1Da alt var blitt rolig i Efesos, kalte Paulus sammen disiplene og oppmuntret dem. Så tok han avskjed og begynte reisen over til Makedonia.2Der dro han fra sted til sted og oppmuntret de troende. Da han kom fram til Hellas,3stanset han i tre måneder. Han sto klar til å seile videre til Syria da han fikk greie på at noen jøder la planer om å drepe ham. Han forandret derfor reiseruten og dro tilbake gjennom Makedonia.4En gruppe menn skulle reise med ham til Syria og videre til Jerusalem. Det var Sopatros, som var sønn av Pyrrus fra Berøa, Aristark og Sekundus fra Tessaloniki, Gaius fra Derbe, Timoteus samt Tykikus og Trofimus fra provinsen Asia[1].5Han lot disse seile i forveien over til Troas og ba dem vente på oss[2] der.6Etter påskehøytiden[3] gikk vi andre ombord på et skip i Filippi, og fem dager seinere møtte vi dem i Troas, der vi stanset en uke.
Paulus i Troas. En ung mann vekkes opp fra de døde
7På søndagen, da vi hadde samlet oss for sammen å bryte brødet, talte Paulus til de troende. Etter som han skulle reise fra Troas neste dag, holdt han på helt til midnatt.8Rommet i øvre etasjen der vi var samlet, var opplyst av mange oljelamper.9En ung mann som het Eutykus, hadde satt seg i vinduet. Da Paulus talte så lenge, gikk det ikke bedre til enn at han sovnet og falt ned fra tredje etasjen og døde.10Paulus sprang da ned, la seg over ham og tok ham i armene sine og sa: ”Ikke vær redd, han lever!”11Så gikk alle opp igjen og brøt brødet og spiste sammen. Etterpå fortsatte Paulus å tale ytterligere en stund, ja, det rakk faktisk å bli morgen før han til slutt forlot dem.12Den unge mannen som hadde falt ut av vinduet, ble ført hjem i beste velgående, noe som selvfølgelig var til stor lettelse for alle.
Paulus tar avskjed med lederne i menighetene i Efesos
13Paulus tok landeveien over til byen Assos, mens vi andre seilte rundt med båt.14Da vi etter en tid møtte han i Assos, tok vi ham ombord og seilte ned til Mitylene.15Videre passerte vi øya Kios neste dag. Dagen etter la vi til ved øya Samos og nådde en dag seinere fram til byen Milet.16-17Paulus hadde bestemt seg for ikke å reise til Efesos denne gangen, til tross for at byen lå i nærheten. Han ville ikke bli heftet i provinsen Asia[4], etter som han ville rekke fram til Jerusalem for å kunne feire pinsehøytiden der. Da vi kom fram til Milet, sendte han en beskjed til lederne i menighetene i Efesos og ba dem komme ned til skipet for å treffe ham.18Da de hadde møtt opp, sa han: ”Dere vet om alt jeg har gjort helt fra den dagen da jeg først satte mine føtter i provinsen Asia.19Uten å tenke på meg selv har jeg tjent Herren Jesus. Det har jeg gjort til tross for de sorger og prøvelser som rammet meg gjennom alt jødene gjorde mot meg.20Jeg har aldri nølt med å tale om det som kunne være til nytte for dere, men jeg har undervist dere både offentlig og i hjemmene.21Jeg har alvorlig formant både jøder og dem som ikke er jøder, til å vende om til Gud og tro på vår Herre Jesus.22Men nå blir jeg drevet av Guds Ånd[5] til å reise tilbake til Jerusalem. Veien går dit til tross for at jeg ikke aner hva som venter meg der.23Det eneste jeg vet, er at Guds Hellige Ånd i by etter by har minnet meg om at fengsel og lidelse kan ligge foran meg.24Men for meg er ikke livet noe verdt, dersom jeg ikke får bruke det til å fullføre den oppgave som Herren Jesus har gitt meg. Helt til livets slutt vil jeg spre det glade budskapet om Guds kjærlighet og tilgivelse.25Nå vet jeg at dere aldri kommer til å få se meg igjen, alle dere som jeg har besøkt og undervist om hvordan dere kunne bli Guds eget folk.26Derfor vil jeg i dag si dere at jeg ikke er skyldig om noen av dere går evig fortapt.27Jeg har jo uten å nøle meddelt dere hele Guds plan om frelse.28Pass nå nøye på hvordan dere selv lever, og ta godt være på de menneskene som Guds Hellige Ånd har satt dere til ledere for. Vær gjetere for Guds menighet, den flokken som han har kjøpt med sin egen Sønns blod.29Jeg vet at når jeg forlater dere, vil det komme glupske ulver og trenge seg inn blant dere, og de kommer ikke til å skåne flokken.30Noen av dere kommer selv til å forvrenge sannheten og forsøke å få egne tilhengere blant disiplene.31Vær derfor på vakt! Husk på at jeg i tre år personlig har undervist hver og en av dere, og at jeg dag og natt med tårer har formant dere.32Jeg ber nå om at Gud skal ta hånd om dere. Ikke glem budskapet hans om kjærlighet og tilgivelse. La det veilede dere, slik at troen blir sterkere og sterkere, og dere får del i den arven som venter på dem som tilhører Gud.33Dere vet at jeg aldri har krevd å få penger eller klær av dere.34Jeg har med egne hender forsørget både meg selv og mine medarbeidere.35Jeg ville gjennom egne handlinger vise at vi gjennom hardt arbeid skal skaffe mulighet til å hjelpe de fattige og ikke falle menigheten til byrde. Husk på det Herren Jesus sa: ’Vi blir lykkeligere av å gi enn å få.’ ”36Da Paulus avsluttet talen, falt han på kne og ba.37Mennene begynte å gråte høyt og omfavnet og kysset ham.38Det som bedrøvet dem aller mest, var at han sa at de aldri mer ville se hverandre her i livet. Til slutt fulgte alle ham ned til skipet.
