1Tidlig på søndag morgenen, mens solen var i ferd med å gå opp, gikk kvinnene til graven med salven de hadde gjort i stand.2Der fikk de se at steinen som hadde dekket åpningen, var blitt rullet til siden.3Da de gikk inn i graven, kunne de ikke finne kroppen til Herren Jesus.4Kvinnene sto helt forvirret og visste ikke hva de skulle tro. Plutselig viste det seg to menn i skinnende hvite klær.5Kvinnene ble forskrekket og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Mennene spurte: ”Hvorfor leter dere blant de døde etter han som er levende?6Han er ikke her. Han er blitt levende igjen. Husker dere ikke det han sa til dere da han ennå var i Galilea?7At han, Menneskesønnen[1], vil bli utlevert til onde mennesker og bli henrettet på et kors, men at han på den tredje[2] dagen skulle stå opp igjen fra de døde?”8Da husket de på at Jesus hadde sagt dette.9De skyndte seg av sted for å fortelle disiplene og alle de andre det som hadde skjedd.10Kvinnene som hadde gått til graven, var Maria Magdalena, Johanna, og Maria, som var mor til Jakob, og flere andre. Alle fortalte den samme fantastiske historien til de elleve som Jesus hadde valgt seg ut til disipler[3].11Mennene syntes det hørtes ut som tomt snakk og trodde ikke på det.12Peter tok seg likevel det bryet og sprang av sted til graven for å se etter. Da han bøyde seg ned og så inn i gravkammeret, så han ikke noe annet enn lintøyet som lå der. Forundret over det som hadde skjedd, gikk han fra graven.
To disipler på veien til Emmaus
13Samme dagen var to av disiplene på vei til byen Emmaus, som ligger drøyt en mil fra Jerusalem.14De gikk og samtalte med hverandre om alt det som hadde skjedd de siste dagene.15Plutselig, mens de gikk der og snakket, kom Jesus selv og slo følge med dem.16Selv om de så ham, var det et eller annet som hindret dem fra å kjenne ham igjen.17”Hva er det dere går her og diskuterer så ivrig?” undret han. Da stanset de brått opp og så på ham med sorg i blikket.18En av mennene, han som het Kleopas, svarte: ”Du må være den eneste som har vært i Jerusalem og ikke har hørt om det som har skjedd der de siste dagene.”19”Hva er det som har skjedd?” fortsatte Jesus. ”Dette med Jesus fra Nasaret”, sa de. ”Han var en profet som var helt fantastisk til å gjøre tydelig Guds budskap for alle. Og han gjorde store mirakler ved Guds kraft og var høyt elsket av både Gud og mennesker.20Men øversteprestene og medlemmene i Det jødiske rådet[4] arresterte ham og utleverte ham til romerne, som dømte ham til døden og spikret ham fast på et kors.21Vi håpet så inderlig at han skulle være den som kunne sette fri Israel! I dag er det tredje dagen[5] siden alt dette skjedde.22Nå er vi helt i sjokk, for noen av kvinnene i vår gruppe gikk nemlig ut til graven tidlig på morgenen i dag.23Da de kom tilbake fortalte de at kroppen til Jesus ikke lenger var å finne der. De hadde sett engler som sa at han var levende!24Noen i gruppen vår løp derfor dit for å se etter, og faktum er at kroppen var borte. Akkurat som kvinnene hadde sagt, men Jesus så de ikke noe til.”25Da sa Jesus: ”Tenk så lite dere skjønner! Hvor vanskelig dere har for å tro på det som Gud har forutsagt ved profetene[6] sine.26Har han ikke gjort kjent at Messias, den lovede kongen, måtte gå gjennom disse lidelsene og etterpå bli æret og opphøyd?”27Så siterte han avsnitt for avsnitt av det som Moses og alle profetene hadde skrevet.[7] Han forklarte hva Gud hadde sagt om Messias i alle bøkene som er samlet i Skriften[8].28På dette tidspunktet var de nesten kommet fram til byen Emmaus, og det så ut som om Jesus hadde tenkt å gå videre.29De stoppet ham og ba innstendig: ”Stans over natten hos oss. Det begynner jo allerede å bli mørkt.” Da fulgte Jesus med dem hjem.30Da de hadde slått seg ned ved bordet for å spise, tok han brødet og takket Gud for maten, brøt brødet i biter og rakte det til de andre.31Plutselig ble øynene deres åpnet, og de kjente ham igjen. Men i samme øyeblikk var han borte.32De sa til hverandre: ”Ja visst, kjente vi det ikke som ild som brant i oss, da han snakket til oss på veien og forklarte Skriften for oss?”33Uten å miste et sekund skyndte de seg tilbake til Jerusalem der disiplene og de andre som fulgte Jesus, var samlet.34Disse tok imot mennene med ordene: ”Herren har virkelig stått opp! Han har vist seg for Peter!”35Da fortalte de to disiplene som kom fra Emmaus, om hvordan Jesus hadde vist seg for dem på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.
