Apostlenes gjerninge 22

En Levende Bok

fra Biblica
1 Han sa: ”Kjære søsken og dere som er ledere for folket, hør etter på det jeg har å si til mitt forsvar.”2 Da de hørte at Paulus talte på deres eget språk, ble de enda mer stille.3 Han fortsatte: ”Jeg er jøde, født i byen Tarsus i Kilikia, men oppvokst her i Jerusalem. Jeg hadde Gamaliel som lærer og ble undervist om mye rett og riktig i Moseloven[1] og alle våre tradisjoner. Min ekstreme fanatisme i livet var å kjempe for Gud, slik som også dere forsøker å gjøre.4 Jeg forfulgte og ville drepe alle som fulgte Jesu vei[2]. Jeg lot både menn og kvinner bli bundet og satt i fengsel.5 Dette kan øverstepresten og alle medlemmene i Det jødiske rådet[3] bevitne. Det var også de som ga meg brev adressert til synagogene[4] i Damaskus, for at jeg skulle fengsle menneskene der og føre dem til Jerusalem, hvor de kunne bli straffet.6 Da jeg var på veien til Damaskus, ved middagstiden, og nærmet meg byen, ble jeg plutselig innhyllet av et sterkt lys fra himmelen.7 Jeg falt til jorden og hørte en stemme som sa: ’Saulus, Saulus, hvorfor forfølger du meg?’8 Jeg spurte da: ’Hvem er du, herre?’ og han svarte: ’Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.’9 De som var med meg, så lyset, men forsto ikke stemmen som snakket til meg.10 Jeg spurte da: ’Hva skal jeg gjøre, Herre?’ Herren svarte: ’Reis deg opp og gå til Damaskus. Der vil du få vite hvilken oppgave jeg har valgt deg ut til.’11 Det sterke lyset hadde gjort meg blind, og derfor måtte jeg bli ledet inn til Damaskus av mine ledsagere.12 I Damaskus bodde det en mann som het Ananias. Han var en hengiven jøde og nøye med å følge Moseloven. Derfor var han også godt ansett blant alle jøder i Damaskus.13 Denne mannen kom til meg, stilte seg ved siden meg og sa: ’Saulus, min bror, du skal få ditt syn tilbake!’ Og i samme øyeblikk kunne jeg se.14 Så sa han til meg: ’Våre forfedres Gud har valgt deg ut til å kjenne hans vilje og til å se den Rettferdige[5] og høre stemmen hans.15 Nå skal du vitne for alle mennesker og fortelle det du har sett og hørt.16 Tvil ikke, men tilbe Jesus og la deg straks døpe slik at du blir vasket ren fra syndene dine.’17 Senere, da jeg hadde kommet tilbake til Jerusalem og en dag sto og ba i templet, fikk jeg se et syn.18 Jeg så Herren Jesus som sa til meg: ’Skynd deg, forlat straks Jerusalem, for folket her kommer ikke til å tro på det du forteller om meg.’19 ’Men, Herre’, innvendte jeg, ’de kjenner meg jo. De vet at jeg i hver eneste synagoge[6] har fengslet og pisket dem som trodde på deg.20 Da Stefanus ble drept, han som fortalte om deg til alle, sto jeg ved siden av og mente at de handlet rett. Jeg voktet til og med klærne til dem som steinet ham!’21 Herren Jesus sa til meg: ’Dra bort fra Jerusalem, for jeg vil sende deg langt av sted til andre folk!’ ”22 Fram til dette punktet i Paulus sin tale hadde folket lyttet rolig, men nå begynte de å rope: ”Drep ham! Pass på at han forsvinner fra jordens overflate! Han har ingen rett til å leve!”23 Folkets rop ble villere og villere. De slet av seg kappene sine og kastet jord opp i luften.24 Kommandanten tok derfor Paulus inn i festningsborgen og ga befaling om at de skulle piske ham til han tilsto sine forbrytelser, slik at de fikk greie på hvorfor folkemassen var så rasende.25 Da de surret Paulus fast for å piske ham, sa han til en offiser som sto der: ”Er det tillatt å piske en romersk borger som ikke er dømt for noe?”26 Da offiseren hørte dette, gikk han til kommandanten og sa: ”Hva er det du tenker å gjøre? Denne mannen er jo romersk borger!”27 Da gikk kommandanten til Paulus og spurte: ”Er det sant at du er romersk borger?” ”Ja”, svarte Paulus, ”det er jeg.”28 ”Det er jeg også”, mumlet kommandanten, ”og det kostet meg veldig mange penger!” ”Jeg ble det i fødselen”, svarte Paulus.29 Soldatene som skulle ha pisket og forhørt ham, trakk seg raskt tilbake da de hørte at Paulus var romersk borger. Kommandanten selv ble forskrekket, etter som det var han som hadde gitt befaling om at Paulus skulle bli bundet og pisket.30 Neste dag satte kommandanten Paulus fri fra fengslet og ga befaling om at øversteprestene og Det jødiske rådet[7] skulle samle seg. Han førte Paulus ned fra festningsborgen og stilte han for Det jødiske rådet for å få greie på hva bråket handlet om.

