1Da alt var blitt rolig i Efesos, kalte Paulus sammen disiplene og oppmuntret dem. Så tok han avskjed og begynte reisen over til Makedonia.2Der dro han fra sted til sted og oppmuntret de troende. Da han kom fram til Hellas,3stanset han i tre måneder. Han sto klar til å seile videre til Syria da han fikk greie på at noen jøder la planer om å drepe ham. Han forandret derfor reiseruten og dro tilbake gjennom Makedonia.4En gruppe menn skulle reise med ham til Syria og videre til Jerusalem. Det var Sopatros, som var sønn av Pyrrus fra Berøa, Aristark og Sekundus fra Tessaloniki, Gaius fra Derbe, Timoteus samt Tykikus og Trofimus fra provinsen Asia[1].5Han lot disse seile i forveien over til Troas og ba dem vente på oss[2] der.6Etter påskehøytiden[3] gikk vi andre ombord på et skip i Filippi, og fem dager seinere møtte vi dem i Troas, der vi stanset en uke.
Paulus i Troas. En ung mann vekkes opp fra de døde
7På søndagen, da vi hadde samlet oss for sammen å bryte brødet, talte Paulus til de troende. Etter som han skulle reise fra Troas neste dag, holdt han på helt til midnatt.8Rommet i øvre etasjen der vi var samlet, var opplyst av mange oljelamper.9En ung mann som het Eutykus, hadde satt seg i vinduet. Da Paulus talte så lenge, gikk det ikke bedre til enn at han sovnet og falt ned fra tredje etasjen og døde.10Paulus sprang da ned, la seg over ham og tok ham i armene sine og sa: ”Ikke vær redd, han lever!”11Så gikk alle opp igjen og brøt brødet og spiste sammen. Etterpå fortsatte Paulus å tale ytterligere en stund, ja, det rakk faktisk å bli morgen før han til slutt forlot dem.12Den unge mannen som hadde falt ut av vinduet, ble ført hjem i beste velgående, noe som selvfølgelig var til stor lettelse for alle.
Paulus tar avskjed med lederne i menighetene i Efesos
13Paulus tok landeveien over til byen Assos, mens vi andre seilte rundt med båt.14Da vi etter en tid møtte han i Assos, tok vi ham ombord og seilte ned til Mitylene.15Videre passerte vi øya Kios neste dag. Dagen etter la vi til ved øya Samos og nådde en dag seinere fram til byen Milet.16-17Paulus hadde bestemt seg for ikke å reise til Efesos denne gangen, til tross for at byen lå i nærheten. Han ville ikke bli heftet i provinsen Asia[4], etter som han ville rekke fram til Jerusalem for å kunne feire pinsehøytiden der. Da vi kom fram til Milet, sendte han en beskjed til lederne i menighetene i Efesos og ba dem komme ned til skipet for å treffe ham.18Da de hadde møtt opp, sa han: ”Dere vet om alt jeg har gjort helt fra den dagen da jeg først satte mine føtter i provinsen Asia.19Uten å tenke på meg selv har jeg tjent Herren Jesus. Det har jeg gjort til tross for de sorger og prøvelser som rammet meg gjennom alt jødene gjorde mot meg.20Jeg har aldri nølt med å tale om det som kunne være til nytte for dere, men jeg har undervist dere både offentlig og i hjemmene.21Jeg har alvorlig formant både jøder og dem som ikke er jøder, til å vende om til Gud og tro på vår Herre Jesus.22Men nå blir jeg drevet av Guds Ånd[5] til å reise tilbake til Jerusalem. Veien går dit til tross for at jeg ikke aner hva som venter meg der.23Det eneste jeg vet, er at Guds Hellige Ånd i by etter by har minnet meg om at fengsel og lidelse kan ligge foran meg.24Men for meg er ikke livet noe verdt, dersom jeg ikke får bruke det til å fullføre den oppgave som Herren Jesus har gitt meg. Helt til livets slutt vil jeg spre det glade budskapet om Guds kjærlighet og tilgivelse.25Nå vet jeg at dere aldri kommer til å få se meg igjen, alle dere som jeg har besøkt og undervist om hvordan dere kunne bli Guds eget folk.26Derfor vil jeg i dag si dere at jeg ikke er skyldig om noen av dere går evig fortapt.27Jeg har jo uten å nøle meddelt dere hele Guds plan om frelse.28Pass nå nøye på hvordan dere selv lever, og ta godt være på de menneskene som Guds Hellige Ånd har satt dere til