1Det jeg nå vil si, understreker jeg sannheten av. Jeg lyver ikke, etter som jeg har fellesskap med Kristus. Nei, både min egen samvittighet og Guds Hellige Ånd forsikrer at sannheten er denne:2Mitt hjerte er fylt av sorg og vedvarende angst.3Jeg føler slik når jeg tenker på mitt eget folk, mine jødiske brødre og søstrer. Ja, jeg skulle heller ønske at jeg selv gikk evig fortapt og ble skilt fra Kristus, om det bare kunne frelse de andre.4Folket mitt er israelitter[1], og Gud så seg ut at de skulle være barna hans og få del i herligheten. Han inngikk en pakt med jødene og ga dem Moseloven.[2] Videre lærte han dem å tilbe på den rette måten og ga løftene om frelse.5De er etterkommere av forfedrene våre, Abraham, Isak og Jakob[3]. Kristus selv tilhørte som menneske dette folket. Kristus er Gud over alle ting og verd å bli hyllet for evig. Ja, dette er sant![4]6Har da Gud mislyktes med å innfri løftet sitt til israelittene? Nei, slett ikke. Løftet om å bli Guds eget folk gjelder nemlig dem som er sanne israelitter, ikke dem som i fysisk betydning er Israels[5] etterkommere.7På samme måten er ikke alle som i fysisk betydning er Abrahams etterkommere, blitt de barna som Gud lovet Abraham. Gud sier i Skriften[6]: ”Det er etterkommerne av Isak som skal bli regnet for det folket jeg lovet deg,”[7]8Dette til tross for at Abraham hadde flere barn. Det er med andre ord ikke de barna som blir født etter naturens fysiske lover, som får være Guds eget folk, men bare de som er født som et resultat av Guds løfte.9Isak ble jo til som et resultat av løftet som Gud ga: ”Neste år på samme tid kommer jeg tilbake igjen, og da skal Sara ha en sønn.”[8]10Det samme skjedde også med vår stamfar Isak sine to tvillinggutter, som hans kone Rebekka fikk.11-13Før de ble født, ja, før de hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til Rebekka: ”Den eldste gutten skal tjene den yngste.”[9] Gud sier også i Skriften: ”Jeg elsket Jakob,[10] men forkastet Esau.”[11] Dette viser at Gud har sin egen plan for å velge ut mennesker. Han velger ikke ut på grunn av deres gode gjerninger, men gjennom å innby for å tilhøre ham.14Hva betyr dette? Er Gud urettferdig? Nei, naturligvis ikke!15Gud sa til Moses: ”Jeg viser nåde mot den jeg vil, og jeg viser medfølelse mot den jeg vil.”[12]16Dersom Gud altså er god mot noen, er det ikke fordi den personen ville det eller gjorde noe helt spesielt. Nei, Gud bestemte seg bare for å vise denne personen medfølelse. Derfor kan vi heller ikke anklage Gud for å ha behandlet oss urettferdig.17Det står for eksempel i Skriften at Gud sa til farao: ”Jeg har latt deg bli konge for at jeg skal kunne vise min makt gjennom det jeg gjør med deg, og for at alle folk skal høre om meg.”[13]18Gud er altså god mot hvem han vil, og han gjør hjertet hardt hos den han måtte ønske.[14]
Gud er fri til å velge sitt folk
19Nå vil kanskje noen si: Hvorfor anklager Gud oss når vi gjør galt? Det er jo hans vilje som styrer oss mennesker.20Si meg, hvem tror du at du er? Forsøker du å kritisere Gud? Det som er skapt, kan vel ikke si til han som har skapt det: ”Hvorfor gjorde du meg slik som jeg er?”21Når en pottemaker finner fram sin leire, har han ikke da rett til å forme en vakker krukke som er til pynt, og en annen gjenstand som dere kan bruke til å kaste søppel i av den samme leirklumpen?22På samme måten har Gud rett til å gjøre det han vil med oss mennesker. Han vil vise sitt