Johannes 4 | En Levende Bok Schlachter 2000

Johannes 4 | En Levende Bok

En samaritansk kvinne møter Jesus

1 Fariseerne* fikk nå høre at Jesus vant flere disipler enn Johannes og døpte flere, skjønt det var ikke Jesus selv som døpte, men disiplene. Jesus dro derfor fra Judea og reiste tilbake til Galilea. 4 På veien dit ble han tvunget til å reise gjennom Samaria*. 5 Etter en tid kom han til byen Sykar som ligger nær den jordteigen som Jakob ga sønnen sin Josef. 6 Der ligger også Jakobs brønn. Etter som det var mitt på dagen og Jesus var trøtt av den lange reisen, satte han seg ved brønnen. 7 Da kom en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus ba henne: ”Gi meg litt å drikke.” 8 Han var alene akkurat da, for disiplene hadde gått inn i byen for å kjøpe mat. 9 Kvinnen ble svært forbauset, for jødene ville ikke ha noe med samaritanene å gjøre. Hun sa: ”Du som er jøde, hvorfor spør du en samaritansk kvinne om vann?” 10 Jesus svarte: ”Dersom du visste hvilken fantastisk gave Gud har i bakhånd for deg, og dersom du forsto hvem jeg er, da ville du i stedet ha spurt meg, og jeg ville ha gitt deg levende vann.” 11 ”Men, herre, du har jo verken tau eller bøtte”, sa hun, ”og brønnen er dyp. Hvor skal du få levende vann fra? 12 Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob som ga oss denne brønnen? Kan du gi meg bedre vann enn det som han, sønnene og husdyrene hans drakk av?” 13 Jesus svarte: ”Den som drikker av dette vannet, blir snart tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vannet jeg gir, blir aldri tørst igjen, for mitt vann blir en uuttømmelig kilde i ham som sprudler fram og gir evig liv.” 15 ”Herre”, sa kvinnen. ”Gi meg av det vannet, slik at jeg aldri mer blir tørst og kan slippe å gå ut hit for å hente vann.” 16 Jesus sa: ”Gå og hent mannen din.” 17 ”Jeg har ingen mann”, svarte kvinnen. ”Du har rett”, sa Jesus. ”Du har levd sammen med fem menn, og den du nå lever med, er ikke din mann. Der holdt du deg til sannheten.” 19 ”Herre”, sa kvinnen. ”Du må være en profet, etter som du med Guds hjelp kan avsløre noe slikt. 20 Si meg hvorfor dere jøder påstår at Jerusalem er det eneste stedet der vi kan tilbe Gud, mens vi som er samaritaner, sier at vi skal tilbe på dette fjellet* der forfedrene våre alltid har tilbedt?” 21 Jesus forklarte: ”Tro meg, det kommer en dag da ingen lenger behøver å diskutere om det er på dette fjellet eller i Jerusalem vi skal tilbe vår Far i himmelen. Det er ikke spørsmålet om hvor vi tilber som er det viktigste, heller hvordan vi skal tilbe. Virkelig tilbedelse er ekte og inspirert av Guds Ånd. Det er slik Gud vil at vi skal tilbe ham, etter som Gud er Ånd. Og det kommer en dag, ja, den er allerede her, da menneskene skal tilbe Gud på denne måten. Men dere som er samaritaner, vet lite om ham som dere tilber. Vi jøder derimot kjenner ham godt, for frelsen kommer fra jødene.” 25 Kvinnen sa: ”Ja, jeg vet at Messias*, den lovede kongen, en gang skal komme, og når han kommer, vil han forklare alt for oss.” 26 Jesus sa til henne: ”Det er jeg,* han som du snakker med.” 27 I samme øyeblikk kom disiplene tilbake. De ble mer enn overrasket da de så at han snakket med en kvinne, men ingen spurte ham hvorfor han snakket med henne eller hva de pratet om. 28 Kvinnen satte igjen sin vannbøtte ved brønnen og gikk tilbake til byen og sa til alle: 29 ”Kom så får dere treffe en mann som var i stand til å si meg alt det jeg har gjort! Jeg undrer meg på om han ikke må være Messias, den lovede kongen.” 30 Folket strømmet ut fra byen for å treffe Jesus. 31 Imens ville disiplene gi Jesus noe å spise. 32 Men han sa: ”Jeg har mat som dere ikke kjenner til.” 33 Disiplene sa da til hverandre: ”Kan noen ha kommet hit og gitt ham mat?” 34 Da forklarte Jesus: ”Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg og å fullføre det oppdraget han har gitt meg. 35 Dere sier at kornet ikke er modent før om fire måneder. Men jeg sier: Se dere omkring. Åkrene har allerede lysnet i fargen og er modne for skuronnen. 36 De høstfolkene som fører mennesker til evig liv skal få god lønn. Tenk hvilken glede som venter både den som sår og den som høster! 37 For her gjelder ordspråket: En sår og en annen høster. 38 Jeg har sendt dere ut for å høste der dere ikke har sådd. Andre har utført arbeidet, og dere skal få lønn for strevet dere har hatt.”

