1En mann som het Lasarus, lå syk. Han bodde i Betania sammen med sine søstrer Maria og Marta2Det var søsteren hans Maria, som hadde salvet Herren Jesus med aromatisk olje og tørket føttene hans med håret sitt.3De to søstrene sendte nå et nødrop til Jesus og sa: ”Herre, vennen din Lasarus er syk.”4Da Jesus hørte dette, sa han: ”Sykdommen hans vil ikke lede til døden, men den skal tvert om vise Guds herlighet, slik at jeg, Guds sønn, blir opphøyd og æret gjennom dette.”5Til tross for at Jesus var glad i Marta, Maria og Lasarus,6drøyde han ytterligere to dager der han var.7Først da sa han til disiplene: ”La oss gå tilbake til Judea.”8Disiplene protesterte: ”Mester, for bare noen dager siden forsøkte de religiøse lederne i Judea å steine deg. Vil du virkelig gå dit igjen?”9Jesus svarte: ”Det er dagslys tolv timer om dagen. De som nytter dagen til reisene sine, snubler ikke, for lyset skinner for alle.10De derimot som gjør reisene sine i mørke, de snubler etter som ikke lyset får slippe til.”11Han sa: ”Vår venn Lasarus sover, men nå vil jeg gå og vekke ham.”12-13Disiplene trodde at Jesus snakket om naturlig søvn og sa: ”Så bra! Dersom han sover, blir han snart frisk.” Men Jesus mente at Lasarus var død.14Derfor sa Jesus rett ut: ”Lasarus er død.15Og for deres skyld er jeg glad at jeg ikke var der, for døden hans vil hjelpe dere å tro på meg. Nå må vi gå til ham.”16Tomas, som ble kalt Tvillingen, sa da til de andre disiplene: ”Kom, la oss følge med, så kan vi dø sammen med ham.”17Da Jesus kom fram til Betania, fortalte de til ham at Lasarus allerede hadde ligget fire dager i graven.18Betania lå bare noen kilometer fra Jerusalem.19Mange menneskene hadde kommet fra hovedstaden for å trøste Marta og Maria i sorgen deres.20Da Marta nå hørte at Jesus var på vei, gikk hun ut for å møte ham, mens Maria stanset hjemme.21Marta sa til Jesus: ”Herre, dersom du hadde vært her, da hadde ikke broren min behøvd å dø.22Likevel vet jeg at Gud vil gi deg hva du enn ber ham om.”23Jesus svarte: ”Din bror skal bli levende igjen.”24Marta sa: ”Ja, jeg vet at han skal bli levende igjen den dagen alle døde blir vekket opp til et nytt liv og Gud skal dømme menneskene.”25Jesus sa til henne: ”Jeg er den som vekker opp de døde og som gir dem livet på nytt. Den som tror på meg, skal leve, selv om han dør.26Han får evig liv fordi han tror på meg, og han skal aldri noen sinne dø. Tror du dette, Marta?”27”Ja, Herre”, svarte hun. ”Jeg tror at du er Messias, den lovede kongen og Guds sønn, som skulle komme til verden.”28Hun gikk fra Jesus og dro hjem igjen. Der tok hun Maria til siden og hvisket til henne: ”Jesus er her og vil treffe deg.”29Da Maria hørte det, reiste hun seg straks opp og gikk ut for å møte ham.30Jesus hadde stanset utenfor byen på den plassen der Marta hadde møtt ham.31Da alle som var i huset for å trøste Maria, så at hun skyndte seg ut, trodde de at hun ville gå til graven for å gråte der Lasarus lå. De fulgte etter henne.32Da Maria kom fram til Jesus, falt hun ned ved føttene hans og sa: ”Herre, dersom du hadde vært her, da hadde ikke broren min behøvd å dø.”33Da Jesus så hvordan hun gråt og sørget og hvordan de andre som fulgte med henne, også sørget og gråt, ble han heftig opprørt og skalv mens han spurte:34”Hvor har dere begravd ham?” De sa: ”Kom og se.”35Jesus begynte å gråte.36De som sto rundt, sa da: ”Se så høyt han elsket ham.”37Men noen sa: ”Han kunne helbrede en blind, hvorfor kunne han ikke også ha passet på at ikke Lasarus måtte å dø?”38Enda en gang ble Jesus opprørt. Han gikk til graven, som var en grotte med en stein foran åpningen.39Jesus sa: ”Rull bort steinen.” Men Marta, søsteren til den døde, protesterte: ”Lukten kommer til å være fryktelig, for han har vært død i fire dager.”40Jesus sa til henne: ”Sa jeg ikke til deg at dersom du tror på meg, skal du få se Guds herlighet?”41De rullet da steinen bort. Jesus så opp mot himmelen og sa: ”Far i himmelen, takk for at du har hørt meg.42Selv vet jeg at du alltid hører meg, men av hensyn til alle som står her, sier jeg det likevel, slik at de kan tro at du har sendt meg.”43Han ropte med kraftig stemme: ”Lasarus, kom ut!”44Lasarus kom ut inntullet i liksvøpet og med ansiktet dekket av et tørkle. Jesus sa: ”Ta av ham svøpet og la ham gå.”