Jesus viser seg for disiplene
36Mens de fortsatt holdt på å fortelle, sto Jesus plutselig midt iblant dem og sa: ”Fred være med dere alle.”37Men de ble fryktelig redde og trodde at det var et spøkelse.38”Hvorfor er dere redde?” spurte Jesus. ”Hvorfor tviler dere på at det er jeg?39Se på hendene mine og føttene mine! Dere kan selv se at det er jeg. Kjenn på meg! Dersom jeg var en Ånd, da ville jeg jo ikke ha noen kropp.”40Mens han snakket, viste han hendene og føttene sine.41Fortsatt var de tvilende og fylt av en blanding av glede og forbauselse. Da spurte han: ”Har dere noe å spise?”42De ga ham en bit stekt fisk.43Den spiste han mens de så på.44Han sa til disiplene: ”Kan dere ikke huske at jeg forklarte, mens jeg ennå var hos dere, at alt som Gud hadde forutsagt om meg i Skriften, både i Moseloven, hos profetene og i salmene,[9] måtte bli til virkelighet?”45-46Så hjalp han dem til å forstå Skriften. Han sa: ”Dette er det Gud som har forutsagt: ’Messias, den lovede kongen, skal lide og dø. Men på den tredje[10] dagen skal han igjen bli levende.47Og ved at han tar på seg straffen menneskene hadde fortjent, skal hver og en som angrer syndene sine og tror på ham, få tilgivelse. Dette tilbudet skal bli spredd til alle folk, og har altså sin begynnelse i Jerusalem.’48Alt dette skal dere fortelle videre til andre.49Jeg skal sende Guds Ånd til dere, akkurat som min Far i himmelen har lovet. Dere skal bli her i Jerusalem til Ånden er kommet og har fylt dere med kraft fra Gud.”
Jesus farer opp til himmelen
50Senere tok Jesus med seg disiplene ut av byen og gikk et stykke mot Betania. Der løftet han hendene mot himmelen og ba Gud om å gi dem alt godt.51Mens han ba for alle sine, dro han fra dem og ble tatt opp til himmelen.52Disiplene falt på kne og tilba ham og vendte så tilbake til Jerusalem fylt av en enorm glede.53De var stadig i templet og hyllet Gud.
