fra Biblica1Kjære venner, Gud har lovet at vi skal få være hans eget folk. La oss derfor holde oss borte fra all synd, det være seg slikt som gjelder handlinger eller tanker. La oss vise respekt for det Gud har sagt og leve fullt og helt for ham.
Paulus gleder seg over at menigheten angrer
2Jeg ber enda en gang om at dere gir meg plass i hjertene. Jeg har ikke handlet urett, lurt eller utnyttet noen.3Dette sier jeg ikke for at dere skal føle dere skyldige. Nei, jeg har allerede sagt at jeg elsker dere uansett hva som skjer.4Jeg stoler fullt og helt på dere og er svært stolt over dere. Nå har dere virkelig oppmuntret meg og gjort meg jublende glad midt i alle vanskelighetene mine.5Da jeg kom fram til Makedonia, fikk jeg ikke ro over meg. Rundt meg var det stridigheter, og innvendig var jeg fylt av frykt og uro.6Men Gud, som oppmuntrer den som er nedtrykt, han møtte meg gjennom det at Titus kom.7Det var ikke bare det at han kom som gjorde meg glad. Nei, det som virkelig gledet meg, var at han selv hadde blitt oppmuntret hos dere. Nå kunne han fortelle at dere lengtet etter besøket mitt, at dere var lei dere over det som hadde skjedd og at dere fortsatt ville meg alt godt.8Jeg angrer ikke lenger på at jeg sendte mitt første brev til dere, selv om jeg en tid var bekymret for hvordan dere ville reagere på det jeg skrev. Jeg innså at deres fortvilelse snart ville gå over.9Nå er jeg i stedet glad, ikke for at dere ble lei dere, men fordi deres fortvilelse fikk dere til å vende om til Gud. Deres fortvilelse kom jo av at dere innså at dere hadde handlet galt mot Gud, og derfor skadet jeg ingen ved brevet mitt.10Den fortvilelsen Gud lar oss kjenne, virker slik at vi vender om til ham og får evig liv. Denne type fortvilelse vil ingen behøve å angre på. Vanlig menneskelig fortvilelse derimot, den driver oss mot døden.11Husk på så mye godt det har kommet ut av den fortvilelsen Gud lot dere føle. Dere stilte dere straks på min side. Dere ble opprørt over den synden som mannen i menigheten hadde begått. Dere ble urolige for konsekvensene det kunne få. Dere har lengtet etter meg og ville følge rådene mine og straffe den skyldige. Ja, dere gjorde alt for å handle rett.12Jeg skrev ikke brevet bare med tanke på den mannen som hadde syndet, eller på dere som måtte lide for det han gjorde. Jeg ville også at dere med Guds hjelp skulle innse hvor helhjertet dere egentlig støtter meg.13Den iveren dere nå viser, har virkelig oppmuntret meg. Dessuten ble jeg veldig glad for Titus sin skyld. Han var så lykkelig og lettet etter å ha truffet dere.14Jeg hadde allerede før snakket med Titus hvor stolt jeg er over dere, og jeg trengte virkelig ikke å skjemmes over dere. Alt jeg hadde sagt til Titus om dere, viste seg å være sant, akkurat som alt det andre er sant som jeg har sagt.15Han elsker dere nå mer enn noen gang, etter som han husker med hvilken respekt dere lyttet til ham og var villige til å følge rådene hans.16Ja, jeg er virkelig glad for at jeg så fullt og helt kan stole på dere.
2 Korintierne 7
English Standard Version
fra Crossway1Since we have these promises, beloved, let us cleanse ourselves from every defilement of body[1] and spirit, bringing holiness to completion in the fear of God. (1 Pet 2,11; 1 Joh 3,3)
Paul’s Joy
2Make room in your hearts[2] for us. We have wronged no one, we have corrupted no one, we have taken advantage of no one. (Apg 20,33; 2 Kor 6,12; 2 Kor 11,20)3I do not say this to condemn you, for I said before that you are in our hearts, to die together and to live together. (2 Kor 6,11)4I am acting with great boldness toward you; I have great pride in you; I am filled with comfort. In all our affliction, I am overflowing with joy. (2 Kor 1,4; 2 Kor 1,12; 2 Kor 3,12; 2 Kor 6,10; 2 Kor 8,24; 2 Kor 9,2; Fil 2,17; Kol 1,24)5For even when we came into Macedonia, our bodies had no rest, but we were afflicted at every turn—fighting without and fear within. (5 Mos 32,25; Klag 1,20; 2 Kor 2,13)6But God, who comforts the downcast, comforted us by the coming of Titus, (2 Kor 1,4; 2 Kor 7,13; 1 Tess 3,6)7and not only by his coming but also by the comfort with which he was comforted by you, as he told us of your longing, your mourning, your zeal for me, so that I rejoiced still more.8For even if I made you grieve with my letter, I do not regret it—though I did regret it, for I see that that letter grieved you, though only for a while. (2 Kor 2,2; 2 Kor 2,4)9As it is, I rejoice, not because you were grieved, but because you were grieved into repenting. For you felt a godly grief, so that you suffered no loss through us. (Sal 38,18; 1 Kor 5,2)10For godly grief produces a repentance that leads to salvation without regret, whereas worldly grief produces death. (2 Sam 12,13; Ordsp 17,22; Apg 11,18)11For see what earnestness this godly grief has produced in you, but also what eagerness to clear yourselves, what indignation, what fear, what longing, what zeal, what punishment! At every point you have proved yourselves innocent in the matter. (2 Kor 2,6)12So although I wrote to you, it was not for the sake of the one who did the wrong, nor for the sake of the one who suffered the wrong, but in order that your earnestness for us might be revealed to you in the sight of God. (1 Kor 5,1)13Therefore we are comforted. And besides our own comfort, we rejoiced still more at the joy of Titus, because his spirit has been refreshed by you all. (Rom 15,32; 2 Kor 7,6)14For whatever boasts I made to him about you, I was not put to shame. But just as everything we said to you was true, so also our boasting before Titus has proved true. (2 Kor 4,2; 2 Kor 6,7; 2 Kor 8,24; 2 Kor 9,2; 2 Kor 10,8; 2 Tess 1,4)15And his affection for you is even greater, as he remembers the obedience of you all, how you received him with fear and trembling. (2 Kor 2,9; 2 Kor 10,6)16I rejoice, because I have complete confidence in you. (2 Kor 2,3)