1Dersom jeg har fått evner til å snakke fremmede språk, både jordiske og himmelske, men ikke viser kjærlighet, da ligner jeg en gongong eller cymbal som bare lager støyende, tom lyd.2Dersom jeg har fått evner til å bringe fram budskap fra Gud, kjenner til alle Guds hemmeligheter og har kunnskap fra Gud, om jeg har tro som er så sterk at jeg kan flytte fjell, men ikke viser kjærlighet, da er mine evner verdiløse.3Dersom jeg gir alt jeg eier, til de fattige, til og med er villig til å dø for troen, men ikke viser kjærlighet, da har jeg likevel ikke gjort noe av verdi.4Den som elsker andre, viser tålmodighet og omsorg. Han er ikke misunnelig eller skrytende eller hovmodig.5Han er ikke støtende eller egoistisk. Han blir ikke ergerlig for bagateller, og er ikke langsint.6Den som elsker andre, blir ikke glad når de gjør noe dumt, men blir glad når de holder seg til det sanne budskapet.7Den som elsker, gir ikke opp. Han tror på andre, håper i det lengste og er tålmodig til å holde ut gjennom alt.8Kjærliheten vil alltid eksistere. Det å holde fram budskap fra Gud, snakke i fremmede språk eller fortelle kunnskap fra Gud, er derimot evner som det ikke alltid vil være bruk for.9Den kunnskapen vi får fra Gud, og de budskapene han gir oss å bringe fram, gir oss bare et glimt av Gud.10Når Jesus kommer igjen, da trenger vi ikke lenger disse evnene som er begrenset til vår verden.11La meg forklare dette med et bilde: Da jeg var barn, snakket, tenkte og resonnerte jeg som et barn. Etter at jeg ble voksen, tenker jeg ikke lenger som et barn.12På samme måten er det med vår kunnskap om Gud. Vi er fortsatt som barn, vi ser bare i et uklart speilbilde. Når Jesus kommer igjen, skal vi møte Gud ansikt til ansikt. Da skal vi lære Gud å kjenne like pressist som han kjenner oss.13Tre ting kommer alltid til å være viktige: Å tro på Jesus, å holde fast ved håpet om vår endelige frelse og å vise kjærlighet til våre medmennesker. Det aller viktigste er at vi viser kjærlighet.
1Wenn ich mit Menschen- und mit Engelzungen redete und hätte der Liebe nicht, so wäre ich ein tönendes Erz oder eine klingende Schelle.2Und wenn ich prophetisch reden könnte und wüsste alle Geheimnisse und alle Erkenntnis und hätte allen Glauben, sodass ich Berge versetzen könnte, und hätte der Liebe nicht, so wäre ich nichts. (Matt 7,22; Matt 17,20)3Und wenn ich alle meine Habe den Armen gäbe und meinen Leib dahingäbe, mich zu rühmen[1], und hätte der Liebe nicht, so wäre mir’s nichts nütze. (Matt 19,21)4Die Liebe ist langmütig und freundlich, die Liebe eifert nicht, die Liebe treibt nicht Mutwillen, sie bläht sich nicht auf, (1 Kor 8,1)5sie verhält sich nicht ungehörig, sie sucht nicht das Ihre, sie lässt sich nicht erbittern, sie rechnet das Böse nicht zu, (Fil 2,4)6sie freut sich nicht über die Ungerechtigkeit, sie freut sich aber an der Wahrheit; (Rom 12,9)7sie erträgt alles, sie glaubt alles, sie hofft alles, sie duldet alles. (Ordsp 10,12; Matt 18,21)8Die Liebe höret nimmer auf, wo doch das prophetische Reden aufhören wird und das Zungenreden aufhören wird und die Erkenntnis aufhören wird.9Denn unser Wissen ist Stückwerk und unser prophetisches Reden ist Stückwerk.10Wenn aber kommen wird das Vollkommene, so wird das Stückwerk aufhören.11Als ich ein Kind war, da redete ich wie ein Kind und dachte wie ein Kind und war klug wie ein Kind; als ich aber ein Mann wurde, tat ich ab, was kindlich war.12Wir sehen jetzt durch einen Spiegel in einem dunklen Bild; dann aber von Angesicht zu Angesicht. Jetzt erkenne ich stückweise; dann aber werde ich erkennen, gleichwie ich erkannt bin. (4 Mos 12,8; 1 Kor 8,3; 2 Kor 5,7)13Nun aber bleiben Glaube, Hoffnung, Liebe, diese drei; aber die Liebe ist die größte unter ihnen. (Kol 1,4; 1 Tess 1,3; 1 Joh 4,16)