Apostlenes gjerninge 22

English Standard Version

fra Crossway
1 “Brothers and fathers, hear the defense that I now make before you.” (Apg 7,2)2 And when they heard that he was addressing them in the Hebrew language,[1] they became even more quiet. And he said: (Apg 21,40)3 “I am a Jew, born in Tarsus in Cilicia, but brought up in this city, educated at the feet of Gamaliel[2] according to the strict manner of the law of our fathers, being zealous for God as all of you are this day. (5 Mos 33,3; 2 Kong 4,38; Luk 10,39; Joh 16,2; Apg 5,34; Apg 9,11; Apg 21,20; Apg 21,39; Apg 26,5; Rom 10,2; Rom 11,1; 2 Kor 11,22; Fil 3,5; Fil 3,6)4 I persecuted this Way to the death, binding and delivering to prison both men and women, (Apg 5,20; Apg 8,1; Apg 8,3; Apg 9,2; Apg 22,19; Apg 22,20; Apg 26,10)5 as the high priest and the whole council of elders can bear me witness. From them I received letters to the brothers, and I journeyed toward Damascus to take those also who were there and bring them in bonds to Jerusalem to be punished. (Luk 22,66; Apg 9,1; Apg 28,21; 1 Tim 4,14)6 “As I was on my way and drew near to Damascus, about noon a great light from heaven suddenly shone around me. (Apg 9,3; Apg 26,12)7 And I fell to the ground and heard a voice saying to me, ‘Saul, Saul, why are you persecuting me?’8 And I answered, ‘Who are you, Lord?’ And he said to me, ‘I am Jesus of Nazareth, whom you are persecuting.’ (Apg 26,9)9 Now those who were with me saw the light but did not understand[3] the voice of the one who was speaking to me. (Dan 10,7; Apg 9,7)10 And I said, ‘What shall I do, Lord?’ And the Lord said to me, ‘Rise, and go into Damascus, and there you will be told all that is appointed for you to do.’ (Apg 16,30)11 And since I could not see because of the brightness of that light, I was led by the hand by those who were with me, and came into Damascus.12 “And one Ananias, a devout man according to the law, well spoken of by all the Jews who lived there, (Apg 9,10; Apg 10,22; Apg 24,14)13 came to me, and standing by me said to me, ‘Brother Saul, receive your sight.’ And at that very hour I received my sight and saw him. (Apg 9,17; Apg 9,18)14 And he said, ‘The God of our fathers appointed you to know his will, to see the Righteous One and to hear a voice from his mouth; (Apg 3,13; Apg 3,14; Apg 9,15; Apg 9,17; Apg 22,15; Apg 22,18; Apg 26,16; 1 Kor 9,1; 1 Kor 15,8; Gal 1,12)15 for you will be a witness for him to everyone of what you have seen and heard. (Apg 4,20; Apg 22,14; Apg 23,11)16 And now why do you wait? Rise and be baptized and wash away your sins, calling on his name.’ (Sal 51,2; Apg 2,38; Apg 9,14; Apg 9,18; 1 Kor 6,11; Hebr 10,22)17 “When I had returned to Jerusalem and was praying in the temple, I fell into a trance (Luk 18,10; Apg 3,1; Apg 9,26; Apg 10,10; Apg 11,5; Apg 26,20; 2 Kor 12,1)18 and saw him saying to me, ‘Make haste and get out of Jerusalem quickly, because they will not accept your testimony about me.’ (Apg 9,29)19 And I said, ‘Lord, they themselves know that in one synagogue after another I imprisoned and beat those who believed in you. (Matt 10,17; Apg 22,4; Apg 26,11)20 And when the blood of Stephen your witness was being shed, I myself was standing by and approving and watching over the garments of those who killed him.’ (Apg 7,58; Apg 8,1; Apg 26,10; Rom 1,32; Åp 2,13)21 And he said to me, ‘Go, for I will send you far away to the Gentiles.’” (Apg 2,39; Apg 9,15)22 Up to this word they listened to him. Then they raised their voices and said, “Away with such a fellow from the earth! For he should not be allowed to live.” (Apg 21,36; Apg 25,24)23 And as they were shouting and throwing off their cloaks and flinging dust into the air,24 the tribune ordered him to be brought into the barracks, saying that he should be examined by flogging, to find out why they were shouting against him like this. (Apg 21,34; Apg 22,29; Apg 23,10)25 But when they had stretched him out for the whips,[4] Paul said to the centurion who was standing by, “Is it lawful for you to flog a man who is a Roman citizen and uncondemned?” (Apg 16,37)26 When the centurion heard this, he went to the tribune and said to him, “What are you about to do? For this man is a Roman citizen.”27 So the tribune came and said to him, “Tell me, are you a Roman citizen?” And he said, “Yes.”28 The tribune answered, “I bought this citizenship for a large sum.” Paul said, “But I am a citizen by birth.”29 So those who were about to examine him withdrew from him immediately, and the tribune also was afraid, for he realized that Paul was a Roman citizen and that he had bound him. (Apg 16,38; Apg 21,33; Apg 22,24; Apg 23,27)30 But on the next day, desiring to know the real reason why he was being accused by the Jews, he unbound him and commanded the chief priests and all the council to meet, and he brought Paul down and set him before them. (Apg 22,24; Apg 23,28)