Mange samaritaner kommer til tro

39 Mange samaritaner fra byen Sykar hadde blitt overbeviste om at Jesus var sendt av Gud da de hørte kvinnen si: ”Han var i stand til å si meg alt det jeg har gjort.” 40 Da de kom ut til ham, ba de om at han måtte stanse i byen, og han ble der i to dager. 41 Da de fikk høre ordene fra hans egen munn, var det enda flere som begynte å tro på ham. 42 De sa til kvinnen: ”Nå er det ikke lenger det du fortalte oss som får oss til å tro. Nei, nå har vi selv hørt ham og forstått at han virkelig er den som skal frelse menneskene.”

Jesus helbreder sønnen til en kongelig tjenestemann

43 Etter to dager fortsatte Jesus til Galilea. 44 Han hadde selv sagt at en profet som bringer Guds budskap blir respektert over alt, bortsett fra på sitt eget hjemsted. 45 Nå tok galileerne imot ham med åpne armer, etter som de hadde vært i Jerusalem under påskehøytiden* og sett alle miraklene hans. 46 Mens han reiste rundt i Galilea, kom han også tilbake til byen Kana, der han en gang hadde forandret vann til vin. En mann i den kongelige* tjenesten hadde på denne tiden en sønn som lå alvorlig syk i byen Kapernaum. 47 Da mannen fikk høre at Jesus hadde kommet fra Judea og var i Galilea, gikk han til Kana for å treffe Jesus. Han ba ham om å følge med til Kapernaum for å helbrede gutten hans som lå døende. 48 Jesus spurte: ”Kan dere virkelig ikke tro på meg dersom dere ikke til stadighet får se mirakler?” 49 Men mannen ba: ”Herre, kom før gutten min dør.” 50 Da sa Jesus til han: ”Gå hjem igjen. Sønnen din lever.” Og mannen trodde på det Jesus sa og gikk hjem. 51 Mens han fortsatt var på veien ble han møtt av tjenerne sine som meldte at gutten levde og var frisk. 52 Han spurte ved hvilken tid på dagen gutten hadde begynt bli bedre, og de svarte: ”I går ettermiddag rundt klokka ett forsvant plutselig feberen.” 53 Da forsto faren at det hadde skjedd i samme øyeblikk som Jesus hadde sagt til ham: ”Din sønn lever.” Og tjenestemannen og alle i huset hans begynte å tro på Jesus. 54 Dette var det andre miraklet Jesus gjorde, og han gjorde det mens han var på vei fra Judea til Galilea.

En Levende Bok TM: Det Nye Testamentet Copyright © 1978, 1988, 2005 by Biblica, Inc. Used with permission. All rights reserved worldwide. “Biblica”, “International Bible Society” and the Biblica Logo are trademarks registered in the United States Patent and Trademark Office by Biblica, Inc. Used with permission.

