1.Thessalonicher 2 | En Levende Bok Schlachter 2000

1.Thessalonicher 2 | En Levende Bok

Paulus husker besøket i Tessaloniki

1 Kjære søsken, dere kjenner selv til at besøket vårt hos dere ikke ble uten resultater. 2 Vi hadde, som dere vet, blitt mishandlet og forulempet i Filippi like før vi kom til dere. Gud ga oss mot til å fortelle det glade budskapet om Jesus for dere, til tross for tøff motstand. 3 Det beviser vel mer enn ord at budskapet vårt ikke er falskt, og at vi ikke har uverdige motiv eller noen bedragerske hensikter. 4 Nei, Gud har testet oss og funnet oss verdige til å holde fram det glade budskapet. Derfor taler vi som vi gjør. Vi forandrer ikke budskapet for å tilfredsstille menneskene. Den vi vil tilfredsstille, er Gud, som kjenner våre ekte motiv. 5 Vi har aldri forsøkt å vinne dere ved smiger, det vet dere, og har heller aldri forsøkt å utnytte dere. Det kan Gud bekrefte. 6 Vi har ikke strevet etter å bli æret av dere eller noen andre. 7 Som utsendinger* for Kristus kunne vi kreve en viss respekt. Nei, i stedet behandlet vi dere med den kjærlighet en mor viser når hun steller barna sine. 8 Vi elsker dere så høyt at vi ikke bare ga dere det glade budskapet fra Gud, men også var villige til å risikere livet for dere. Vi hjalp dere på alle måter. 9 Dere kan sikkert huske, kjære søsken, hvordan vi kjempet og slet da vi var hos dere. Dag og natt arbeidet vi, slik at dere ikke skulle behøve å forsørge oss mens vi fortalte Guds glade budskap for dere. 10 Både dere og Gud kan vitne om at vi fulgte hans vilje da vi var hos dere troende. Vi handlet ikke galt mot noen, og det finnes ikke noe å anklage oss for. 11 Dere vet også at vi ga råd og oppmuntret hver og en av dere personlig, som en far som snakker med sine barn. Vi bønnfalt dere om å leve slik at livet deres ærer Gud som har innbudt dere til å tilhøre hans folk og dele hans herlighet. 13 Derfor takker vi ofte Gud for at dere ikke bare tok imot budskapet som om det var noe fra oss selv, men som et budskap fra Gud. Det er virkelig et budskap fra Gud, og det fortsetter å påvirke alle som tror. 14 Kjære søsken, dere har fått lide på samme måten som Guds menigheter i Judea, som lever i fellesskap med Jesus Kristus. Dere har blitt forfulgt av egne landsmenn på samme måten som de i Judea har blitt plaget av sine landsmenn, som er jødene. 15 Noen av jødene drepte Herren Jesus, akkurat som forfedrene deres drepte profetene som bar fram Guds budskap*. Andre av jødene forfølger også oss. De spør ikke etter Guds vilje, men er fiender av alle. 16 De forsøker å hindre oss fra å snakke til andre folk for at de kan bli frelst. Nå er imidlertid målet i ferd med å renne over for Gud. De vil en dag bli straffet for syndene sine. 17 Kjære søsken, vi har nå en tid vært skilt fra dere, selv om dere stadig er i våre tanker. Derfor har vi gjort alt for å treffe dere igjen, etter som vi så sterkt lengter etter dere. 18 Vi har forsøkt å reise til dere. Jeg, Paulus, har forsøkt mer enn en gang, men Satan har hindret oss. 19 Dere er vårt håp og vår glede. Den seierskransen kan vi med stolthet vise fram, når vår Herre Jesus kommer igjen. 20 Ja, dere er vår stolthet og vår glede.

En Levende Bok TM: Det Nye Testamentet Copyright © 1978, 1988, 2005 by Biblica, Inc. Used with permission. All rights reserved worldwide. “Biblica”, “International Bible Society” and the Biblica Logo are trademarks registered in the United States Patent and Trademark Office by Biblica, Inc. Used with permission.

