der große und herrliche Tag des Herrn kommt. (Luk 21,25)21Und es soll geschehen: Wer den Namen des Herrn anrufen wird, der soll gerettet werden.« (Rom 10,12)22Ihr Männer von Israel, hört diese Worte: Jesus von Nazareth[1], von Gott unter euch ausgewiesen durch mächtige Taten und Wunder und Zeichen, die Gott durch ihn in eurer Mitte getan hat, wie ihr selbst wisst – (Matt 2,23; Luk 18,37)23diesen Mann, der durch Gottes Ratschluss und Vorsehung dahingegeben war, habt ihr durch die Hand der Ungerechten ans Kreuz geschlagen und umgebracht. (Apg 4,28)24Den hat Gott auferweckt und hat ihn befreit aus den Wehen des Todes, denn es war unmöglich, dass er vom Tod festgehalten wurde.25Denn David spricht von ihm: »Ich habe den Herrn allezeit vor Augen, denn er steht mir zur Rechten, dass ich nicht wanke.26Darum ist mein Herz fröhlich, und meine Zunge frohlockt; auch mein Leib wird ruhen in Hoffnung.27Denn du wirst meine Seele nicht dem Reich des Todes überlassen und nicht zugeben, dass dein Heiliger die Verwesung sehe. (Apg 13,35)28Du hast mir kundgetan die Wege des Lebens; du wirst mich erfüllen mit Freude vor deinem Angesicht.«29Ihr Männer, liebe Brüder, lasst mich freimütig zu euch reden von dem Erzvater David. Er ist gestorben und begraben, und sein Grab ist bei uns bis auf diesen Tag. (1 Kong 2,10; Apg 13,36)30Da er nun ein Prophet war und wusste, dass ihm Gott geschworen hatte mit einem Eid, dass ein Nachkomme von ihm auf seinem Thron sitzen sollte, (2 Sam 7,12; Sal 89,4; Sal 132,11)31hat er vorausgesehen und von der Auferstehung des Christus gesagt: Er ist nicht dem Reich des Todes überlassen, und sein Leib hat die Verwesung nicht gesehen. (Sal 16,10)32Diesen Jesus hat Gott auferweckt; des sind wir alle Zeugen.33Da er nun durch die rechte Hand[2] Gottes erhöht ist und empfangen hat den verheißenen Heiligen Geist vom Vater, hat er diesen ausgegossen, wie ihr seht und hört. (Joh 15,26; Hebr 10,12)34Denn David ist nicht gen Himmel gefahren; sondern er sagt selbst: »Der Herr sprach zu meinem Herrn: Setze dich zu meiner Rechten,35bis ich deine Feinde zum Schemel unter deine Füße lege.«36So wisse nun das ganze Haus Israel gewiss, dass Gott diesen Jesus, den ihr gekreuzigt habt, zum Herrn und Christus gemacht hat. (Apg 5,30)
Die erste Gemeinde
37Als sie aber das hörten, ging’s ihnen durchs Herz, und sie sprachen zu Petrus und den andern Aposteln: Ihr Männer, liebe Brüder, was sollen wir tun? (Luk 3,10; Apg 16,30)38Petrus sprach zu ihnen: Tut Buße, und jeder von euch lasse sich taufen auf den Namen Jesu Christi zur Vergebung eurer Sünden, so werdet ihr empfangen die Gabe des Heiligen Geistes. (Luk 24,47; Apg 3,17)39Denn euch und euren Kindern gilt diese Verheißung und allen, die fern sind, so viele der Herr, unser Gott, herzurufen wird. (Joel 3,5)40Noch mit vielen andern Worten bezeugte er das und ermahnte sie und sprach: Lasst euch erretten aus diesem verkehrten Geschlecht! (Luk 9,41; Fil 2,15)41Die nun sein Wort annahmen, ließen sich taufen; und an diesem Tage wurden hinzugefügt etwa dreitausend Menschen.42Sie blieben aber beständig in der Lehre der Apostel und in der Gemeinschaft und im Brotbrechen und im Gebet. (Apg 20,7)43Es kam aber Furcht über alle, und es geschahen viele Wunder und Zeichen durch die Apostel.44Alle aber, die gläubig geworden waren, waren beieinander und hatten alle Dinge gemeinsam. (Apg 4,32)45Sie verkauften Güter und Habe und teilten sie aus unter alle, je nachdem es einer nötig hatte. (Luk 12,33)46Und sie waren täglich einmütig beieinander im Tempel und brachen das Brot hier und dort in den Häusern, hielten die Mahlzeiten mit Freude und lauterem Herzen (Luk 24,53)47und lobten Gott und fanden Wohlwollen beim ganzen Volk. Der Herr aber fügte täglich zur Gemeinde hinzu, die gerettet wurden. (Apg 4,4; Apg 5,14; Apg 6,7; Apg 11,21; Apg 14,1)