Det jødiske rådet planlegger å drepe Jesus
45Mange av dem som var sammen med Maria og hadde sett det Jesus gjorde, begynte nå å tro på ham.46Men noen gikk også til fariseerne[1] og rapporterte det Jesus hadde gjort.47Da kalte øversteprestene og fariseerne sammen hele Det jødiske rådet[2] for å diskutere situasjonen. De sa: ”Hva skal vi gjøre? Denne mannen gjør jo mange mirakler.48Dersom vi lar ham fortsette, begynner snart hele folket å tro på ham. Da kommer den romerske armeen til å ødelegge templet og utslette folket vårt.”49En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: ”Nå er dere desorientert og dumme!50Selvfølgelig kan vi ikke la hele folket gå til grunne. Det er bedre for alle at ett menneske dør for at hele folket kan bli reddet.”51Dette sa ikke Kaifas av seg selv. Nei, etter som han var øversteprest dette året, lot Gud ham forutsi at Jesus skulle dø for hele det jødiske folket,52Ja, ikke bare for det, men også for å samle og forene alle Guds barn som finnes spredt over hele verden.53Fra den stunden av var de religiøse lederne fast bestemt på å drepe Jesus.54Derfor gikk ikke Jesus lenger åpent omkring i Judea, men trakk seg bort til utkanten av ørkenen, til byen Efraim, der han oppholdt seg sammen med disiplene.55Den jødiske påskehøytiden[3] nærmet seg. Mange tilreisende fra alle distriktene kom til Jerusalem flere dager i forveien for å gå gjennom seremoniene for renselse før påsken begynte.56De ville gjerne treffe Jesus, og mens de besøkte templet, spurte de hverandre: ”Hva tror dere? Har han ikke tenkt å komme til påskehøytiden?”57Øversteprestene og fariseerne hadde gitt befaling om at den som visste hvor Jesus holdt hus, straks måtte melde fra om det. De ville arrestere ham.
1 Byl nemocen jeden člověk, Lazar z Betanie, z vesnice, kde bydlela Marie a její sestra Marta.2 To byla ta Marie, která pomazala Pána vzácným olejem a nohy mu otřela svými vlasy; a její bratr Lazar byl nemocen.3 Sestry mu vzkázaly: „Pane, ten, kterého máš rád, je nemocen.“4 Když to Ježíš uslyšel, řekl: „Ta nemoc není k smrti, ale k slávě Boží, aby Syn Boží byl skrze ni oslaven.“5 Ježíš Martu, její sestru i Lazara miloval. 6 Když uslyšel, že je Lazar nemocen, zůstal ještě dva dny na tom místě, kde byl.7 Teprve potom řekl svým učedníkům: „Pojďme opět do Judska!“8 Učedníci mu řekli: „Mistře, není to dávno, co tě chtěli Židé kamenovat, a zase tam chceš jít?“9 Ježíš odpověděl: „Což nemá den dvanáct hodin? Kdo chodí ve dne, neklopýtne, neboť vidí světlo tohoto světa.10 Kdo však chodí v noci, klopýtá, poněvadž v něm není světla.“11 To pověděl a dodal: „Náš přítel Lazar usnul. Ale jdu ho probudit.“12 Učedníci mu řekli: „Pane, spí-li, uzdraví se.“13 Ježíš mluvil o jeho smrti, ale oni mysleli, že mluví o pouhém spánku.14 Tehdy jim Ježíš řekl přímo: „Lazar umřel.15 A jsem rád, že jsem tam nebyl, kvůli vám, abyste uvěřili. Pojďme k němu!“16 Tomáš, jinak Didymos, řekl ostatním učedníkům: „Pojďme i my, ať zemřeme spolu s ním!“ 17 Když Ježíš přišel, shledal, že Lazar je již čtyři dny v hrobě.18 Betanie byla blízko Jeruzaléma, necelou hodinu cesty,19 a mnozí z Židů přišli k Martě a Marii, aby je potěšili v zármutku nad jejich bratrem.20 Když Marta uslyšela, že Ježíš přichází, šla mu naproti. Marie zůstala doma.21 Marta řekla Ježíšovi: „Pane, kdybys byl zde, nebyl by můj bratr umřel.22 Ale i tak vím, že začkoli požádáš Boha, Bůh ti dá.