Schlachter 2000

Der Dienst des Apostels unter den Thessalonichern

1 Denn ihr wisst selbst, Brüder, dass unser Eingang bei euch nicht vergeblich war; 2 sondern, obwohl wir zuvor gelitten hatten und misshandelt worden waren in Philippi, wie ihr wisst, gewannen wir dennoch Freudigkeit in unserem Gott, euch das Evangelium Gottes zu verkünden unter viel Kampf. 3 Denn unsere Verkündigung entspringt nicht dem Irrtum, noch unlauteren Absichten, noch geschieht sie in listigem Betrug; 4 sondern so wie wir von Gott für tauglich befunden wurden, mit dem Evangelium betraut zu werden, so reden wir auch — nicht als solche, die den Menschen gefallen wollen, sondern Gott, der unsere Herzen prüft. 5 Denn wir sind nie mit Schmeichelworten gekommen, wie ihr wisst, noch mit verblümter Habsucht — Gott ist Zeuge —; 6 wir haben auch nicht Ehre von Menschen gesucht, weder von euch noch von anderen, obgleich wir als Apostel des Christus würdevoll hätten auftreten können, 7 sondern wir waren liebevoll in eurer Mitte, wie eine stillende Mutter ihre Kinder pflegt. 8 Und wir sehnten uns so sehr nach euch, dass wir willig waren, euch nicht nur das Evangelium Gottes mitzuteilen, sondern auch unser Leben, weil ihr uns lieb geworden seid. 9 Ihr erinnert euch ja, Brüder, an unsere Arbeit und Mühe; denn wir arbeiteten Tag und Nacht, um niemand von euch zur Last zu fallen, und verkündigten euch dabei das Evangelium Gottes. 10 Ihr selbst seid Zeugen, und auch Gott, wie heilig, gerecht und untadelig wir bei euch, den Gläubigen, gewesen sind; 11 ihr wisst ja, wie wir jeden Einzelnen von euch ermahnt und ermutigt haben wie ein Vater seine Kinder, 12 und euch ernstlich bezeugt haben, dass ihr so wandeln sollt, wie es Gottes würdig ist, der euch zu seinem Reich und seiner Herrlichkeit beruft.

Der echte Glaube und die Standhaftigkeitangesichts von Verfolgungen

13 Darum danken wir auch Gott unablässig, dass ihr, als ihr das von uns verkündigte Wort Gottes empfangen habt, es nicht als Menschenwort aufgenommen habt, sondern als das, was es in Wahrheit ist, als Gottes Wort, das auch wirksam ist in euch, die ihr gläubig seid. 14 Denn ihr, Brüder, seid Nachahmer der Gemeinden Gottes geworden, die in Judäa in Christus Jesus sind, weil ihr dasselbe erlitten habt von euren eigenen Volksgenossen wie sie von den Juden. 15 Diese haben auch den Herrn Jesus und ihre eigenen Propheten getötet und haben uns verfolgt; sie gefallen Gott nicht und stehen allen Menschen feindlich gegenüber, 16 indem sie uns hindern wollen, zu den Heiden zu reden, damit diese gerettet werden. Dadurch machen sie allezeit das Maß ihrer Sünden voll; es ist aber der Zorn über sie gekommen bis zum Ende!

Die Sehnsucht des Paulus nach den Thessalonichern

17 Wir aber, Brüder, nachdem wir für eine kleine Weile von euch getrennt waren — dem Angesicht, nicht dem Herzen nach —, haben uns mit großem Verlangen umso mehr bemüht, euer Angesicht zu sehen. 18 Darum wollten wir auch zu euch kommen, ich, Paulus, einmal, sogar zweimal; doch der Satan hat uns gehindert. 19 Denn wer ist unsere Hoffnung oder Freude oder Krone des Ruhms? Seid nicht auch ihr es vor unserem Herrn Jesus Christus bei seiner Wiederkunft? 20 Ja, ihr seid unsere Ehre und Freude!