1But on the first day of the week, at early dawn, they went to the tomb, taking the spices they had prepared. (Matt 28,1; Mark 16,1; Luk 23,56; Joh 20,1)2And they found the stone rolled away from the tomb, (Matt 27,60; Mark 15,46)3but when they went in they did not find the body of the Lord Jesus.4While they were perplexed about this, behold, two men stood by them in dazzling apparel. (Joh 20,12; Apg 1,10; Apg 10,30)5And as they were frightened and bowed their faces to the ground, the men said to them, “Why do you seek the living among the dead? (Luk 24,37)6He is not here, but has risen. Remember how he told you, while he was still in Galilee, (Matt 17,22; Mark 9,30; Luk 9,22; Luk 9,44; Luk 24,44)7that the Son of Man must be delivered into the hands of sinful men and be crucified and on the third day rise.” (Matt 20,19; Luk 9,22; Luk 13,33; Luk 24,6)8And they remembered his words, (Joh 2,22; Joh 12,1)9and returning from the tomb they told all these things to the eleven and to all the rest. (Joh 20,18)10Now it was Mary Magdalene and Joanna and Mary the mother of James and the other women with them who told these things to the apostles, (Matt 27,56; Mark 15,40; Luk 8,3)11but these words seemed to them an idle tale, and they did not believe them. (Mark 16,11; Mark 16,16)12But Peter rose and ran to the tomb; stooping and looking in, he saw the linen cloths by themselves; and he went home marveling at what had happened. (Joh 19,40; Joh 20,3)
On the Road to Emmaus
13That very day two of them were going to a village named Emmaus, about seven miles[1] from Jerusalem, (Mark 16,12)14and they were talking with each other about all these things that had happened.15While they were talking and discussing together, Jesus himself drew near and went with them.16But their eyes were kept from recognizing him. (Luk 9,45; Luk 18,34; Luk 24,31; Joh 20,14; Joh 21,4)17And he said to them, “What is this conversation that you are holding with each other as you walk?” And they stood still, looking sad.18Then one of them, named Cleopas, answered him, “Are you the only visitor to Jerusalem who does not know the things that have happened there in these days?”19And he said to them, “What things?” And they said to him, “Concerning Jesus of Nazareth, a man who was a prophet mighty in deed and word before God and all the people, (Matt 21,11; Apg 2,22; Apg 7,22)20and how our chief priests and rulers delivered him up to be condemned to death, and crucified him. (Luk 23,13; Luk 23,35; Joh 3,1; Joh 7,26; Joh 7,48; Joh 12,42; Apg 2,23; Apg 3,17; Apg 4,5; Apg 4,8; Apg 5,30; Apg 13,27; 1 Kor 2,8; 1 Tess 2,15)21But we had hoped that he was the one to redeem Israel. Yes, and besides all this, it is now the third day since these things happened. (Luk 1,68; Luk 24,7; 1 Pet 1,18)22Moreover, some women of our company amazed us. They were at the tomb early in the morning, (Luk 24,1)23and when they did not find his body, they came back saying that they had even seen a vision of angels, who said that he was alive. (Luk 24,3; Luk 24,4; Luk 24,9)24Some of those who were with us went to the tomb and found it just as the women had said, but him they did not see.” (Luk 24,12; Joh 20,3)25And he said to them, “O foolish ones, and slow of heart to believe all that the prophets have spoken!26Was it not necessary that the Christ should suffer these things and enter into his glory?” (Matt 1,17; Luk 9,26; Luk 24,7; Luk 24,44; Luk 24,46; Apg 3,18; Hebr 2,10; Hebr 12,2; 1 Pet 1,11)27And beginning with Moses and all the Prophets, he interpreted to them in all the Scriptures the things concerning himself. (1 Mos 3,15; 1 Mos 12,3; 1 Mos 22,18; 4 Mos 21,9; 4 Mos 24,17; 2 Sam 7,12; Jes 7,14; Jes 9,6; Jes 50,6; Jes 52,13; Jes 61,1; Jer 23,5; Dan 7,13; Dan 9,24; Mi 5,2; Sak 6,12; Sak 9,9; Sak 12,10; Sak 13,7; Joh 1,45; Joh 5,46; Apg 8,35; Apg 13,27)28So they drew near to the village to which they were going. He acted as if he were going farther, (Mark 6,48)29but they urged him strongly, saying, “Stay with us, for it is toward evening and the day is now far spent.” So he went in to stay with them. (Luk 9,12)30When he was at table with them, he took the bread and blessed and broke it and gave it to them. (Matt 14,19)31And their eyes were opened, and they recognized him. And he vanished from their sight. (Luk 4,30; Luk 24,16)32They said to each other, “Did not our hearts burn within us while he talked to us on the road, while he opened to us the Scriptures?” (Sal 39,3; Luk 24,45)33And they rose that same hour and returned to Jerusalem. And they found the eleven and those who were with them gathered together, (Mark 16,13; Apg 1,14; Apg 17,3)34saying, “The Lord has risen indeed, and has appeared to Simon!” (1 Kor 15,5)35Then they told what had happened on the road, and how he was known to them in the breaking of the bread. (Luk 24,30; Apg 2,42)