1När allt blivit lugnt igen i Efesos, kallade Paulus samman Jesus efterföljare och uppmuntrade dem. Sedan tog han farväl av dem och började sin resa över till Makedonien.2Där reste han från plats till plats och uppmuntrade de troende, och när han kom fram till Grekland3stannade han i tre månader. Han skulle just segla vidare till Syrien när han fick reda på att några judar gjort upp planer på att döda honom, och han ändrade därför resrutten och for tillbaka upp genom Makedonien.4En hel grupp av män skulle resa med honom ner till Syrien och vidare till Jerusalem. Det var Sopatros, Pyrrhos son, från Beroia, Aristarchos och Secundus från Thessalonike, Gaius från Derbe, Timotheos samt Tychikos och Trofimos från provinsen Asien[1].5Men han lät dem nu segla i förväg över till Troas och vänta på oss[2] där.6Efter påskhögtiden[3] gick sedan vi andra ombord på ett fartyg i Filippi, och fem dagar senare mötte vi dem i Troas, där vi stannade en vecka.
Paulus i Troas. En ung man uppväcks från de döda
7På söndagen, när vi hade samlats för att bryta bröd tillsammans, talade Paulus till de troende, och eftersom han skulle resa från Troas nästa dag höll han på ända till midnatt.8Rummet på övre våningen, där vi var samlade, var upplyst av många oljelampor,9och en ung man som hette Eutychos hade satt sig i fönstret. Men när Paulus talade så länge råkade han somna och föll ner från tredje våningen och dog.10Paulus sprang då ner och la sig över honom och tog honom i sina armar och sa: ”Oroa er inte, han lever!”11Och så gick alla tillbaka upp och bröt brödet och åt tillsammans. Sedan fortsatte Paulus att tala ytterligare en stund, ja, det hann faktiskt bli morgon innan han till slut lämnade dem.12Men den unga mannen som trillat ut genom fönstret fördes hem livs levande till stor lättnad för alla.
Paulus avsked till församlingsledarna i Efesos
13Paulus tog sedan landvägen över till staden Assos, medan vi andra reste runt med båt.14När vi efter ett tag mötte honom i Assos, tog vi honom ombord och reste ner till Mitylene.15Därifrån seglade vi vidare och passerade nästa dag ön Chios. Dagen därpå la vi till vid ön Samos, och en dag senare var vi framme i staden Miletos.16-17Paulus hade bestämt sig för att inte resa till Efesos den här gången, trots att staden låg i närheten. Han ville inte bli uppehållen i provinsen Asien[4], eftersom han ville hinna till Jerusalem och fira pingsthögtiden där. Men när vi kom fram till Miletos skickade han i alla fall ett meddelande till församlingsledarna i Efesos och bad dem att komma ner till fartyget för att träffa honom.18När de hade anlänt sa han till dem: ”Ni vet om allt jag har gjort ända från den dag då jag först satte min fot i provinsen Asien.19Ni vet att jag utan att tänka på mig själv har tjänat Herren Jesus, trots de sorger och prövningar som drabbat mig genom judarnas angrepp.20Jag har aldrig tvekat att säga något som kunde vara till nytta för er, utan har undervisat er både offentligt och i hemmen.21Jag har allvarligt uppmanat både judar och icke-judar att vända om till Gud och tro på vår Herre Jesus.22Men nu drivs jag av Guds Ande[5] att resa tillbaka till Jerusalem, trots att jag inte vet vad som väntar mig.23Det enda jag vet är att Guds heliga Ande i stad efter stad har sagt till mig att fängelse och lidande ligger framför mig.24Men för mig är livet inget värt, om jag inte får använda det till att slutföra den uppgift som Herren Jesus har gett mig. Ända till livets slut vill jag sprida det glada budskapet om Guds kärlek och förlåtelse.25Och nu vet jag att ni aldrig kommer att få se mig igen, alla ni som jag har besökt och undervisat om hur ni kunde få bli Guds eget folk.26Därför vill jag säga er idag att jag inte är skyldig till om någon av er går evigt förlorad,27för jag har utan att tveka meddelat er hela Guds plan om räddning.28Se nu noga till hur ni själva lever, och ta väl hand om de människor som Guds heliga Ande har satt er till ledare för. Var som herdar för Guds församling, den hjord som han har köpt med sin egen Sons blod.29Jag vet att när jag lämnar er kommer glupska vargar att kasta sig in bland er, och de kommer inte att skona hjorden.30Några av er kommer själva att förvränga sanningen och försöka få anhängare bland Jesus efterföljare.31Var därför på er vakt! Kom ihåg att jag under tre år personligen har undervisat var och en av er, och att jag dag och natt under tårar har förmanat er.32Jag ber nu att Gud ska ta hand om er. Glöm inte budskapet om hans kärlek och förlåtelse. Låt det vägleda er, så att er tro blir allt starkare och ni får del av det arv som väntar dem som tillhör Gud.33Ni vet att jag aldrig har krävt att få pengar eller kläder av er,34utan att jag med egna händer har försörjt både mig själv och mina medhjälpare.35Jag ville genom mitt eget handlande visa att man ska hjälpa de fattiga genom hårt arbete. Kom ihåg att Herren Jesus sa: ’Man blir lyckligare av att ge än av att få.’ ”36När Paulus sedan slutat tala föll han på knä och bad tillsammans med dem.37Då började männen gråta högt och omfamna honom och kyssa honom.38Och det som bedrövade dem allra mest var att han sa att de aldrig mer skulle ses här i livet. Sedan följde alla honom ner till fartyget.