ledere for. Vær gjetere for Guds menighet, den flokken som han har kjøpt med sin egen Sønns blod.29Jeg vet at når jeg forlater dere, vil det komme glupske ulver og trenge seg inn blant dere, og de kommer ikke til å skåne flokken.30Noen av dere kommer selv til å forvrenge sannheten og forsøke å få egne tilhengere blant disiplene.31Vær derfor på vakt! Husk på at jeg i tre år personlig har undervist hver og en av dere, og at jeg dag og natt med tårer har formant dere.32Jeg ber nå om at Gud skal ta hånd om dere. Ikke glem budskapet hans om kjærlighet og tilgivelse. La det veilede dere, slik at troen blir sterkere og sterkere, og dere får del i den arven som venter på dem som tilhører Gud.33Dere vet at jeg aldri har krevd å få penger eller klær av dere.34Jeg har med egne hender forsørget både meg selv og mine medarbeidere.35Jeg ville gjennom egne handlinger vise at vi gjennom hardt arbeid skal skaffe mulighet til å hjelpe de fattige og ikke falle menigheten til byrde. Husk på det Herren Jesus sa: ’Vi blir lykkeligere av å gi enn å få.’ ”36Da Paulus avsluttet talen, falt han på kne og ba.37Mennene begynte å gråte høyt og omfavnet og kysset ham.38Det som bedrøvet dem aller mest, var at han sa at de aldri mer ville se hverandre her i livet. Til slutt fulgte alle ham ned til skipet.
1After the uproar ceased, Paul sent for the disciples, and after encouraging them, he said farewell and departed for Macedonia. (Apg 19,21)2When he had gone through those regions and had given them much encouragement, he came to Greece.3There he spent three months, and when a plot was made against him by the Jews[1] as he was about to set sail for Syria, he decided to return through Macedonia. (Apg 9,24; Apg 13,50; Apg 20,19)4Sopater the Berean, son of Pyrrhus, accompanied him; and of the Thessalonians, Aristarchus and Secundus; and Gaius of Derbe, and Timothy; and the Asians, Tychicus and Trophimus. (Apg 14,6; Apg 14,21; Apg 16,1; Apg 19,29; Apg 21,29; Ef 6,21; Kol 4,7; 2 Tim 4,12; 2 Tim 4,20; Tit 3,12)5These went on ahead and were waiting for us at Troas, (Apg 16,8; Apg 20,6; Apg 20,13)6but we sailed away from Philippi after the days of Unleavened Bread, and in five days we came to them at Troas, where we stayed for seven days. (2 Mos 12,14; 2 Mos 23,15; Apg 12,3)
Eutychus Raised from the Dead
7On the first day of the week, when we were gathered together to break bread, Paul talked with them, intending to depart on the next day, and he prolonged his speech until midnight. (Mark 16,9; Joh 20,19; Apg 2,42; Apg 20,11; 1 Kor 10,16; 1 Kor 11,23; 1 Kor 16,2; Åp 1,10)8There were many lamps in the upper room where we were gathered. (Apg 1,13; Apg 9,37; Apg 9,39)9And a young man named Eutychus, sitting at the window, sank into a deep sleep as Paul talked still longer. And being overcome by sleep, he fell down from the third story and was taken up dead. (2 Kong 1,2)10But Paul went down and bent over him, and taking him in his arms, said, “Do not be alarmed, for his life is in him.” (1 Kong 17,21; 2 Kong 4,34; Matt 9,23; Mark 5,39)11And when Paul had gone up and had broken bread and eaten, he conversed with them a long while, until daybreak, and so departed. (Apg 20,7)12And they took the youth away alive, and were not a little comforted.13But going ahead to the ship, we set sail for Assos, intending to take Paul aboard there, for so he had arranged, intending himself to go by land.14And when he met us at Assos, we took him on board and went to Mitylene.15And sailing from there we came the following day opposite Chios; the next day we touched at Samos; and[2] the day after that we went to Miletus.16For Paul had decided to sail past Ephesus, so that he might not have to spend time in Asia, for he was hastening to be at Jerusalem, if possible, on the day of Pentecost. (Apg 2,1; Apg 19,21; Apg 20,6; Apg 20,22; Apg 24,11; 1 Kor 16,8)