1Påskehøytiden[1] skulle snart begynne. Jesus visste at den tiden som hans Far i himmelen hadde bestemt, nå var kommet. Han skulle forlate jorden og vende tilbake til sin Far i himmelen. Jesus ga derfor et siste bevis på hvor høyt han elsket disiplene.2Jesus og disiplene var samlet for å spise sammen. Djevelen hadde allerede gitt Judas, han som var sønn til Simon Iskariot, den tanken at han skulle forråde Jesus.3Jesus visste at Far i himmelen hadde gitt alt over i hans hånd, og at han selv var kommet fra Gud og skulle vende tilbake til Gud.4Jesus reiste seg fra bordet, tok av seg kappen og bandt et håndkle om livet.5Han helte vann i et fat og begynte å vaske disiplene sine føtter og tørke dem med håndkleet som han hadde bundet om seg.6Da han kom til Simon Peter, sa Simon til ham: ”Herre, du skal ikke vaske føttene mine.”7Da svarte Jesus: ”Akkurat nå forstår du ikke det jeg gjør, men det kommer en dag du skal skjønne meningen med det.”8”Nei”, protesterte Peter, ”aldri i livet om du skal vaske føttene mine!” Jesus sa til ham: ”Dersom jeg ikke gjør deg ren, kan du ikke tilhøre meg.”9Da ropte Peter: ”Herre, vask ikke bare føttene mine, men også hendene og hodet.”10Jesus sa til ham: ”Den som har badet, trenger bare få føttene vasket for å være ordentlig ren. Dere er rene, men det gjelder ikke alle.”11Jesus visste nemlig hvem som skulle forråde ham. Det var derfor han sa at ikke alle var rene.12Da Jesus hadde vasket føttene deres, tok han på seg kappen igjen og tok plass ved bordet. Han spurte dem: ”Forstår dere det jeg har gjort med dere?13Dere kaller meg Mester og Herre, og det gjør dere rett i, for det er nettopp det jeg er.14Dersom nå jeg, som er deres Herre og Mester, har vasket føttene deres, da er også dere skyldige i å vaske føttene til hverandre.15Jeg har gitt dere et eksempel til å følge: Gjør som jeg har gjort mot dere.16Jeg forsikrer dere at en tjener står ikke over sin herre, og en utsending står ikke over han som har sendt ham.17Når dere nå vet dette, da er dere lykkelige dersom dere også praktiserer det.”
Jesus forutsier at han skal bli forrådt
18Jesus fortsatte: ”Jeg snakker ikke om dere alle. Jeg kjenner dere som jeg har valgt ut til mine nærmeste disipler, men det må bli til virkelighet som Gud har forutsagt i Skriften[2]: ’Den som spiste sammen med meg, han har vendt seg mot meg.’[3]19Jeg sier det allerede nå, for at når det skjer, skal dere kunne tro at jeg er den jeg er[4].20Jeg forsikrer dere at den som tar imot dem som jeg sender, han tar imot meg. Og den som tar imot meg, han tar imot Gud, etter som Gud har sendt meg.”21Da Jesus hadde sagt dette, ble han opprørt i sitt innerste og utbrøt: ”Jeg skal si dere som sant er: En av dere kommer til å forråde meg![5]”22Disiplene så på hverandre og undret seg over hvem han mente.23En av disiplene, han som Jesus elsket,[6] satt nærmest Jesus ved bordet.24Simon Peter gjorde derfor tegn til ham om å spørre Jesus hvem han snakket om.25Disippelen bøyde seg da mot Jesus og spurte: ”Herre, hvem er det?”26Jesus svarte: ”Det er ham som får den biten brød som jeg nå dypper i fatet.” Han dyppet biten og ga det til Judas, som var sønn til Simon Iskariot.27I samme øyeblikk som Judas fikk brødet, for Satan inn i ham. Jesus sa: ”Skynd deg, gjør det du skal!”28Ingen av de andre ved bordet forsto hvorfor Jesus sa det på denne måten til Judas.29Noen trodde at han ba ham å gå ut og kjøpe det de trengte til påskehøytiden eller at han skulle gi noe til de fattige. Det var Judas som var kasserer for den felles pengebeholdningen de hadde.30Da Judas hadde fått brødet, reiste han seg straks og gikk ut. Og det var natt.
Jesus forutsier at Peter kommer til å fornekte
31Så snart Judas hadde gått, sa Jesus: ”Jeg, Menneskesønnen[7], skal nå vende tilbake til herligheten min i himmelen, og Gud skal bli opphøyd og æret ved det som hender meg.32Ja, Gud skal ganske snart la meg vende tilbake til herligheten min.[8]33Mine kjære barn, jeg skal bare være hos dere en kort tid til. Etterpå vil dere lete etter meg uten å finne meg, etter som jeg går til et sted der dere ikke kan komme. Det var det samme jeg sa til de religiøse lederne.34Jeg gir dere instruks om noe nytt: At dere skal elske hverandre. Ja, elske hverandre like mye som jeg har elsket dere.35Gjennom det at dere elsker hverandre skal menneskene skjønne at dere er disiplene mine.”36Simon Peter spurte Jesus: ”Herre, hvor går du?” Jesus svarte: ”Dit jeg går, kan du ikke følge med nå, men seinere skal du følge meg.”37Peter undret: ”Hvorfor kan jeg ikke følge med nå? Jeg er beredt til å dø for deg.”38Da svarte Jesus: ”Dø for meg, sier du? Jeg forsikrer deg at før hanen rekker å gale i morgen tidlig, har du nektet tre ganger på at du kjenner meg!”
