1Litt seinere kom disiplene bort til Jesus og spurte hvem som er den største blant dem som får være Guds eget folk.[1]2Da ropte Jesus på et lite barn og stilte det midt blant dem3og sa: ”Jeg forsikrer dere, om dere ikke forandrer dere og blir som små barn, da kommer dere slett ikke til å få tilhøre Guds eget folk.4Den som gjør seg liten og ydmyk som dette barnet, han er den største blant dem som får være Guds eget folk.5Og den av dere som tar imot et slikt barn fordi det tilhører meg, han tar imot meg.
Jesus advarer mot fristelse
6Dersom noen leder vill en av disse små som tror på meg, og får han til å synde, da ville det være bedre for den personen å få en stor stein surret til halsen sin og bli kastet i havet.7Ulykken skal ramme verden på grunn av all ondskapen deres! Menneskene kommer alltid til å bli fristet av synd, men ulykken skal ramme det menneske som frister andre.8Om hånden eller foten din får deg til å synde, da hugg den av og kast den fra deg. Det er bedre å få et evig liv sammen med Gud og heller savne den ene hånden eller foten, enn å bli kastet i helvetes ild med både hender og føtter i behold.9Og om øye ditt får deg til å synde, da riv det ut og kast det fra deg. Det er bedre å få et evig liv sammen med Gud og heller savne et øye, enn å bli kastet i helvetes ild med begge øynene i behold.[2]10-11Pass på at dere ikke forakter en eneste av disse små, for jeg sier dere at englene deres alltid har adgang til min Far i himmelen.[3]
Bildet om sauen som gikk seg vill
12La meg bruke et bilde: Om en mann har 100 sauer og plutselig oppdager at en av dem har gått seg vill, hva tror dere han da gjør? Overlater han ikke de 99 andre til seg selv i fjellet, og gir seg av sted for å lete etter den ene som har forsvunnet?13Jo, og når han endelig har funnet den, kan jeg fortelle dere at han gleder seg mer over den ene sauen, enn over de 99 andre som aldri var på villstrå.14På samme måten vil ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt.”
Om en troende har handlet galt
15Jesus fortsatte: ”Dersom en troende har handlet galt mot deg, da gå personlig til ham for å diskutere det onde han har gjort. Lytter han på deg og bekjenner at han har handlet galt, da har du vunnet tilbake din troende bror.16Dersom han ikke hører på deg, kan du hente en eller to personer som sammen med deg kan være vitner til det som blir sagt. Det blir krevd to eller tre vitner for at en sak skal bli avgjort rettferdig.[4]17Nekter han fortsatt å høre på deg, skal du ta saken opp i menigheten. Og om menigheten da gir deg rett, men han ikke vil akseptere det, da skal du behandle ham som en toller[5] eller som en annen gudløs person.18Jeg sier dere at dere skal få i oppdrag å fortelle mennesker at Gud har erklært dem skyldige, men også gjøre kjent at de er satt fri fra skyld.[6]19Jeg sier dere at alt det som to av dere her på jorden blir enige å be om, det skal dere få av min Far i himmelen.20For der to eller tre av mine er samlet, der er jeg midt iblant dem.”
Jesus underviser om tilgivelse
21Da kom Peter bort til ham og spurte: ”Herre, hvor mange ganger må jeg tilgi et menneske som handler galt mot meg? Rekker det med sju ganger?”22”Nei”, svarte Jesus. ”Du skal tilgi 70 ganger sju[7] ganger!” Og så tilføyde han:23”Der Gud bestemmer, blir det som i denne fortellingen:[8] En konge ville skaffe seg oversikt over regnskapene til tjenerne sine.24Da han begynte granskningen, viste det seg at en av dem var skyldig flere milliarder.[9]25Etter som tjeneren ikke kunne betale pengene tilbake, ga kongen befaling om at han skulle bli solgt, han selv, kona hans, barna og alt han eide, alt for at gjelden kunne bli betalt på den måten.26Tjeneren kastet seg fortvilt ned for føttene til kongen og ba: ’Gi meg bare litt tid, så skal jeg betale alt sammen.’27Da fikk kongen medfølelse, løslot ham og avskrev gjelden hans.28Men da tjeneren gikk fra forsoningsmøtet, møtte han en annen tjener som skyldte ham en sum penger som tilsvarte tre månedslønner[10]. Han tok kvelertak på ham og forlangte pengene tilbake.29Arbeidskameraten hans falt da ned for han og sa: ’Gi meg bare litt tid, så skal jeg betale.’30Mannen ville ikke vente, men gikk bort og ordnet det slik at tjeneren ble satt i fengsel til hele gjelden var betalt.31Da de andre tjenerne fikk greie på dette, ble de opprørte og sinte. De gikk til kongen og fortalte det som hadde skjedd.32Kongen kalte da til seg mannen som han hadde ettergitt alt, og sa: ’Din kalde og kyniske usling! Her avskrev jeg den store gjelden din bare fordi du ba meg om det.33Burde ikke du også i din tur hatt like stor medfølelse med din arbeidskamerat, som jeg hadde med deg?’34Så lot den sinte kongen fangevokterne sine ta hånd om mannen til han betalte alt han var skyldig.35På samme måten skal min Far i himmelen gjøre med dere, om dere ikke av et helt hjerte tilgir medmenneskene deres.”
