Apostelgeschichte 27 | En Levende Bok

Reisen til Roma

1 Tiden kom da vi skulle* reise til Italia. Paulus og noen andre fanger ble overlevert til en offiser som het Julius, ved Den keiserlige bataljon. 2 Med på reisen hadde vi også Aristark fra Tessaloniki i Makedonia. Vi gikk ombord på et skip i Adramyttium og seilte av sted. Skipet skulle seile innom flere steder langs kysten av provinsen Asia*. 3 Dagen etter la vi til i byen Sidon. Offiseren Julius var vennlig innstilt mot Paulus og lot ham gå i land for å besøke venner og nyte godt av gjestfriheten deres. 4 Da vi dro fra Sidon, fikk vi motvind og seilte derfor i le av Kypros. 5 Etter det var vi ute på åpent hav og passerte provinsene Kilikia og Pamfylia før vi la til i byen Myra i provinsen Lykia. 6 Der fant offiseren et egyptisk skip fra Alexandria som skulle til Italia og som tok oss ombord. 7 I flere dager gikk nå seilturen tungt, etter som vinden sto imot oss. Da vi til slutt nærmet oss øya Knidos, la kapteinen om kursen og seilte rett sørover til vi rundet neset ved Salmone og kom inn i le sjø ved øya Kreta. 8 Der klarte vi å kjempe oss fram langs kysten og kom etter en tid til stedet som blir kalt Godhavn nær byen Lasea. 9 Vi hadde mistet mye tid, og været holdt på å bli farlig for lange sjøreiser, etter som det allerede var seint på høsten.* Paulus advarte derfor offiseren og mannskapet 10 og sa: ”Mine venner, det kommer til å bli store problemer om vi fortsetter reisen. Både skipet og lasten vil gå tapt, og vi kommer til å risikere våre egne liv!” 11 Men offiseren som var ansvarlig for fangene, hørte mer på kapteinen og de som eide skipet, enn på Paulus. 12 Etter som Godhavn ikke var noen god havn for vinteropplag, syntes de fleste av mannskapet at de skulle seile videre til Føniks og der ta landligge over vinteren. Dette var en god havn lenger vest på Kreta, og som var åpen mot nordvest og sørvest.

Storm utenfor Kreta

13 Nå begynte det å blåse svak vind fra sør. De trodde derfor at reisen til Føniks skulle bli enkel. Altså lettet de anker og begynte å seile tett inn mot kysten av Kreta. 14 Det drøyde ikke lenge før været plutselig slo om. En voldsom storm, den blir kalt nordoststormen, feide ned fra øya og drev skipet med seg ut på åpne havet. Mannskapet forsøkte å snu inn mot land, men klarte det ikke og ble tvunget til å la skipet drive for vinden. 16 Til slutt kom vi i le bak en liten øy som het Klauda. Med store problemer kunne vi da få ombord skipsbåten som vi hadde på slep. 17 Da vi hadde heist den opp, surret vi skipet med tau for å styrke skroget. Sjømennene var redde for at skipet skulle drive mot sandbankene ved Syrtebukten*. Derfor firte de ned storseilet og lot skipet drive. 18 Da stormen neste dag fortsatte å rase, begynte mannskapet å kaste lasten overbord. 19 Den tredje dagen kastet de også utrustningen på skipet over bord og alt annet som var løst. 20 I flere døgn så vi verken solen eller stjernene og kunne ikke navigere. Stormen fortsatte med uforminsket styrke. Til slutt regnet vi med at alt håp var ute. 21 Over lenger tid hadde ingen spist. Til slutt gikk Paulus til mannskapet og soldatene og sa: ”Dere skulle ha hørt på meg allerede fra begynnelsen av og tatt landligge på Kreta over vinteren. Da hadde dere sluppet alle disse problemene og det store tapet. 22 Men ikke gi opp håpet! Ingen av oss kommer til å dø, bare skipet vil gå tapt. 23 I natt kom nemlig en engel til meg fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener. 24 Han sa: ’Vær ikke redd Paulus. Du skal stilles for retten hos keiseren. For øvrig har Gud lovet å redde livet til alle dem som seiler sammen med deg.’ 25 Gi derfor ikke opp! Jeg stoler på Gud. Alt skal gå akkurat som han har sagt. 26 Vi kommer til å drive i land på en øy.”

Skipsbruddet

27 Da vi hadde drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten stormnetter, oppdaget sjøfolkene midt på natten at vi nærmet oss land. 28 De loddet dybden og oppdaget at den var mindre enn 40 meter. Etter en liten stund målte de dybden til snaut 30 meter. 29 De var redde for at skipet skulle gå på skjærene og kastet ut fire ankere fra akterstavnen. Utålmodig ventet de på at det skulle bli morgen. 30 Noen av sjøfolkene forsøkte å rømme skipet. De låret skipsbåten på vannet og sa at de måtte legge ut ankere også fra baugen. 31 Da advarte Paulus offiseren og soldatene og sa: ”Vi kommer til å dø alle sammen, dersom disse sjøfolkene ikke blir ombord.” 32 Da kappet soldatene tauene og lot skipsbåten drive av sted. 33 Straks før det begynte å lysne, oppfordret Paulus på nytt alle om å spise. ”Dere har ikke rørt mat på to uker”, sa han. 34 ”Pass på å få i dere litt mat, slik at dere orker anstrenngelsene! Vær ikke redde, ikke et hårstrå på hodene deres kommer til å bli krummet!” 35 Han tok et brød, takket Gud, brøt av en bit og spiste. 36 Straks kjente alle seg bedre til motes og begynte å spise de også. 37 Det var 276 personer om bord. 38 Da alle hadde spist seg mette, kastet mannskapet hvetelasten overbord for å gjøre skipet lettere. 39 Da det lysnet av dag, kjente de ikke igjen kysten de så, men de merket seg en bukt med en sandstrand og ville forsøke å sette skipet på grunn der. 40 De kappet trossene og lot ankrene falle. Så surret de løs roret, heiste framseilet og satte kursen mot stranden. 41 Men skipet støtte på en grunne. Baugen satte seg bom fast, mens akterstavnen begynte å bli brutt i stykker av de voldsomme brenningene. 42 Soldatene besluttet da å drepe alle fangene for at ingen skulle svømme i land og rømme. 43 Men offiseren ville redde Paulus og hindret at planen ble gjennoført. Han ga befaling om at alle som kunne svømme, først skulle hoppe overbord og ta seg i land. 44 Resten skulle forsøke å buksere seg inn til land ved å flyte på planker og vrakrester fra det knuste skipet. På denne måten klarte alle å redde seg opp på stranden.