sinne og sin makt på onde mennesker ved til å la dem gå evig fortapt. Han har også rett til å ha tålmodighet med dem til tiden er ute.23Samtidig har han rett til å gi av sin herlige rikdom til dem han i forveien hadde bestemt skulle få del i alt godt, og motta medfølelsen fra han.24De som får nyte godt av hans rikdom, er vi som har takket ja til innbydelsen om å tilhøre ham, både blant jøder og andre folk.25Gud uttaler seg om de folkene som ikke er jøder, når han sier ved profeten Hosea: ”De som ikke var mitt folk, skal jeg nå kalle for mitt folk, og de som jeg før ikke elsket, de skal jeg nå elske.”[15]26Og: ”På det stedet der jeg sa til dem: ’Dere er ikke mitt folk’, der skal de nå bli kalt ’barna til den Gud som lever’.”[16]27Gjennom profeten Jesaja roper Gud ut til Israels folk: ”Selv om israelittene teller like mange som sandkornene på havets strand, så skal bare en brøkdel av dem bli frelst.28Herren skal dømme alle mennesker, raskt og en gang for alle.”[17]29Jesaja sier også på et annet sted: ”Dersom Herren Gud, han som har all makt, ikke hadde reddet noen fra vårt folk, da hadde vi blitt tilintetgjort akkurat som Sodoma og Gomorra.”[18]
Israels folk nekter å tro
30Hva skal vi da si til dette? Jo, at mennesker fra andre folk som ikke en gang forsøkte å bli skyldfri innfor Gud, nå har blitt skyldfri innfor ham ved å tro på Jesus Kristus.31Men Israels folk, som forsøkte å bli skyldfri innfor Gud ved å være lydige mot hele Moseloven, de ble mislykket i sine anstrengelser.32Hvorfor? Jo, fordi de forsøkte å bli skyldfrie gjennom sine gode gjerninger, og ikke ved å stole på Gud. De har snublet mot den anstøtssteinen,33som Gud omtaler i Skriften[19] når han sier: ”Lytt! Jeg legger i Jerusalem[20] en stein som de snubler mot, en stein som de faller over. Men den som tror på ham skal ikke bli skuffet.”[21]
1I am speaking the truth in Christ—I am not lying; my conscience bears me witness in the Holy Spirit— (Rom 1,9; 2 Kor 11,10; 2 Kor 12,19; Gal 1,20; 1 Tim 2,7)2that I have great sorrow and unceasing anguish in my heart.3For I could wish that I myself were accursed and cut off from Christ for the sake of my brothers,[1] my kinsmen according to the flesh. (2 Mos 32,32; Rom 11,14; 1 Kor 12,3; 1 Kor 16,22; Gal 1,8)4They are Israelites, and to them belong the adoption, the glory, the covenants, the giving of the law, the worship, and the promises. (1 Mos 17,2; 2 Mos 4,22; 2 Mos 40,34; 5 Mos 4,14; 5 Mos 29,14; 1 Sam 4,21; 1 Kong 8,11; Sal 147,19; Joh 4,22; Apg 13,32; Rom 2,28; Rom 8,15; Rom 9,6; Rom 12,1; Gal 4,24; Gal 6,16; Ef 2,12; Hebr 9,1)5To them belong the patriarchs, and from their race, according to the flesh, is the Christ, who is God over all, blessed forever. Amen. (Joh 1,1; Rom 1,25; Rom 11,28; 2 Kor 11,31; Ef 4,6; Kol 1,16; Hebr 1,8)6But it is not as though the word of God has failed. For not all who are descended from Israel belong to Israel,7and not all are children of Abraham because they are his offspring, but “Through Isaac shall your offspring be named.” (1 Mos 21,12; Joh 8,33; Gal 3,29; Gal 4,23; Hebr 11,18)8This means that it is not the children of the flesh who are the children of God, but the children of the promise are counted as offspring. (Gal 4,23; Gal 4,28)9For this is what the promise said: “About this time next year I will return, and Sarah shall have a son.” (1 Mos 17,21; 1 Mos 18,10; 1 Mos 18,14)10And not only so, but also when Rebekah