Schlachter 2000

Jesus und die Frau aus Samaria. Das Wasser des Lebens. Die wahren Anbeter Gottes

1 Als nun der Herr erfuhr, dass die Pharisäer gehört hatten, dass Jesus mehr Jünger mache und taufe als Johannes 2 — obwohl Jesus nicht selbst taufte, sondern seine Jünger —, 3 da verließ er Judäa und zog wieder nach Galiläa. 4 Er musste aber durch Samaria reisen. 5 Da kommt er in eine Stadt Samarias, genannt Sichar, nahe bei dem Feld, das Jakob seinem Sohn Joseph gab. 6 Es war aber dort Jakobs Brunnen. Weil nun Jesus müde war von der Reise, setzte er sich so an den Brunnen; es war um die sechste Stunde. 7 Da kommt eine Frau aus Samaria, um Wasser zu schöpfen. Jesus spricht zu ihr: Gib mir zu trinken! 8 Denn seine Jünger waren in die Stadt gegangen, um Speise zu kaufen. 9 Nun spricht die samaritische Frau zu ihm: Wie erbittest du als ein Jude von mir etwas zu trinken, da ich doch eine samaritische Frau bin? (Denn die Juden haben keinen Umgang mit den Samaritern*.) 10 Jesus antwortete und sprach zu ihr: Wenn du die Gabe Gottes erkennen würdest und wer der ist, der zu dir spricht: Gib mir zu trinken!, so würdest du ihn bitten, und er gäbe dir lebendiges Wasser. 11 Die Frau spricht zu ihm: Herr, du hast ja keinen Eimer, und der Brunnen ist tief; woher hast du denn das lebendige Wasser? 12 Bist du größer als unser Vater Jakob, der uns den Brunnen gegeben und selbst daraus getrunken hat, samt seinen Söhnen und seinem Vieh? 13 Jesus antwortete und sprach zu ihr: Jeden, der von diesem Wasser trinkt, wird wieder dürsten. 14 Wer aber von dem Wasser trinkt, das ich ihm geben werde, den wird in Ewigkeit nicht dürsten, sondern das Wasser, das ich ihm geben werde, wird in ihm zu einer Quelle von Wasser werden, das bis ins ewige Leben quillt. 15 Die Frau spricht zu ihm: Herr, gib mir dieses Wasser, damit ich nicht dürste und nicht hierherkommen muss, um zu schöpfen! 16 Jesus spricht zu ihr: Geh hin, rufe deinen Mann und komm her! 17 Die Frau antwortete und sprach: Ich habe keinen Mann! Jesus spricht zu ihr: Du hast recht gesagt: Ich habe keinen Mann! 18 Denn fünf Männer hast du gehabt, und der, den du jetzt hast, ist nicht dein Mann. Da hast du die Wahrheit gesprochen! 19 Die Frau spricht zu ihm: Herr, ich sehe, dass du ein Prophet bist! 20 Unsere Väter haben auf diesem Berg angebetet,* und ihr sagt, in Jerusalem sei der Ort, wo man anbeten soll. 21 Jesus spricht zu ihr: Frau, glaube mir, es kommt die Stunde, wo ihr weder auf diesem Berg noch in Jerusalem den Vater anbeten werdet. 22 Ihr betet an, was ihr nicht kennt; wir beten an, was wir kennen, denn das Heil kommt aus den Juden. 23 Aber die Stunde kommt und ist schon da, wo die wahren Anbeter den Vater im Geist und in der Wahrheit anbeten werden; denn der Vater sucht solche Anbeter. 24 Gott ist Geist, und die ihn anbeten, müssen ihn im Geist und in der Wahrheit anbeten. 25 Die Frau spricht zu ihm: Ich weiß, dass der Messias kommt, welcher Christus genannt wird; wenn dieser kommt, wird er uns alles verkündigen. 26 Jesus spricht zu ihr: Ich bin’s, der mit dir redet! 27 Unterdessen kamen seine Jünger und verwunderten sich, dass er mit einer Frau redete.* Doch sagte keiner: Was willst du? oder: Was redest du mit ihr? 28 Nun ließ die Frau ihren Wasserkrug stehen und lief in die Stadt und sprach zu den Leuten: 29 Kommt, seht einen Menschen, der mir alles gesagt hat, was ich getan habe! Ob dieser nicht der Christus ist? 30 Da gingen sie aus der Stadt hinaus und kamen zu ihm.