English Standard Version

Paul Sails for Rome

1 And when it was decided that we should sail for Italy, they delivered Paul and some other prisoners to a centurion of the Augustan Cohort named Julius. 2 And embarking in a ship of Adramyttium, which was about to sail to the ports along the coast of Asia, we put to sea, accompanied by Aristarchus, a Macedonian from Thessalonica. 3 The next day we put in at Sidon. And Julius treated Paul kindly and gave him leave to go to his friends and be cared for. 4 And putting out to sea from there we sailed under the lee of Cyprus, because the winds were against us. 5 And when we had sailed across the open sea along the coast of Cilicia and Pamphylia, we came to Myra in Lycia. 6 There the centurion found a ship of Alexandria sailing for Italy and put us on board. 7 We sailed slowly for a number of days and arrived with difficulty off Cnidus, and as the wind did not allow us to go farther, we sailed under the lee of Crete off Salmone. 8 Coasting along it with difficulty, we came to a place called Fair Havens, near which was the city of Lasea. 9 Since much time had passed, and the voyage was now dangerous because even the Fast* was already over, Paul advised them, 10 saying, “Sirs, I perceive that the voyage will be with injury and much loss, not only of the cargo and the ship, but also of our lives.” 11 But the centurion paid more attention to the pilot and to the owner of the ship than to what Paul said. 12 And because the harbor was not suitable to spend the winter in, the majority decided to put out to sea from there, on the chance that somehow they could reach Phoenix, a harbor of Crete, facing both southwest and northwest, and spend the winter there.

The Storm at Sea

13 Now when the south wind blew gently, supposing that they had obtained their purpose, they weighed anchor and sailed along Crete, close to the shore. 14 But soon a tempestuous wind, called the northeaster, struck down from the land. 15 And when the ship was caught and could not face the wind, we gave way to it and were driven along. 16 Running under the lee of a small island called Cauda,* we managed with difficulty to secure the ship’s boat. 17 After hoisting it up, they used supports to undergird the ship. Then, fearing that they would run aground on the Syrtis, they lowered the gear,* and thus they were driven along. 18 Since we were violently storm-tossed, they began the next day to jettison the cargo. 19 And on the third day they threw the ship’s tackle overboard with their own hands. 20 When neither sun nor stars appeared for many days, and no small tempest lay on us, all hope of our being saved was at last abandoned. 21 Since they had been without food for a long time, Paul stood up among them and said, “Men, you should have listened to me and not have set sail from Crete and incurred this injury and loss. 22 Yet now I urge you to take heart, for there will be no loss of life among you, but only of the ship. 23 For this very night there stood before me an angel of the God to whom I belong and whom I worship, 24 and he said, ‘Do not be afraid, Paul; you must stand before Caesar. And behold, God has granted you all those who sail with you.’ 25 So take heart, men, for I have faith in God that it will be exactly as I have been told. 26 But we must run aground on some island.” 27 When the fourteenth night had come, as we were being driven across the Adriatic Sea, about midnight the sailors suspected that they were nearing land. 28 So they took a sounding and found twenty fathoms.* A little farther on they took a sounding again and found fifteen fathoms.* 29 And fearing that we might run on the rocks, they let down four anchors from the stern and prayed for day to come. 30 And as the sailors were seeking to escape from the ship, and had lowered the ship’s boat into the sea under pretense of laying out anchors from the bow, 31 Paul said to the centurion and the soldiers, “Unless these men stay in the ship, you cannot be saved.” 32 Then the soldiers cut away the ropes of the ship’s boat and let it go. 33 As day was about to dawn, Paul urged them all to take some food, saying, “Today is the fourteenth day that you have continued in suspense and without food, having taken nothing. 34 Therefore I urge you to take some food. For it will give you strength,* for not a hair is to perish from the head of any of you.” 35 And when he had said these things, he took bread, and giving thanks to God in the presence of all he broke it and began to eat. 36 Then they all were encouraged and ate some food themselves. 37 (We were in all 276* persons in the ship.) 38 And when they had eaten enough, they lightened the ship, throwing out the wheat into the sea.

The Shipwreck

39 Now when it was day, they did not recognize the land, but they noticed a bay with a beach, on which they planned if possible to run the ship ashore. 40 So they cast off the anchors and left them in the sea, at the same time loosening the ropes that tied the rudders. Then hoisting the foresail to the wind they made for the beach. 41 But striking a reef,* they ran the vessel aground. The bow stuck and remained immovable, and the stern was being broken up by the surf. 42 The soldiers’ plan was to kill the prisoners, lest any should swim away and escape. 43 But the centurion, wishing to save Paul, kept them from carrying out their plan. He ordered those who could swim to jump overboard first and make for the land, 44 and the rest on planks or on pieces of the ship. And so it was that all were brought safely to land.

Apostelgeschichte 27 | En Levende Bok English Standard Version