had conceived children by one man, our forefather Isaac, (1 Mos 25,21)11though they were not yet born and had done nothing either good or bad—in order that God’s purpose of election might continue, not because of works but because of him who calls— (Rom 4,17; Rom 8,28)12she was told, “The older will serve the younger.” (1 Mos 25,23)13As it is written, “Jacob I loved, but Esau I hated.” (Mal 1,2)14What shall we say then? Is there injustice on God’s part? By no means! (5 Mos 32,4; 2 Krøn 19,7; Job 8,3; Job 34,10; Sal 92,15)15For he says to Moses, “I will have mercy on whom I have mercy, and I will have compassion on whom I have compassion.” (2 Mos 33,19)16So then it depends not on human will or exertion,[2] but on God, who has mercy.17For the Scripture says to Pharaoh, “For this very purpose I have raised you up, that I might show my power in you, and that my name might be proclaimed in all the earth.” (2 Mos 9,16)18So then he has mercy on whomever he wills, and he hardens whomever he wills.19You will say to me then, “Why does he still find fault? For who can resist his will?” (2 Krøn 20,6; Job 9,12; Dan 4,35)20But who are you, O man, to answer back to God? Will what is molded say to its molder, “Why have you made me like this?” (Job 33,13; Jes 29,16; Jes 45,9)21Has the potter no right over the clay, to make out of the same lump one vessel for honorable use and another for dishonorable use? (Jes 64,8; Jer 18,6; 2 Tim 2,20)22What if God, desiring to show his wrath and to make known his power, has endured with much patience vessels of wrath prepared for destruction, (Ordsp 16,4; Apg 9,15; Rom 9,21; Rom 9,23; 1 Pet 2,8)23in order to make known the riches of his glory for vessels of mercy, which he has prepared beforehand for glory— (Rom 2,4; Rom 8,29; Ef 3,16)24even us whom he has called, not from the Jews only but also from the Gentiles? (Rom 3,29; Rom 8,28)25As indeed he says in Hosea, “Those who were not my people I will call ‘my people,’ and her who was not beloved I will call ‘beloved.’” (Hos 2,23; 1 Pet 2,10)26“And in the very place where it was said to them, ‘You are not my people,’ there they will be called ‘sons of the living God.’” (Hos 1,10; Matt 16,16; Rom 8,14)27And Isaiah cries out concerning Israel: “Though the number of the sons of Israel[3] be as the sand of the sea, only a remnant of them will be saved, (Jes 10,22; Hos 1,10; Rom 11,5)28for the Lord will carry out his sentence upon the earth fully and without delay.”29And as Isaiah predicted, “If the Lord of hosts had not left us offspring, we would have been like Sodom and become like Gomorrah.” (5 Mos 29,23; Jes 1,9; Jes 13,19; Jer 49,18; Jer 50,40; Am 4,11; Jak 5,4)
Israel’s Unbelief
30What shall we say, then? That Gentiles who did not pursue righteousness have attained it, that is, a righteousness that is by faith; (Rom 1,17; Rom 3,21; Rom 10,6; Rom 10,20; Gal 2,16; Gal 3,24; Fil 3,9; Hebr 11,7)31but that Israel who pursued a law that would lead to righteousness[4] did not succeed in reaching that law. (Rom 10,2; Rom 11,7; Gal 5,4)32Why? Because they did not pursue it by faith, but as if it were based on works. They have stumbled over the stumbling stone, (1 Pet 2,8)33as it is written, “Behold, I am laying in Zion a stone of stumbling, and a rock of offense; and whoever believes in him will not be put to shame.” (Sal 118,22; Jes 8,14; Jes 28,16; Jes 49,23; Joel 2,26; Rom 10,11; 1 Pet 2,6)