Das weiße Erntefeld

31 Inzwischen aber baten ihn die Jünger und sprachen: Rabbi, iss! 32 Er aber sprach zu ihnen: Ich habe eine Speise zu essen, die ihr nicht kennt! 33 Da sprachen die Jünger zueinander: Hat ihm denn jemand zu essen gebracht? 34 Jesus spricht zu ihnen: Meine Speise ist die, dass ich den Willen dessen tue, der mich gesandt hat, und sein Werk vollbringe. 35 Sagt ihr nicht: Es sind noch vier Monate, dann kommt die Ernte? Siehe, ich sage euch: Hebt eure Augen auf und seht die Felder an; sie sind schon weiß zur Ernte. 36 Und wer erntet, der empfängt Lohn und sammelt Frucht zum ewigen Leben, damit sich der Sämann und der Schnitter miteinander freuen. 37 Denn hier ist der Spruch wahr: Der eine sät, der andere erntet. 38 Ich habe euch ausgesandt zu ernten, woran ihr nicht gearbeitet habt; andere haben gearbeitet, und ihr seid in ihre Arbeit eingetreten.

Der Glaube der Samariter

39 Aus jener Stadt aber glaubten viele Samariter an ihn um des Wortes der Frau willen, die bezeugte: Er hat mir alles gesagt, was ich getan habe. 40 Als nun die Samariter zu ihm kamen, baten sie ihn, bei ihnen zu bleiben; und er blieb zwei Tage dort. 41 Und noch viel mehr Leute glaubten um seines Wortes willen. 42 Und zu der Frau sprachen sie: Nun glauben wir nicht mehr um deiner Rede willen; wir haben selbst gehört und erkannt, dass dieser wahrhaftig der Retter der Welt, der Christus ist!

Jesus heilt den Sohn eines königlichen Beamten

43 Nach den zwei Tagen aber zog er fort und ging nach Galiläa. 44 Jesus selbst bezeugte zwar, dass ein Prophet in seinem eigenen Vaterland nicht geachtet wird. 45 Als er aber nun nach Galiläa kam, nahmen ihn die Galiläer auf, weil sie alles gesehen hatten, was er während des Festes in Jerusalem getan hatte; denn auch sie waren zu dem Fest gekommen. 46 Jesus kam nun wieder nach Kana in Galiläa, wo er das Wasser zu Wein gemacht hatte. Und da gab es einen königlichen Beamten, dessen Sohn lag krank in Kapernaum. 47 Als dieser hörte, dass Jesus aus Judäa nach Galiläa gekommen sei, ging er zu ihm und bat ihn, er möchte herabkommen und seinen Sohn gesund machen; denn er lag im Sterben. 48 Da sprach Jesus zu ihm: Wenn ihr nicht Zeichen und Wunder seht, so glaubt ihr nicht! 49 Der königliche Beamte spricht zu ihm: Herr, komm herab, ehe mein Kind stirbt! 50 Jesus spricht zu ihm: Geh hin, dein Sohn lebt! Und der Mensch glaubte dem Wort, das Jesus zu ihm sprach, und ging hin. 51 Als er aber noch unterwegs war, kamen ihm seine Knechte entgegen und berichteten ihm und sprachen: Dein Sohn lebt! 52 Nun erkundigte er sich bei ihnen nach der Stunde, in welcher es mit ihm besser geworden war. Und sie sprachen zu ihm: Gestern um die siebte Stunde verließ ihn das Fieber. 53 Da erkannte der Vater, dass es eben in der Stunde geschehen war, in welcher Jesus zu ihm gesagt hatte: Dein Sohn lebt! Und er glaubte samt seinem ganzen Haus. 54 Dies ist das zweite Zeichen, das Jesus wiederum tat, als er aus Judäa nach Galiläa kam.