“23 Ježíš jí řekl: „Tvůj bratr vstane.“24 Řekla mu Marta: „Vím, že vstane při vzkříšení v poslední den.“25 Ježíš jí řekl: „Já jsem vzkříšení a život. Kdo věří ve mne, i kdyby umřel, bude žít.26 A každý, kdo žije a věří ve mne, neumře navěky. Věříš tomu?“27 Řekla mu: „Ano, Pane. Já jsem uvěřila, že ty jsi Mesiáš, Syn Boží, který má přijít na svět.“28 S těmi slovy odešla, zavolala svou sestru Marii stranou a řekla jí: „Je tu Mistr a volá tě.“29 Jak to Marie uslyšela, rychle vstala a šla k němu.30 Ježíš totiž dosud nedošel do vesnice, ale byl ještě na tom místě, kde se s ním Marta setkala.31 Když viděli Židé, kteří byli s Marií v domě a těšili ji, že rychle vstala a vyšla, šli za ní; domnívali se, že jde k hrobu, aby se tam vyplakala.32 Jakmile Marie přišla tam, kde byl Ježíš, a spatřila ho, padla mu k nohám a řekla: „Pane, kdybys byl zde, nebyl by můj bratr umřel.“33 Když Ježíš viděl, jak pláče a jak pláčou i Židé, kteří přišli s ní, v Duchu se rozhorlil a vzrušen34 řekl: „Kam jste ho položili?“ Řekli mu: „Pane, pojď se podívat!“35 Ježíšovi vstoupily do očí slzy.36 Židé říkali: „Hle, jak jej miloval!“37 Někteří z nich však řekli: „Když otevřel oči slepému, nemohl způsobit, aby tento člověk neumřel?“ 38 Ježíš, znovu rozhorlen, přichází k hrobu. Byla to jeskyně a na ní ležel kámen.39 Ježíš řekl: „Zvedněte ten kámen!“ Sestra zemřelého Marta, mu řekla: „Pane, už je v rozkladu, vždyť je to čtvrtý den.“40 Ježíš jí odpověděl: „Neřekl jsem ti, že uvidíš slávu Boží, budeš-li věřit?“41 Zvedli tedy kámen. Ježíš pohlédl vzhůru a řekl: „Otče, děkuji ti, žes mě vyslyšel.42 Věděl jsem sice, že mě vždycky slyšíš, ale řekl jsem to kvůli zástupu, který stojí kolem, aby uvěřili, že ty jsi mě poslal.“43 Když to řekl, zvolal mocným hlasem: „Lazare, pojď ven!“44 Zemřelý vyšel, měl plátnem svázány ruce i nohy a tvář zahalenu šátkem. Ježíš jim řekl: „Rozvažte ho a nechte odejít!“
— Úmysl velekněží
45 Mnozí z Židů, kteří přišli k Marii a viděli, co Ježíš učinil, uvěřili v něho.46 Ale někteří z nich šli k farizeům a oznámili jim, co učinil.47 Velekněží a farizeové svolali radu a řekli: „Co si počneme? Ten člověk činí mnohá znamení.48 Když proti němu nezakročíme, všichni v něj uvěří, a přijdou Římané a odejmou nám toto svaté místo i národ.“49 Jeden z nich, Kaifáš, velekněz toho roku, jim řekl: „Vy ničemu nerozumíte;50 nechápete, že je pro vás lépe, aby jeden člověk zemřel za lid, než aby zahynul celý národ.“51 To však neřekl sám ze sebe, ale jako velekněz toho roku vyřkl proroctví, že Ježíš má zemřít za národ,52 a nejenom za národ, ale také proto, aby rozptýlené děti Boží shromáždil vjedno.53 Od toho dne byli tedy smluveni, že ho zabijí.54 Proto Ježíš už nechodil veřejně mezi Židy, ale odešel odtud do kraje blízko pouště, do města jménem Efraim, a tam zůstal s učedníky. 55 Bylo krátce před židovskými Velikonocemi a mnozí z té krajiny přišli před svátky do Jeruzaléma, aby se očistili.56 Hledali Ježíše, a jak stáli v chrámě, říkali si mezi sebou: „Co myslíte? Přijde na svátky?“57 Velekněží a farizeové vydali totiž nařízení, že každý, kdo by věděl, kde se zdržuje, má to oznámit, aby ho mohli zatknout.