1At that time the disciples came to Jesus, saying, “Who is the greatest in the kingdom of heaven?” (Matt 17,24; Matt 20,20; Mark 9,33; Luk 9,46)2And calling to him a child, he put him in the midst of them3and said, “Truly, I say to you, unless you turn and become like children, you will never enter the kingdom of heaven. (Sal 131,2; Matt 5,19; Matt 19,14; Mark 10,15; Luk 18,17; Luk 22,32; 1 Kor 14,20; 1 Pet 2,2)4Whoever humbles himself like this child is the greatest in the kingdom of heaven. (Matt 18,3; Matt 20,27; Matt 23,11)5“Whoever receives one such child in my name receives me, (Matt 10,40; Matt 10,42)6but whoever causes one of these little ones who believe in me to sin,[1] it would be better for him to have a great millstone fastened around his neck and to be drowned in the depth of the sea. (Mark 9,42; Luk 17,2; 1 Kor 8,12)
Temptations to Sin
7“Woe to the world for temptations to sin![2] For it is necessary that temptations come, but woe to the one by whom the temptation comes! (Matt 13,41; Matt 26,24; Luk 17,1; 1 Kor 11,19)8And if your hand or your foot causes you to sin, cut it off and throw it away. It is better for you to enter life crippled or lame than with two hands or two feet to be thrown into the eternal fire. (Matt 5,29; Matt 25,41; Mark 9,43)9And if your eye causes you to sin, tear it out and throw it away. It is better for you to enter life with one eye than with two eyes to be thrown into the hell[3] of fire. (Matt 18,8)
The Parable of the Lost Sheep
10“See that you do not despise one of these little ones. For I tell you that in heaven their angels always see the face of my Father who is in heaven.[4] (Est 1,14; Sal 34,7; Sal 91,11; Matt 6,29; Matt 25,40; Matt 25,45; Luk 1,19; Luk 15,7; Luk 15,10; Apg 12,15; Hebr 1,14; Åp 8,2)12What do you think? If a man has a hundred sheep, and one of them has gone astray, does he not leave the ninety-nine on the mountains and go in search of the one that went astray? (Matt 17,25; Matt 21,28; Luk 15,4)13And if he finds it, truly, I say to you, he rejoices over it more than over the ninety-nine that never went astray.14So it is not the will of my[5] Father who is in heaven that one of these little ones should perish. (Joh 6,39; Joh 10,28; Joh 17,12)
21Then Peter came up and said to him, “Lord, how often will my brother sin against me, and I forgive him? As many as seven times?” (Matt 18,15; Luk 17,3; Kol 3,13)22Jesus said to him, “I do not say to you seven times, but seventy-seven times.23“Therefore the kingdom of heaven may be compared to a king who wished to settle accounts with his servants.[7] (Matt 25,19)24When he began to settle, one was brought to him who owed him ten thousand talents.[8] (Est 3,9; Matt 25,15)25And since he could not pay, his master ordered him to be sold, with his wife and children and all that he had, and payment to be made. (2 Mos 21,2; 3 Mos 25,39; 2 Kong 4,1; Neh 5,5; Luk 7,42)26So the servant[9] fell on his knees, imploring him, ‘Have patience with me, and I will pay you everything.’ (Matt 8,2; Apg 10,25)27And out of pity for him, the master of that servant released him and forgave him the debt. (Matt 18,25)28But when that same servant went out, he found one of his fellow servants who owed him a hundred denarii,[10] and seizing him, he began to choke him, saying, ‘Pay what you owe.’ (Matt 20,2; Matt 22,19; Mark 6,37; Mark 14,5; Luk 7,41; Luk 10,35; Joh 6,7)29So his fellow servant fell down and pleaded with him, ‘Have patience with me, and I will pay you.’30He refused and went and put him in prison until he should pay the debt.31When his fellow servants saw what had taken place, they were greatly distressed, and they went and reported to their master all that had taken place.32Then his master summoned him and said to him, ‘You wicked servant! I forgave you all that debt because you pleaded with me.33And should not you have had mercy on your fellow servant, as I had mercy on you?’ (Matt 6,12; Ef 4,32; Kol 3,13; 1 Joh 4,11)34And in anger his master delivered him to the jailers,[11] until he should pay all his debt. (Matt 5,25; Matt 18,30; Jak 2,13)35So also my heavenly Father will do to every one of you, if you do not forgive your brother from your heart.” (Ordsp 21,13; Matt 6,15; Rom 6,17; 1 Pet 1,22)