1Now before the Feast of the Passover, when Jesus knew that his hour had come to depart out of this world to the Father, having loved his own who were in the world, he loved them to the end. (Joh 1,11; Joh 6,4; Joh 12,1; Joh 12,23; Joh 13,3; Joh 13,34; Joh 16,28; Joh 17,6; Joh 17,9)2During supper, when the devil had already put it into the heart of Judas Iscariot, Simon’s son, to betray him, (Joh 6,70; Joh 13,11; Joh 13,27; Apg 5,3)3Jesus, knowing that the Father had given all things into his hands, and that he had come from God and was going back to God, (Matt 11,27; Joh 8,42; Joh 14,12; Joh 16,28; Joh 17,2; Åp 2,27)4rose from supper. He laid aside his outer garments, and taking a towel, tied it around his waist. (Luk 22,27; Joh 21,7)5Then he poured water into a basin and began to wash the disciples’ feet and to wipe them with the towel that was wrapped around him. (2 Kong 3,11)6He came to Simon Peter, who said to him, “Lord, do you wash my feet?”7Jesus answered him, “What I am doing you do not understand now, but afterward you will understand.” (Joh 12,16; Joh 13,12; Joh 13,36; Joh 15,15)8Peter said to him, “You shall never wash my feet.” Jesus answered him, “If I do not wash you, you have no share with me.” (Matt 16,22; 1 Kor 6,11; Ef 5,26; Tit 3,5; Hebr 10,22)9Simon Peter said to him, “Lord, not my feet only but also my hands and my head!”10Jesus said to him, “The one who has bathed does not need to wash, except for his feet,[1] but is completely clean. And you[2] are clean, but not every one of you.” (1 Mos 18,4; Joh 13,18; Joh 15,3)11For he knew who was to betray him; that was why he said, “Not all of you are clean.” (Joh 2,24; Joh 6,64; Joh 13,2)12When he had washed their feet and put on his outer garments and resumed his place, he said to them, “Do you understand what I have done to you? (Joh 13,4; Joh 13,7)13You call me Teacher and Lord, and you are right, for so I am. (Matt 23,8; Matt 23,10; Luk 6,46; 1 Kor 8,6; 1 Kor 12,3; Fil 2,11)14If I then, your Lord and Teacher, have washed your feet, you also ought to wash one another’s feet. (1 Tim 5,10; 1 Pet 5,5)15For I have given you an example, that you also should do just as I have done to you. (Matt 11,29)16Truly, truly, I say to you, a servant[3] is not greater than his master, nor is a messenger greater than the one who sent him. (Matt 10,24; Joh 15,20)17If you know these things, blessed are you if you do them. (Luk 11,28; Jak 1,22)18I am not speaking of all of you; I know whom I have chosen. But the Scripture will be fulfilled,[4] ‘He who ate my bread has lifted his heel against me.’ (Sal 41,9; Matt 1,22; Matt 26,23; Mark 3,13; Luk 6,13; Joh 6,70; Joh 13,10; Joh 13,26; Joh 15,16; Joh 15,19; Joh 17,12; Apg 1,2)19I am telling you this now, before it takes place, that when it does take place you may believe that I am he. (Joh 14,29; Joh 16,4)20Truly, truly, I say to you, whoever receives the one I send receives me, and whoever receives me receives the one who sent me.” (Matt 10,40)
One of You Will Betray Me
21After saying these things, Jesus was troubled in his spirit, and testified, “Truly, truly, I say to you, one of you will betray me.” (Matt 26,21; Mark 14,18; Luk 22,21; Joh 12,27; Apg 1,17)22The disciples looked at one another, uncertain of whom he spoke. (Luk 22,23)23One of his disciples, whom Jesus loved, was reclining at table at Jesus’ side,[5] (Luk 16,22; Joh 19,26; Joh 20,2; Joh 21,7; Joh 21,20)24so Simon Peter motioned to him to ask Jesus[6] of whom he was speaking.25So that disciple, leaning back against Jesus, said to him, “Lord, who is it?” (Mark 4,36; Joh 21,20)26Jesus answered, “It is he to whom I will give this morsel of bread when I have dipped it.” So when he had dipped the morsel, he gave it to Judas, the son of Simon Iscariot. (Rut 2,14; Matt 26,23; Matt 26,25; Mark 14,20; Joh 6,71)27Then after he had taken the morsel, Satan entered into him. Jesus said to him, “What you are going to do, do quickly.” (Luk 12,50; Luk 22,3; Joh 13,2; 1 Kor 11,27)28Now no one at the table knew why he said this to him.29Some thought that, because Judas had the moneybag, Jesus was telling him, “Buy what we need for the feast,” or that he should give something to the poor. (Joh 12,5; Joh 12,6; Joh 13,1)30So, after receiving the morsel of bread, he immediately went out. And it was night. (1 Sam 28,8)
36Simon Peter said to him, “Lord, where are you going?” Jesus answered him, “Where I am going you cannot follow me now, but you will follow afterward.” (Joh 7,34; Joh 13,7; Joh 14,2; Joh 21,18; 2 Pet 1,14)37Peter said to him, “Lord, why can I not follow you now? I will lay down my life for you.” (Matt 26,33; Mark 14,29; Luk 22,33)38Jesus answered, “Will you lay down your life for me? Truly, truly, I say to you, the rooster will not crow till you have denied me three times. (Joh 18,27)